«The Trump administration has withdrawn or delayed 860 proposed regulations in its first five months, the beginnings of a regulatory overhaul meant to bolster economic growth. Federal agencies have withdrawn 469 proposed regulations compared to a fall 2016 report when Barack Obama was president, according to figures from the White House budget office. This includes 19 regulations with an economic impact of $100 million or more. Another 391 regulations have been delayed for further evaluation and consideration.»
Donald Trump forlater Sveits. Han var det store trekkplasteret under årets World Economic Forum. 1.500 av verdenseliten hørte Trump invitere til business i Amerika. Trump er ved å bli et varemerke som promoterer USA. Foto: Carlos Barria/Reuters/Scanpix
Donald Trump har fullført sitt første år som amerikansk president. I den forbindelse undersøker vi om ekspertenes analyser har holdt vann.
Del 1: Presidentvalget
La oss se bort fra alle de tvilsomme påstandene om Donald Trump under valgkampen – fra hans påståtte latterliggjøring av en funksjonshemmet reporter, til at han visstnok har generalisert meksikanere som voldtektsmenn (da han åpenlyst bare snakket om et segment som kommer ulovlig over grensen), til at han angivelig har nektet å ta avstand fra Ku Klux Klan – og i stedet fokusere på pressens tre hovednarrativer i perioden.
Påstand #1: Det vil bli et valgskred i Hillary Clintons favør
Mange av oss har fremdeles friskt i minne hva meningsmålingene, kommentariatet og de utpekte ekspertene sa i nærmest én unison stemme i månedene og ukene som ledet opp til det amerikanske presidentvalget i 2016: Donald Trump var sjanseløs. Det kom til å bli et valgskred i Hillary Clintons favør.
Her er et knippe eksempler fra den norske pressen i valgets sluttspurt:
«Clinton antas å sikre seg 303 valgmannsstemmer, mens Trump ender på 235» – NTB, 08.11.16
«- 97 prosent sannsynlighet for at Clinton vinner» – Hegnar, 26.10.16
«Lahlums delstatstips tilsier at [Clinton] vil vinne med en ganske klar margin på 308 valgmenn mot 230 til [Trump]» – TV2, 07.11.16
«Målingene gir Clinton 6 prosentpoeng ledelse. Realiteten er enda mye verre for Trump» – Aftenposten, 11.10.16
«Derfor taper Donald Trump presidentvalget» – TV2, 08.09.16
«Med kun en måned igjen til valget, er det nå så godt som avgjort at Trump vil tape. Det sier USA-ekspert Svein Melby.» – Dagbladet, 08.10.16
«Glem vippestatene! […] Grunnen til at Clinton vinner er ganske enkel: Hun leder med 6-7 prosent på landsbasis.» – Minerva, 12.10.16
«Ifølge stalltipset vårt for oktober sitter Hillary Clinton igjen med 272 valgmenn før de jevneste delstatetene i det hele tatt er fordelt. Clinton har med andre ord valgseieren i lomma. Totalt tildeler vi Hillary Clinton 340 valgmenn mot Donald Trumps 198» – Amerikanskpolitikk.no, 12.10.16
«Eksperter mener USA-valget er avgjort» – NTB, 25.10.16
Fakta:
Ekspertkorpset bommet grovt i sine valgprediksjoner. Trump endte opp med hele 304 valgmenn, mot Clintons 227:
Kilde: 270towin.com
Påstand #2: Trumps velgere er fattige, arbeidsledige og lavt utdannet
En hovedanalyse til USA-kjennerne før, under og etter presidentvalget, har som kjent vært at Trumps velgere er arbeidsledige, fattige og lavt utdannet. Noen eksempler på dette fra den norske mediefaunaen:
«- Trump har klart å få flere arbeidsledige og lavt utdannede til å stemme, og fått dem til å stemme på ham, mener USA-eksperten.» – Dagbladet, 09.11.16
«Donald Trump vant i flere av delstatene som utgjør det såkalte rustbeltet nordøst i landet, der nedgang i industrien har ført til stor arbeidsledighet og frustrasjon.» – NRK Urix, 09.11.16
«Det er ingen tvil om at Trump appellerer sterkere til grupper som sliter økonomisk, særlig menn med lav utdanning.» – Minerva, 15.03.16
Fakta:
Narrativet som er blitt forsøkt solgt om den lave sosioøkonomiske statusen til Trumps «sinte, arbeidsledige» velgere er i stor grad falsk. Clinton vant overlegent blant de lavere inntektsgruppene, mens Trump gjorde det betraktelig bedre blant dem med høyere inntekter:
Kilde: Businessinsider.com
Hva de arbeidsledige angår, vant Hillary Clinton i denne kategorien med hele 10 prosentpoeng:
«Per the survey, released by Express Employment Professionals, 35% of unemployed people voted for Hillary Clinton while 25% voted for Donald Trump. Another 34% said they didnt vote at all.» – USA Today
Også målinger før valget pekte helt tydelig i denne retningen (kilde Morning Consult):
Medianinntekten til Trumps velgere lå langt over snittet i USA, og mange av de øvrige presidentkandidatene (kilde: Atlas.com):
Nate Silver fra FiveThirtyEight har i tillegg målt at Trump-velgernes inntekt lå over medianinntekten i samtlige amerikanske stater.
Hva utdanning angår, er bildet noe mer sammensatt. Generelt sett gjorde Clinton det adskillig bedre blant de høyere utdannede, mens Trump gjorde det mye bedre blant de med lavere utdanning. Selv om Clinton fikk 2,1 prosent flere stemmere på landsbasis, vant derimot Trump over Clinton med fire prosentpoeng blant høyt utdannede hvite (kilde: The New York Times):
Clintons oppslutning i blått, Trumps i rødt
Når norske massemedier har presentert Trumps velgerbase, har de systematisk unngått høyt utdannede hvite fra den øvre middelklassen. Hele 67 millioner amerikanere stemte på Trump, og han gjorde det svært godt i nordlige stater republikanere vanligvis ikke vinner. Allikevel er det svært ikke-representantive lag av velgerbasen som har stjålet oppmerksomheten – gjerne stereotypiske rednecks.
At Trumps velgere er mer sinte enn andre velgere, blir fremstilt som en selvinnlysende sannhet, men finnes det egentlig bevis for dette?
Da Obama vant, tok konservative det med fatning. Da Trump vant, så man derimot voldelige opptøyer over hele landet. De som initierte vold mot meningsmotstandere i forbindelse med valget var for det meste aktivister fiendtlige til Trump, og med sympatier til Demokratenes Bernie Sanders – som ikke opplevde å få sine møter angrepet av Trump-supportere, slik som stadig skjedde vice versa.
Vi vet at 60-70 prosent av fengselspopulasjonen i USA støtter Demokratene, og kun 9-10 prosent av dem Republikanerne (kilde). Dataene peker altså mot at de sinte, voldelige menneskene i USA på generelt basis ikke tilhører den konservative leiren.
Ifølge Rasmussen Reports hentet Trump en relativt stor andel velgere fra Demokratene som hadde stemt inn Barack Obama i Det hvite hus – mange av dem to ganger. Siden det var denne gruppen som gav Trump suksess der Mitt Romney sviktet i 2012, og dermed til syvende og sist vant valget for ham, er det heller tvilsomt at det var rasisme som var utslagsgivende. Som Rasmussen Reports konkluderer:
«[…] these surveys offer additional evidence about a critical part of the 2016 equation: The millions of voters who switched from Obama in 2012 to Trump in 2016. Given the extremely close margins in some states […] these voters played a crucial role in handing over the White House to the GOP.»
Om man ønsker å komme med negative generaliseringer av 67 millioner mennesker, bør man nesten presentere mer bevis enn hva pressen og ekspertene har gjort.
Påstand #3: Trump koordinerte med Russland frem mot valget
Den tredje store fortellingen i massemediene i forbindelse med det amerikanske presidentvalget, har vært den mye omtalte Russland-sammensvergelsen. Noen eksempler fra norsk presse:
«FBI sitter med informasjon som indikerer at USA-president Donald Trump kan ha samarbeidet med russiske agenter om å lekke informasjon skadelig for Hillary Clintons valgkamp, melder CNN.» – Dagens Næringsliv, 23.03.17
«Tidligere CIA-sjef: – Putin rekrutterte Donald Trump» – TV2, 05.08.16
Fakta:
Anklagene innledningsvis lød som en ellevill spionthriller, med Trump i hovedrollen som en potensiell russisk agent, som aktivt koordinerte med prominente medlemmer av russisk etterretning bak kulissene – og som Russland satt med svært kompromitterende informasjon om som pressmiddel.
De sterkeste bevisene vi sitter med per i dag, lenge etter at Russland-Trump ble en sak, står ikke i stil med en slik konspirasjon.
Vi har tilfeller av kontakt med Russlands ambassadør Sergey Kislyak. Demokrater har gjentatte ganger også møtt med Kislyak, og Kreml påstår at ambassadøren i tillegg har møtt medlemmer av Clinton-kampanjen, siden dette tross alt er «hans jobb».
Det viktigste utenom dette, er antagelig møtet mellom den russiske advokaten Natalia Veselnitskaya og Donald Trump Jr., Paul Manafort og Jared Kushner, etter en epost fra førstnevnte med løfter om en drittpakke mot Clinton-kampanjen, hvorpå Trump Jr. ifølge The New York Times repliserte «I love it».
En kan kritisere Trump-kampanjen for slik oppførsel, men bevisene for mange av de mest alvorlige anklagene, som prydet overskriftene dag ut og dag inn, har i all hovedsak uteblitt. Flere anklager er blitt diskreditert. Den mye omtalte Steele-rapporten har i stor grad mistet sin troverdighet, og tre CNN-reportere har sett seg nødt til å si opp etter grove feilaktigheter om Trump-kampanjens bånd til Russland.
En type informasjon som ville bevise et dypt samarbeid, ville være donasjoner av store pengesummer til Donald Trump fra Russland. Det er forresten ikke et hypotetisk scenario, men et helt reelt. En behøver bare å skifte ut navnet Donald Trump med Hillary Clinton, og Russland med Saudi-Arabia. Fra New York Times august 2016:
«The Clinton Foundation has accepted tens of millions of dollars from countries that the State Department – before, during and after Mrs. Clinton’s time as secretary – criticized for their records on sex discrimination and other human-rights issues. The countries include Saudi Arabia, the United Arab Emirates, Qatar, Kuwait, Oman, Brunei and Algeria.
Saudi Arabia has been a particularly generous benefactor. The kingdom gave between $10 million and $25 million to the Clinton Foundation. (Donations are typically reported in broad ranges, not specific amounts.) At least $1 million more was donated by Friends of Saudi Arabia, which was co-founded by a Saudi prince.»
Av en eller annen grunn gikk aldri den saken som en farsott i norske medier, selv om Clintons utenrikspolitiske plattform har vært meget favorabel overfor de gjeldende statene.
Annonser på sosiale medier er der man sitter med den mest konkrete informasjonen om Russlands inngripen i det amerikanske valget. Disse indikerer at de russiske annonsene var til støtte for Donald Trump, men også for Bernie Sanders og venstreradikale grupper og organisasjoner. Fra Politico:
«The ads show a complicated effort that didn’t necessarily hew to promoting Trump and bashing Clinton. Instead, they show a desire to create divisions while sometimes praising Trump, Sanders and Stein. A number of the ads seemed to question Clinton’s authenticity and tout some of the liberal criticisms of her candidacy.»
Målet til Russland har vært å polarisere USA, først og fremst. At Russland påvirket valget med det som utgangspunkt er én ting, at Trump er en russisk agent, som samarbeidet med Russland selv før valgkampen, noe ganske annet. Etterforskningen har pågått i en veldig lang tid nå, og vi venter stadig på verifisering av de mest alvorlige anklagene.
Del 2: Presidentskapet
Trumps presidentskap ble spådd nord og ned. Men hva er egentlig en *empirisk negativ konsekvens* som kan spores tilbake til en beslutning av presidenten? Om han virkelig er den verste presidenten i historien, ofte foreslått at personer som neppe vet hvem James Buchanan eller Warren G. Harding er, bør spørsmålet være enklt å besvare.
Ett år etter at han tiltrådte kan man spørre seg selv: Hva skjedde med advarslene til alarmistene? De infantile sammenligningene med Hitler fremstår nå for så godt som alle som virkelighetsfjerne. Og på det ene politiske feltet etter det andre har Trumps kritikere gått fra «Trump vil forårsake negative trender X, Y og Z» til at «positive trender X, Y og Z har ingenting med Trump å gjøre».
Påstand #1: Økonomien vil stupe
Det var ikke måte på hvor dårlig det ville gå med markedene, arbeidsledighetsstatistikken og verdensøkonomien om Trump ble president. Pressen serverte, som vi alle husker, krigsartikler på løpende bånd, og her er bare noen av dem:
«Slik vil en Trump-seier påvirke verdensøkonomien: Full handelskrig, finansiell uro, svakere vekst i verdensøkonomien og pris- og lønnsvekst er blant teoriene.» – Aftenposten, 01.11.16
«Hvis Donald Trump blir president: Kan gi rentesjokk, gullrush og børsfall. – Hvis Trump blir president vil det øke usikkerheten enormt, sier sjeføkonom Frank Jullum i Danske Bank Markets. Han er enig med sjeføkonom Øystein Dørum i DNB og sjeføkonom Willem Buiter i Citi i at markedene ikke vil reagere pent på en Trump-seier.» – Hegnar, 27.09.16
«370 av verdens ledende økonomer advarer mot Trump.» – ABC Nyheter, 03.11.16
«- Ingen økonomer går god for Trumpnomics.» – E24, 19.01.16
Fakta:
(Data i denne seksjonen er i stor grad hentet fra tradingeconomics.com). La oss først ta for oss det amerikanske markedet, som har vært i kraftig vekst i Trumps første år som sittende president (pilen markerer da Trump og republikanerne vant valget):
Unnskyldningen har vært at markedets utvikling under Trump kun er en fortsettelse av veksten under Obama. Tvert imot steg kurven mye brattere fra og med valgutfallet i 2016 enn den gjorde under hele Obama-æraen:
De amerikanske veksratene har gått rett vei etter valget (se den siste fjelltoppen):
Arbeidsledigheten har også vært på synkende kurs (til 4.1 prosent, som er den laveste raten på 17 år):
Arbeidsledigheten sett i et lengre tidsperspektiv viser at utflating ble erstattet med raskere fall etter valget i 2016:
Verdensøkonomien sett under ett har klart seg helt utmerket, og den globale vekstraten i Trumps første år har overgått den i de seks foregående årene (kilde: theatlas.com):
Det skyldes selvsagt ikke Trump, men det beviser også at verdensøkonomien ikke fikk den knekken i løpet av Trumps første år som noen kanskje så for seg. Tilliten blant konsumentene har dessuten sett en meget positiv utvikling fra og med valgseieren til Trump og republikanerne:
Lønnsveksten har vært positiv etter at Trump vant:
Dollaren gikk skarpt opp etter at valgresultatet ble kjent, men har så gått ned i verdi i løpet av 2017:
Vi har dermed sett en glidning fra «Trump vil påvirke økonomien negativt» til «markedsutviklingen har ingenting med presidenten å gjøre» (se for eksempel Hegnar-artikkelen – Det er ikke Trump som driver markedene). En annen populær unnskyldning er at Trump ikke har gjort noe som helst, og at man kan takke forgjengeren Barack Obama for utviklingen.
Selvsagt kan ikke markedstrender tilskrives politiske endringer alene, men like selvsagt er det at de har hatt en viss innvirkning. La oss ta for oss bare noen punkter:
– Økonomiske forventninger. Psykologien til markedet er av ytterst stor betydning. Om alle trodde at Bitcoin ville kollapse neste måned, ville selvsagt Bitcoin-aksjene rase over natten. Hva mange av de økonomiske indikatorene viser oss, er at de økonomiske forventningene til politikken til Trump og det republikanske partiet har vært overveldende positive. Stigningen på flere av disse inntreffer brått etter valget i november 2016.
– Kraftig deregulering. Alt i løpet av sine første måneder hadde Trump kuttet hundrevis av reguleringer, noen av disse av stor samfunnsøkonomisk signifikans. Fra US News:
Om en sammenligner Trump med tidligere presidenter, hersker det liten tvil om at Trump har gitt bedriftene et mye friere pusterom:
– Enorme skattelettelser. Med den nylige skattereformen til Trump og republikanerne, går USA fra å ha en av de høyeste korporative skatteratene i den vestlige verden til en av de laveste. Det vil trolig stimulere til vekst og tiltrekke store investeringer. Man må et godt stykke tilbake i historien for å finne et lignende skattenivå:
Tonen på Nettavisen er i disse dager plutselig langt mer optimistisk:
«Dow Jones-indeksen avsluttet handelen over 26.000 poeng for første gang. Mens Apple melder at selskapet vil hente hjem 250 milliarder dollar i penger som oppbevares utenfor USA, et resultat av republikanernes skattereform her i USA, fortsatte aksjemarkedet onsdag å stige.»
Kanskje er man uenig med Trump, men å påstå at han og republikanerne ikke har hatt noen innvirkning på økonomien, holder ikke vann. Og Trumps løfter om å bringe jobber tilbake til USA var plutselig ikke så latterlige mer.
Så får vi se om det kommer en lenge ventet korreksjon etter mange år med markedsvekst.
Hva så med den lenge varslede handelskrigen med Kina?
Amerikansk eksport har tydeligvis ikke blitt hardt rammet i Trumps første år – snarere tvert imot:
Hele hensikten med trusler om tariffer, er ikke å lukke verdensøkonomien, men å tvinge land som Kina til å bygge ned sine handelsmurer. Om varer flyter fritt i den ene retningen, men ikke i den andre, har man ikke genuin frihandel.
Så hva har vært den *empiriske* utviklingen på feltet? I november, like etter Trumps statsbesøk i Beijing, kuttet Kina importtariffer på nærmere 200 varer, rapporterte BBC. Selvsagt vil man igjen gå fra «Trump vil forårsake katastrofe» til «Trump har ingenting med dette å gjøre».
Hva som er ubestridelig, er at Trumps politikk tilsynelatende ikke har hatt noen empiriske negative konsekvenser på økonomien i løpet av hans første regjeringsår. Kanskje vil vi se motreaksjoner fra Kina i fremtiden om han innfører flere straffetariffer.
Påstand #2: Trump vil svekke NATO og skape en mer usikker verden
Innen utenrikspolitikken varslet de mest hysteriske kritikerne om atomkrig og en tredje verdenskrig. I stedet er han den første presidenten på en veldig lang tid som ikke har initiert nye kriger – enn så lenge – en grunn til at store deler av grasrota stemte på ham til å begynne med.
En langt mer edruelig kritikk har vært at Trump vil svekke NATO og gavne Russland geopolitisk. Noen eksempler på denne fortellingen i norske medier:
«Forsker Hilde Restad: NATO kan være historie hvis Trump vinner valget.» – Aftenposten, 04.11.16
«Trump kan true NATO. […] Kan man ikke stole på USA, er det bare et tidsspørsmål før Nato er kjørt, sier USA-ekspert og forsker Svein Melby ved Institutt for forsvarsstudier.» – Dagens Næringsliv, 09.11.16
«Norsk forsvarsekspert: – Ingen amerikanske president har skapt slik usikkerhet rundt NATO på 50 år. […] – Uten en rask avklaring av hvordan framtidsbildet kommer til å se ut, kan en slik uviss sikkerhetssituasjon skape farlige situasjoner i verden, sier førsteamanuensis Anders G. Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier. […] – Det kan blant annet føre til at de baltiske landene eller Kaukas blir utsatt for utilførlig press – eller det som verrre er.» – Dagbladet, 13.11.16
Fakta:
Om en ser empirisk på hva som faktisk har skjedd utenrikspolitisk, har Trump styrket Nato relativt til Russland. Ta bare følgende punkter i betraktning:
– USAs voksende forsvarsbudsjett. Nato er en forsvarsallianse, og hvorvidt man styrker eller svekker en slik allianse avhenger først og fremst av hvordan man påvirker dens militære kapabiliteter. I desember 2017 signerte Trump et lovforslag, som ifølge CNBC er blitt godkjent av Senatet, som vil kraftig øke de amerikanske forsvarsutgiftene.
– Økning i forsvarsbudsjetter blant USAs allierte. Om Trumps trusler om å forlate alliansepartnere som ikke betaler sin andel i Nato:
«Om man leser en hvilken som helst fagbok om alliansepolitikk, vil en kanskje komme over Glenn Snyders konsept om sikkerhetsdilemmaet i allianser – med frykten for å bli forlatt av sin alliansepartner («fear of abandonment») som motiverende for økte forsvarsutgifter.
Dette er en pisk USA lenge svingte mot Japan, inntil deres rådende liberaldemokratiske parti (LDP), under ledelsen av statsminister Shinzō Abe, satset storstilt på en større balanse i sikkerhetsavtalen mellom landene. Hvorfor kan ikke samme tilnærming gi positive virkninger vis-á-vis Europa?»
Utviklingen blant USAs Nato-allierte etter at Trump truet med å forlate unnasluntrere, har vært økte forsvarsutgifter:
Kilde: NATO
12. mars 2017 vedtok Høyre på sitt landsmøte at Norge skulle gå inn for 2-prosentsmålet i Nato, skriver Dagens Næringsliv. Måneden etter vedtok Arbeiderpartiets landsmøte det samme, skriver Dagsavisen. Dermed hadde plutselig de to største partiene i Norge programfestet det Trump hadde etterlengtet – kort tid etter at han tiltrådte som USAs president.
En kan som vanlig gå fra påstanden «Trump vil svekke Nato» til «at Nato har blitt styrket under Trump, har ingenting med Trump å gjøre». At det har blitt mer debatt, større fokus, og flere forpliktelser etter Trumps uttalelser på feltet, er dog neppe tilfeldig.
– Våpen til Ukraina. En vanskelighet for ukrainske myndigheter i deres forsøk på suverenitetshevdelse overfor Russland har vært deres relativt utdaterte våpensystemer. Trump-administrasjonen avgjorde i desember at USA ville forsyne det ukrainske militæret med mer moderne defensive våpensystemer, og slik reversere Obama-administrasjonens mer tilbaketrukne tilnærming, skriver Financial Times.
– Aktivitet i Russlands naboland. Trump har utplassert store amerikanske troppekontingenter i blant annet Polen, har Newsweek kunne melde. I september tok USA i tillegg del i en større militærøvelse i Ukraina, ifølge CNN.
– Håndhevelse av den røde linjen i Syria. Barack Obama mente at bruken av kjemiske våpen ville være å krysse en rød linje for Assad-regimet. I motsetning til Obama, ble denne linjen håndhevet av Trump. Vi har sett mindre til anvendelsen av slike våpen i Syria siden.
– Mulig fordypning av sanksjoner. Ikke bare har USA under Trump videreført Russland-sanksjonene, Obamas hovedvirkemiddel mot Russland, men i oktober sendte også Det hvite hus en liste av nye mulige sanksjoner til Kongressen, skriver The New York Times.
En annen viktig utvikling har vært bekjempelsen av IS, en annen av nøkkelmålsetningene til Nato, og en av Trumps fremste utenrikspolitiske prioriteringer. Slik så kartet over IS-holdte territorier (svarte områder) ut den 20. januar 2017, dagen for Trumps innsettelse:
Og slik ser kartet ut ett år senere:
Kartene er hentet fra https://isis.liveuamap.com/
Nok en gang kan man falle tilbake på unnskyldningen om at den positive utviklingen skyldes at Trump bare fortsatte Obamas strategi i Irak og Syria. Imidlertid viser dataene at luftangrepene mot IS i Syria har blitt kraftig intensivert under Trump (Newsweek):
Her har vi koalisjonens samlede luftangrep i løpet av 2017 fra airwars.org (til høyre for den svarte linjen har vi Trumps presidentperiode):
Dagbladet skrev i mars om at USA sendte marinesoldater på bakken i Syria, og disse skulle blant annet bruke artilleriild mot IS. Alt dette markerer en mer offensiv strategi enn under Obama – som hadde større motvilje til bruken av bakkestyrker i konflikten.
En stor nedside er at man samtidig har sett en voldsom økning i registrerte sivile dødsfall, skriver The New York Times.
Angående Nord-Korea-spørsmålet, har Pyongyang-regimet etter ett år med Trump og utenriksminister Rex Tillersons good cop/bad cop-tilnærming fått innført sanksjoner mot seg fra et samlet verdenssamfunn (kilde: FN). Inklusivt Kina, interessant nok, som Trump har hatt som ambisjon å endre kursen til i Nord-Korea-spørsmålet. Nord-Korea har omsider også valgt å sette seg ved forhandlingsbordet sammen med Sør-Korea, skriver VG.
Dette er viktige gjennombrudd. En kan igjen gjøre den enkle retretten fra «Trumps politikk vil lede til katastrofe» over til «den gode utviklingen skyldes overhodet ikke Trump», om en ønsker det. Dette er uansett de to viktigste empiriske utfallene i Nord-Korea-situasjonen over det siste året.
Hvordan Nord-Korea fikk atomvåpen å rasle med til å begynne med, får man forhøre seg med tidligere presidenter om.
Påstand #3: Donald Trump er inkompetent
Trump har sammenhengende blitt erklært som fullstendig inkompetent. Noen eksempler på dette i det norske medielandskapet:
«[USA-ekspert] Ole O. Moen: – Trump er den mest udugelige presidenten USA noensinne er blitt belemret med.» – Aftenposten, 26.10.17
«For alle som ser på Trump som en inkompetent og potensielt farlig statsleder, bekrefter Wolff alt vi allerede visste.» – Dagsavisen, 13.01.18
«Vi har fremdeles en historisk ukvalifisert president som er særs dårlig rustet til å lede verden gjennom internasjonale kriser.» – Minerva, 09.04.17
Fakta:
Kompetansen til en president henger sammen med i hvilken grad vedkommende evner å implementere sin politikk. Det har han klart, enten det gjelder å nominere en konservativ dommer til høyesterett eller trekke USA fra avtaler han er imot.
En av de viktigste sakene til Trump har vært grensekontroll. Om man er enig med Trump eller ei, er det ikke til å stikke under en stol at han har høstet imponerende resultater. Den illegale innvandringen har sunket som en sten etter Trumps valgseier (kilde: AZ Central):
Totalt sett har det blitt deportert færre illegale innvandrere under Trump, men det er fordi denne statistikken inkluderer alle som stanses og deporteres ved grensen. Da Trumps retorikk og politikk i stor grad har avskrekket illegal innvandring, er det blitt redusert aktivitet ved grensen til Mexico, skriver Reuters.
Antallet deportasjoner av illegale innvandrere som bor i USA har skutt i været (kilde: PolitiFact):
Det samme har antallet arrestasjoner av illegale innvandrere:
Mye av dette kan spores tilbake til Trumps utøvende ordre. Som The New York Times skrev i februar 2017:
«President Trump has directed his administration to enforce the nation’s immigration laws more aggressively, unleashing the full force of the federal government to find, arrest and deport those in the country illegally, regardless of whether they have committed serious crimes.»
En rapport fra Department of Homeland Security fastslår at ulovlige krysninger langs den sørlige grensen har falt til sitt laveste nivå *på hele 46 år*.
Trump fikk også grønt lys i Høyesterett for innreiseforbudet sitt, kunne man lese i NRK Urix 5. desember, selv om det ikke var rent få som over flere måneder insisterte at det var grunnlovsstridig. Trump-administrasjonen kan også gjøre ende på Deferred Action for Childhood Arrivals (DACA), som beskytter oppholdstillatelsen til illegale innvandrere som kom til USA som mindreårige. Å oppheve den midlertidige oppholdstillatelsen til nærmere 200,000 immigranter fra El Salvador (The New York Times) er et annet eksempel.
Med eller uten muren, som stadig er i planleggingsfasen, virker det som at Trump i løpet av kort tid har produsert resultater tidligere konservative politikere ikke har vært i nærheten av på flere tiår. Hvorvidt man er enig med politikken eller ei – inkompetent er presidenten i hvert fall ikke når det kommer til å realisere den.
Man kan altså være enig eller uenig, men han klarer å gjennomføre sin politikk på område etter område, til tross for stor motstand, og er dermed per definisjon ikke inkompetent. (Det største unntaket i løpet av det første året synes å ha vært det mislykkede forsøket på helsereform, men skattereformen har hatt en voldsom påvirkning også der.)
Påstand #4: Trump vil ødelegge for klimakampen
En av de mer seriøse advarslene mot Trump har vært hans klimamotstand. Fra norske medier:
«Trump mot klodens klima: Holder Donald Trump løftene sine, blir det vanskelig å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader.» – Dagsavisen, 11.11.16
Fakta:
Om en bekymrer seg for menneskeskapte klimaendringer, og prioriterer håndtering av dette over økonomisk vekst, er det et faktum at Trumps politikk bryter med den konvensjonelle linjen. Han har hittil:
– Avvist menneskeskapte klimaendringer ved gjentatte anledninger
– Ansatt klimaskeptikere i en rekke topposisjoner (kilde)
– Rullet tilbake klimareguleringer (kilde)
– Fremlagt planer om å kutte Environmental Protection Agency-budsjettet med 31 prosent i 2018 (kilde)
– Åpnet opp for fracking (kilde)
– Trukket USA fra Paris-avtalen – selv om de ikke formelt var med, siden Kongressen aldri ratifiserte den (kilde)
Ekspertenes prognoser om en mindre klimavennlig politikk under Trump har vist seg korrekte, selv om de andre republikanske presidentkandidatene ikke akkurat skilte seg mye fra Trump på dette området.
Kanskje ikke den vanskeligste prediksjonen, da dette var en eksplisitt del av Trumps planlagte politikk. Så gjenstår det å se om konsekvensene av dette vil være like dystre som forespeilet.
Paris-avtalen har overlevd selv om USA har trukket seg ut. Den viktigste implementeringen inntreffer dessuten fra og med 2020 – så det er virkelig den neste administrasjonen som er mest relevant der.
Ellers fortsetter investeringene i amerikansk fornybar energi som før, ifølge The Guardian, noe som falsifiserer ekspertene som spådde harde tider for industrien. Det viser seg nemlig at om en overlater det åpne markedet til seg selv, så dør ikke uten videre interessen for fremtidens industrier ut:
«In most instances, Trump is worse than we could have imagined. But in one special area, Trump may not matter. That is in the growth of corporate purchasing of renewable energy. It turns out there are factors that even Trump cannot stop that make choosing renewable energy an easy decision for many companies. New evidence about the unstoppable renewable energy wave recently came out in a report that was released by Apex Clean Energy and the GreenBiz Group.»
At Trump skulle være forskjellen mellom en verden som når 2-gradersnivået eller ei, kan en stille et veldig stort spørsmålstegn ved.
Påstand #5: Trump er historisk upopulær
«Den amerikanske befolkningens misnøye med presidenten seks måneder etter innsettelsen er nå høyere enn rett etter Watergate-skandalen.» – Aftenposten, 17.07.17
«Donald Trump er ekstremt upopulær blant USAs unge. Nesten to tredeler av dem mener han er rasist, og om de og minoritetene møter fram til høsten, blir det vanskelig for ham å vinne.» – Dagens Næringsliv, 13.07.17
«De kalles Trumps kjernevelgere: På Reuters og Ipsos’ siste måling, faller presidentens popularitet i amerikanske småbyer og på landsbygda. Hvite, menn og folk med lavere utdanning i mindre sentrale strøk er mer misfornøyd med presidenten enn før.» – Dagsavisen
Fakta:
Det er ingen tvil om at Trumps popularitet er lav, som mediene løpende har påminnet oss om. Donald Trump har i skrivende stund en approval rating på 40 prosent (kilde: FiveThirtyEight). Det er dårlig, også sammenlignet med hans forgjenger Barack Obama, men kanskje ikke så fryktelig dårlig om en tar følgende momenter i betraktning:
– Tilliten til politiske institusjoner har vært generelt fallende over tid (kilde: Pew Research Center):
– Til tross for sin lave popularitet, vant Trump presidentvalget i 2016, noe som antyder at populariteten til de øvrige presidentkandidatene ikke akkurat er så veldig mye å skryte av. Hillary Clinton, som jo vant nominasjonen for Demokratene ganske komfortabelt, er blitt målt enda mer upopulær enn Trump (kilde: Bloomberg).
– Kongressens approval rating er kun 17 prosent (kilde: Gallup). Og der finner man dem som ble innvalgt. Hva sier det om tilliten til Demokratene, som tapte på alle nivå i 2016-valget?
– Da Demokratene hadde flertall i Senatet i perioden 2014-2015 var tilliten på nedslående 7 og 8 prosent henholdsvis, ifølge Gallup.
– Hva så med mediene, som elsker å rapportere om Trumps lave tillit? Ifølge Gallup var tilliten til avisene på 27 prosent og fjernsynsnyhetene 24 prosent i 2017.
– Tilliten til EU var i 2016 på 33 prosent, sammenlignet med tilliten til nasjonale myndigheter på 27 prosent (kilde: Eurobarometer). Tilliten til elitens politiske «wonder boy», Frankrikes president Emmanuel Macron, var etter hans 100 dag nede på 36 prosent, ifølge meningsmålingsbyrået YouGov.
– Mediedekningen av Trump, som selvsagt har en stor innflytelse på oppfatningen av ham blant store lag av befolkningen, har ifølge dataene til Pew Research Center vært *ekstremt* negativ sammenlignet med tidligere presidenter:
– Meningsmålingene undervurderte støtten til Trump under presidentvalget i en rekke stater, og mange av de samme feilkildene eksisterer i undersøkelsene om tilliten til hans presidentskap.
Det kan også tenkes at svært mange stemte på Trump selv om de ikke likte ham særlig som person. Langt flere mente at Clinton var mer kvalifisert for jobben forut for valget (kilde), likevel kan det være at en vesentlig andel stemmer på basis av politikk, ikke personlighet.
Konklusjon
To dager etter at Trumps valgseier var i boks, publiserte VG artikkelen Eksperter: Flere av Trumps politiske forslag er ikke gjennomførbare.
Der ble det sådd tvil om Trumps evne til å bekjempe IS; om hvordan hans krav til Nato-allierte kunne ende i en «eksistensiell krise» for organisasjonen; om det urealistiske i å gjennomføre en strengere innvandringspolitikk og et innreiseforbud; og det ble hentydet til store negative konsekvenser for verdensøkonomien ved en vellykket skattereform.
En kan spørre seg selv hvorfor medier og eksperter stadig føler behovet for å promotere sine ideologiske holdninger under dekke av saklighet. Det skaper en falsk objektivitet. Det er denne Trump angriper når han kaller mediene fake news. Som jeg skrev etter Trumps valgseier:
«Ekspertene», som vi heretter alltid må huske å skrive i gåsetegn, har garantert oss at Trumps politikk ikke er gjennomførbar. Vi får se på det. Alt den avhenger av er politisk vilje.
[…] Det norske kommentariatet får uansett fortsette å late som at han står uten en koherent plan, mens de sitter der uten klær, tvinner tomler, og grubler over hvordan de skal forklare bort alle dommedagsteoriene sine.»
Jeg fikk rett i én ting, tok feil i en annen. Rett fordi dommedagsteoriene stort sett var overdrevne. Galt, dessverre, fordi jeg antok at flere nordmenn var rasjonelle nok til å korrigere sine oppfatninger i lys av ny informasjon.
Det skal noe til å trenge gjennom lydmuren, men sympatien for Trump er trolig større enn mediene reflekterer. Selv blant dem er det små tegn til anerkjennelse.
