John_Wayne - el dorado - & Robert Mitchum

Bilde: John Wayne og Robert Mitchum i El Dorado (1967). Valgkampen har en god del med maskulinitet å gjøre. Trump representerer den gamle maskuliniteten vi kjenner fra western-filmene. Den er politisk ute hos eliten, men har aldri forsvunnet blant vanlige mennesker.
 

En overskrift på førstesiden av New York Times i forrige uke lød: Pences støtte til Ryan viser uroen i det republikanske partiet. Det var uro i det republikanske partiet fordi visepresidentkandidat Mike Pence hadde støttet kandidaturet til Paul Ryan, som er partiets mektigste kongressmedlem. Man tar seg i å lure på hva Times ville ha kalt det hvis de to faktisk var uenige om noe.

Republikanernes presidentkandidat Donald Trump hadde ventet i flere dager før han fremmet Ryans kandidatur, hvilket var et signal om at han ikke hadde glemt hvor treg Ryan hadde vært med å støtte ham i vår. Og hele pressen har nå gått av skaftet med negativ rapportering av Trumps valgkamp. Dette har vært “uker med selvforskyldte krangler og stupende oppslutning på meningsmålingene” blant Trumps republikanere. Det har vært en “nedsmeltning”, en “kaskade av tabber” og “panikk”. Å dømme etter overskriftene kan ikke Trump vinne, for han har ikke respekt for familiene til USAs falne i krig, han mobber babyer og hjelpe Vladimir Putin med å spionere.

ANNONSE

Men det skjedde ingen nedsmeltning. Demokratene fikk et “byks” på meningsmålingene etter konventet, og Hillary Clinton tok igjen den sju prosents ledelsen hun hadde hatt ved begynnelsen av sommeren. Trump har gjort noen pinlige tabber, men det er verdt å minne om at han ikke tapte noe på de mange han gjorde tidligere i valgkampen.

Krangler med foreldrene til Humayun Khan, en muslimsk kaptein i den amerikanske hæren som ble drept i Irak, unnfanget ideen om Trumps kollaps. Faren, Khizr Khan, som er en pakistansk-født amerikansk statsborger, dukket opp på det demokratiske konventet for å angripe Trumps forslag om et midlertidig forbud mot muslimsk innvandring, og kritiserte ham for forståelsen hans av grunnloven. Trump tenkte høyt over hvorfor Khizr Khans kone Ghazala, som hadde stått stille ved siden av ham med hodeslør, ikke hadde fått lov til å si noe.

Trumps fiender mener at en av den nyere tidens “regler” for amerikansk politisk retorikk er at hva som helst som er forbundet med offervilje og patriotisme, blir omgjort til en etterspurt vare – selv islam. Trump mener selv en versjon av dette, og bare 13 prosent av amerikanerne synes han gjorde rett i å ta til motmæle mot Khans. Men selv om velgerne som utgjør tungen på vektskålen, kanskje hedrer Humayun Khan for hans offer, betyr ikke det nødvendigvis at de på valgdagen vil huske med glede at de ble belært om sin egen grunnlov i 
islams navn.

Den største fortrinnet med Donald Trumps valgkamp ligger skjult rett fremfor øynene på en: Han er autentisk morsom. Hvis han blir valgt, vil han bli den første presidenten siden John F. Kennedy som besitter sans for humor. De som dekker valgkampen hans, ser ut til å være ivrige etter å straffe ham for denne særegenheten.

Da Wikileaks offentliggjorde interne e-poster fra demokratenes nasjonale komité, prøvde demokratene, uten noe grunnlag, å legge skylden for lekkasjen på den russiske etterretningen, for å antyde at Russlands president Vladimir Putin prøvde å hjelpe til med å få Trump valgt. Trump svarte at hvis det virkelig var tilfelle, kunne kanskje Russland være så snille å offentliggjøre de 30.000 offisielle e-postene som Hillary Clinton hadde på en privat server på den tiden hun var utenriksminister. (Kongressens etterforskere har lett etter dem, men Clinton hevder å ha slettet dem.) Los Angeles Times’ nyhetssak begynte slik: “Onsdag utfordret Donald Trump en fremmed stat til å spionere på USA for å skade rivalen hans, og brøt med det enda et tabu i amerikansk politisk diskusjon og opptreden.”

I en tale noen dager senere prøvde Trump å få moren til en gråtende baby til å føle seg vel til rette. Da hun gikk sin vei, vitset han om at “jeg tror virkelig hun trodde på at jeg elsker at babyer gråter mens jeg taler”. Mor og barn kom fort tilbake. Chicago Tribunes spaltist Clarence Page skrev at Trump hadde “sparket ut en gråtende baby fra et folkemøte”. Det var ingen spesielt dårlig uke for Trump, men snarere en uke med dårlig journalistikk.

Jim Rutenberg i New York Times har skrevet at sludringen og ekstremismen til Trump får journalister til å “kaste læreboken som den amerikanske journalistikken har brukt i mesteparten av de siste femti årene, om ikke lenger”. Paul Waldman i The Week skriver at den uvanlig negative omtalen ikke skyldes at mediene behandler ham annerledes, men “det enkle faktum at Trump faktisk er en så annerleders kandidat”.

Det stikker dypere enn som så. Vestlige eliter er i ferd med å herdes til noe som ligner en klasse. Siden de har lite kontakt med andre sosiale klasser, kan det hende at de i visse stridsspørsmål aldri har møtt noen som er uenig med dem. De kan ikke skille mellom ønsker og fakta, og ser ingen grunn til det heller. “Dette er et dårlig øyeblikk for Trump, så det er bra for USA”, skrev The Economist i forrige uke. “Etter hvert som Trumps feide med partiet sitt blir stadig verre”, skrev Los Angeles Times i en overskrift, “diskuterer noen hva de skal gjøre hvis han trekker seg”. En av George W. Bushs tidligere taleskrivere oppfordret Trumps visepresidentkandidat Mike Pence til å avvise ham.

Nyhetene om Trumps nedsmeltning var langt fra virkeligheten. Men de kan likevel bli virkelighet i velgernes sinn. Noe av grunnen til hans valgkampen hans påstås å “smelte ned”, er at den er havnet i sammenstøt med eliteinstitusjoner. Men disse har mistet autoritet de siste årene. Denne uken advarte et femtitalls republikanske utenrikspolitiske rådgivere om at Trump “vil sette landets nasjonale sikkerhet og velstand i fare”. Trump bemerket korrekt at det blant underskriverne var folk som gav verden Irak-krigen. Dette minnet mye om en episode i juni, da Moody’s Analytics – et datterselskap av byrået som feilvurderte verdens derivater rett før finanskollapsen i 2007-08 – advarte om at Trumps økonomiske politikk ville føre til resesjon, mens Clintons ville skape arbeidsplasser. Rapporten ble skrevet av Mark Zandi, en av Hillary Clintons sponsorer.

Trumps vei til presidentembedet er smal. Han ligger etter på meningsmålingene. Han mangler erfaring og smarte valgkamp- og politiske rådgivere. Men det er sannsynlig at han vinner. Han trenger bare å ta Ohio og Pennsylvania fra Hillary Clinton.

Problemer som kan oppstå i de neste månedene – innvandringsstatistikk, terroristangrep, protester fra Black Lives Matter, favoriserer ham. Han vil gå inn i debatten den 26. september med misunnelsesverdig lave forventninger. Myten om at han er dum hersker fortsatt. Selv om Trump har vist et talent for å gjøre hopp fremover for hver ny debatt. Og selv om valgkampen hans, målt etter gapet mellom den beskjedne starten og høyden den allerede har nådd, er en av de mest effektive noen amerikansk kandidat har ført for noe som helst.

 

Opprinnelig i The Spectator den 13. august 2016.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629