Kommentar


Norwegian Minister of Foreign Affairs Borge Brende arrives to speak as Former U.S. Secretary of State, Hillary Clinton (L) attends the U.S. Agency for International Development at «Cookstoves Future» summit in New York, November 21, 2014. REUTERS/Brendan McDermid.

 

Et gammelt romersk råd for å forstå hvordan skyld, makt og innflytelse forgrener seg innen komplekse sosiale strukturer går som følger i moderne engelskspråklig drakt: «Follow the money!» Involverte personers sjølmelding for hva de har gjort eller ikke gjort, vet man av erfaring oftest er lite å feste seg ved når sammenhenger skal utredes, for bare de færreste er selvinkriminerende. Nyttesporene bak innfløkte transaksjoner gir derimot en god pekepinn om ikke bare hvem som vinner og hvem som taper, men også om hvem som stod bak og trakk i trådene. Det moderne politiske spillet er ikke noe unntak i så måte.

Den norske politiske elitens støtte til amerikanske demokratiske presidenter og presidentkandidater har vært stor i flere tiår nå, og dessuten hele tiden økende. Forut for siste valg hadde den vokst seg massiv; ifølge ledende politikere så vel som norske eter- og papirmedier stod vi overfor en kamp av nærmest gnostiske proporsjoner mellom den opplyste liberaliteten (legemliggjort i Hillary Clinton, kvinnen som endelig skulle «knuse glasstaket» og nå helt til topps) og mørkets fyrste (Donald Trump). Da sistnevnte vant, var vantroen og skuffelsen desto større, faktisk nesten uendelig, og i tiden etterpå har man mildest talt strevet for å tilpasse seg et nytt politisk landskap.

Et element i det offisielle Norges støtte til «de gode» i amerikansk politikk har vært vår raushet overfor den såkalte Clinton-stiftelsen (The Clinton Foundation), som ble etablert i 2001 og som siden har samlet inn rundt 2 milliarder dollar (17 milliarder kroner) fra hundrevis av givere, inklusive utenlandske regjeringer, politiske grupperinger, store selskaper og rike mennesker. Ifølge Aftenposten og E24 bidro Norge lenge med rundt 40 millioner kroner per år til stiftelsens humanitære arbeid, men i 2014 økte overføringene til 129 millioner og i 2015 til rekordhøye 174 millioner. Deretter kuttet man støtten med fire femtedeler, og for 2017 ble kun 23 millioner kroner bevilget, en nedgang på 87 % fra toppåret 2015. Alt i alt fløt 650 norske bistandsmillioner inn i Clinton-familiens stiftelse i løpet av de siste ti årene, en veldedighet som gjorde Norge til stiftelsens nest største bidragsyter, overgått bare av Saudi-Arabia.

Hvorfor denne voldsomme giverglede, og hvorfor har den svingt så voldsomt? Det er ikke overdrevet å si at tvil er ytret om hvorvidt grensene mellom Clinton-familiens privatøkonomi og stiftelsens pengebinge har vært tette nok, også på document.no. Ikke minst har Hanne Nabintu Herland og den gamle ML-eren Pål Steigan på sistnevntes blogg uttrykt seg bitende og anklagende om de norske pengeoverføringene, og mer enn antydet at norske politikere kjøper seg ikke bare innflytelse, men også internasjonale posisjoner gjennom gavene. På spørsmål fra FrPs Jan Arild Ellingsen om valget av Trump ville medføre mindre pengeoverføringer til The Clintons, svarte  daværende utenriksminister Brende – særdeles forutsigbart, våger jeg å påstå – at norsk bistandspolitikk «bygger på faglige vurderinger og normale prosedyrer i UD og Norad» og dessuten at «Regjeringen ikke (sic) tok stilling til hvem som burde bli USA-president.» Det ble med andre ord presisert at Norge var for det gode og mot det onde, og i henhold til dette prinsippet ville vi fortsette vår suksessrike pengeoverføringspolitikk for å hjelpe verdens mennesker. Så dét så, føler man seg som skattebetalende nordmann fristet til å tillegge.

For det er nå slående underlig at pengestrømmen har gått som den har gått, og at alt man får til svar fra offisielt hold i så måte er at selvfølgelig har dette intet å gjøre med noe forsøk på å innynde seg hos USAs førstefamilie, som hele det politiske Norge forventet skulle produsere den første fru President etter at fader Bill vel hadde lagt god avstand til sine åtte år ved makten. Står virkelig en slik (bort)forklaring til troende? Er det rimelig å anta at intet «pay for play»-element fantes i de massive overføringene fra lille, rike Norge til Clinton-familiens pengebinge? Svarer du «ja», så er min kommentar at i så fall er dette omtrent like sannsynlig som at intet element av kalkulert smiger eller forhåndssmøring fantes i tildelingen av Nobels fredspris til Obama rett i forkant av tiltredelsen som ny amerikansk president den gang i 2009.

Rett nok har tillit alltid vært en fortreffelig kvalitet ved det norske samfunnet, om enn langt mer før enn nå, men grensen over mot naivitet er stundom hårfin og andre ganger åpenbart overskredet hva gjelder uskyldsblå forklaringer på handlinger som vekker tvil om maktelitens habilitet. Jeg besitter selvfølgelig ingen ufeilbarlig nøkkel til hvilken balanse man skal sikte mot eller etterstrebe mellom skepsis og tiltro, men kan ikke se saken annerledes enn at eksklusivt humanistiske forklaringer på pengestrømmene ut av den norske statskassen er hinsidig hva intelligente og erfarne mennesker kan akseptere. Svar som det ovenfor anførte fra Utenriksdepartementet til Ellingsen bør møtes med et folkelig «Hæ?», eventuelt fulgt opp av det mer nymotens «Gimme a break!» Det blir liksom for sukkersøtt anstrengt, det vi blir bedt om å akseptere, i min erfaringsverden omtrent som da det offisielle Norge en gang på 90-tallet påstod at den nye, toppmoderne radaren som ble bygget tett opp til russegrensen, kun hadde til formål og oppgave å monitorere forsøplingen av verdensrommet. Jeg er rett og slett for gammel og har sett for mye til å tro på slikt, som jeg heller ikke orker å late som om pengeoverføringene til the Clintons utelukkende er motivert av omsut for sultende barn i Afrika. Den som tar slike forklaringer for god fisk, bør ikke nyte andres tillit, vedkommende er rett og slett for hjelpeløst godtroende.

Skuespillet gjenspeiler hvordan behovet for å beholde en fin fasade dominerer den offentlige samtalen også i Norge, ikke bare innen den japanske og andre asiatiske kulturer. Det skal se bra ut, og med dette målet for øye sier man det som er nødvendig, og blir riktig snurt dersom noen vegrer seg for å godta det fremholdte som den hele og fulle sannhet. Fenomenet er uttalt på så mange områder, av hvilke jeg vil nevne bare noen som intet har å gjøre med ufjelge pengeoverføringer.

Vi later som vi har et velfungerende militært forsvar av staten Norge, selv om kvantiteten av våre samlede styrker nærmer seg null. Ovenstående er rett nok en overdrivelse, men bare en liten en, og dessuten bevisst, for ingen kommer unna hovedpoenget: Det nytter ikke stort å ha en god snittkvalitet per soldat dersom antallet aktive stridsmenn går fra for lavt til enda lavere. Da er vi ikke lenger i stand til å tåle tap i en gitt krigssituasjon, vi har ingen strategisk forsvarsdybde (annet enn den våre NATO-partnere står for) om det skulle smelle. Ligningen går ikke opp, i alle fall ikke på en slik måte at vi kjøper oss reell forsvarsevne noenlunde svarende til milliardene som brukes på militære styrker. Det ser kanskje fint ut, men en prangende fasade har aldri holdt noe byggverk oppe.

Ansvarlig ledelse snakkes det mye om i både store og små sammenhenger, men retorikken blir tom når ordenes relle innhold plukkes fra hverandre og sammenholdes med praksis. Knapt noen som har lang erfaring innen Sykehus-Norge unnlater å smile foraktfullt når enda en sjef forteller i media at «vi setter pasienten i sentrum» eller at «våre ansatte er vår viktigste ressurs.» Vi vet at slikt er svada, at ordene ikke betyr noe som helst etter at opptaksutstyret er slått av og rampelyset slukket. Det eneste som blir igjen, er de ansattes frustrasjon over enda en gang å være utsatt for uetterrettelig tøv skreddersydd for å dempe en eller annen uro eller kritikk innad i systemet.

Også helt på toppen av de organisatoriske strukturene ser man de samme prinsippene praktisert. La meg bare minne om at den nåværende generalsekretæren i NATO i sin tid ble berømt for å ha «tatt ansvar ved å bli sittende.» Kjekt for den som slik kan ta et oppgjør med egne unnlatelsessynder. Det er langt fra alle som med tilsvarende automatikk får grid av samtiden.

Det er helt enkelt ikke sant at Norge og norske politikere er hevet over den allmenne ryggesløsheten som preger politisk maktspill rundt om i verden og opp gjennom historien, enten spillet har med rede penger å gjøre eller mer indirekte dreier seg om hvem som bestemmer og begunstiges ut over sine tilmålte «fifteen minutes of fame» på den store scenen. Folk bør slutte å akseptere forklaringene de blir servert, for det kler ingen å være en godtroende tufs.

Selv når man ikke kan gjøre stort for å hindre narrespillet, kan man i det minste le av det. Få responser på pompøs løgnaktighet har større terapeutisk verdi enn en stille, foraktfull latter. Uansett hvor maktesløse vi er, skal vi aldri ta bølgen for dem som lurer oss. Også i en slik beskjeden respons finnes det trøst og glede.

 

 

Kjøp Mimisbrunnr samlede som E-bøker her

 

Les også

-
-
-
-
-
-