Kommentar

Erik Werenskiold Gjetere Tåtøy (1883)

Det var en gang i tiden at sosialismen av mange ble oppfattet som ny og spenstig; en vitenskapelig fundert, velfungerende mal for hvordan samfunnet bør bygges og styres. Akkurat hva sosialismen bestod i, hva den var, hersket det derimot ulike meninger om, ikke minst blant sosialistene selv. I Norge kom man derfor fra statsbærende partihold frem til – spøkefullt, naturligvis, men ikke bare – at «sosialisme er den politikk som det norske arbeiderparti til enhver tid fører». Makta rår-prinsippet gjelder alltid og alle steder, og som en viktig del av dette ligger også retten til å bestemme over hvilke definisjoner som er de gyldige. Gerhardsens flertallsstyre etter krigen avvek ikke det aller ringeste fra ovennevnte prinsipp. 

I dag er sosialismen som økonomisk modell stille og rolig lagt i møllposen av de fleste, også Arbeiderpartiet hvis strategiske tenkning, i den grad en sådan finnes, har konvergert med samme hos det tidligere konservative Høyre på en forbløffende måte; begge har, med et passelig forvrengt sitat fra Jan P Syse, «stjålet hverandres klær mens de badet». At sosialismen i vår tid har mistet sin økonomiske autoritet i flertallets øyne, betyr imidlertid slett ikke at ikke rester av marxistisk tenkning fremdeles preger partienes politikk på andre områder, langt derifra. På mange måter ser vi i Norge anno 2019 minst like hyppig sosialisme-inspirerte forklaringer brukt på samfunnsforeteelser som vi gjorde før Sovjetunionens- og Berlin-murens fall, og slett ikke bare fra selverklærte marxister med base i SV, Rødt og enda mer esoteriske gjemmer i samfunnsveven. Det hele – altså sosialismens overlevelse i rike Norge trass i at den gjentatte ganger har spilt falitt i den store verden utenfor oss – er faktisk et riktig pussig fenomen, definitivt noe som fortjener større oppmerksomhet enn er blitt det til del. Vi skal i dag ta for oss bare en liten sektor av denne tenkningen, nemlig hvordan årsaksforklaringer hos samfunnets rettroende meningsbærere er forblitt forstenet rundt materielle forhold, altså hvordan man systematisk undervurderer betydningen av alt som ikke er til å ta og føle på – historie, etnisitet, religion, kultur – når avvikende adferdsmønstre skal forklares.

Jeg velger å legge frem et aktuelt eksempel fra Sverige, ikke fordi vi mangler tilsvarende fra vårt eget land, men svenskene leder nå an innen så mange former for toskeskap og poenger avtegner seg oftest tydeligst når de sitter på spissen. Etter år med massiv og stigende voldskriminalitet i vårt nærmeste naboland er omsider utviklingen løftet frem til førstesiden i medienes oppmerksomhet; det er tross alt grenser for hvor lenge man kan fornekte virkeligheten når flere og flere alminnelige mennesker får snuten gnidd godt og grundig ned i elendigheten i sitt nærmiljø. 

Sa jeg at grenser finnes? Se, der tok jeg nok feil, for statsminister Löfven som må være Sveriges ledende stormester hva gjelder politiske bortforklaringer, klarte ikke i et langt intervju med SVT å få seg til å innrømme at «gjengvoldet» har noe som helst med svensk innvandringspolitikk å gjøre. I stedet var det den gamle sosialdemokratiske visa han sang, om «arbetslöshet», «ökta klyftor i samhället» og «fattigdom» som årsak til innvandrerdrevet voldskriminalitet. Den som kanskje velvillig tror at arme Löfven bare hadde en ordentlig dårlig dag på jobben, noe som kan vederfares oss alle, han eller hun bør ta en titt på denne meningsutvekslingen mellom Jimmy Åkesson og Stefan Löfven fra for litt over et år siden om hvorfor voldtekter og andre seksuelle overgrep mot kvinner var så hyppige i Sverige; igjen var økonomiske forklaringer alt statsministeren hadde å komme med, ingen andre forsøk på å identifisere kausaliteten bak fenomenet så ut til å være tenkbare i hans verden.

Da lever man innen et marxistisk paradigme, i en tankeverden der materielle årsaksforhold (til syvende og sist svaret på spørsmålet om hvem som «eier produksjonsmidlene») gir den dypeste, mest grunnleggende forståelsen av alle viktige samfunnsspørsmål. Vi har på hjemmebane sett akkurat det samme når Oslos politikere tvinges til et besøk på eksempelvis Holmlia og der blir bedt om å forklare hvorfor ugreie ting, ikke minst volds- og narkotikaforbrytelser, skjer i nabolaget: Jo da, det er fattigdom og trangboddhet, for få ungdomsklubber, mangel på sosiallærere og slikt som ligger til grunn, eventuelt ispedd anklager om en ukameratslig holdning fra et alt for «norsk»  og «blendahvitt» politikorps og omvandrende natteravner  dersom man til nød skal foreslå noe mer åndelig som delbakgrunn for den økende kriminaliteten. Til sistnevnte anklager kan også legges gjengangeren «krenkende omtale fra Sylvi Listhaugs side»; hun må vel være det nærmeste vi i norsk politikk kommer en metafysisk entitet med evne til å påvirke samfunnsforhold i ubehagelig og ugunstig retning…

Men la meg komme til hovedpoenget: Det er på tide å slutte med å påstå at økonomi er den altdominerende variabelen når kompleks menneskelig adferd skal forklares, for også særdeles immaterielle kvaliteter fremstår som åpenbare grunner til avvik fra det vi oppfatter som normen. Samme hva innbarkede marxister med forståelsesbakgrunn fra 1800-tallets materialisme måtte ha fått inn med morsmelken, er dette noe man nå bare må innse og ta konsekvensen av.

De fire faktorene som ble nevnt ovenfor – historie, etnisitet, religion og kultur – er all komplekse og griper over i hverandre; det er vanskelig å skjelne effekten av enn den ene, enn den andre, tredje og fjerde i det innfløkte samspillet som er med å bestemme menneskers oppførsel i selskap med andre. At de hver for seg og samlet bidrar, er imidlertid det avgjørende i sammenhengen, et lenge underkommunisert – ja, neglisjert – faktum som ikke lenger må fornektes hvis man skal være intellektuelt ærlig.

For våre ledende politikere – her er det neppe noen forskjell på Norge og Sverige, på fru Solberg og herr Løfven – er det helt uakseptabelt å akseptere at etnisitet skulle kunne være forbundet med genetisk betingete adferdsforskjeller. Kanskje har de rett, men kanskje ikke; meg bekymrer det at slike fundamentale biologiske spørsmål totalt henvises til ideologiens domene, at naturvitenskapelig forskning ikke skal få lov å rokke ved, faktisk ikke engang belyse, eksisterende overbevisninger. Arven etter Hitler og hans rasistisk betingete massemord er ennå ekstremt tabuiserende, åpenbart, og det er bare å innse at visse ting – les: genetiske forskjeller mellom grupper av mennesker – ikke engang tillates tenkt på som mulighet. Derfor kan Stefan Løfven se SVT-journalisten rett i øynene på klippet ovenfor og si at han er overbevist om at dersom etniske svensker var stuet sammen innen samme sosialøkonomiske kategorier som definerer dagens byområder preget av såkalt «utenforskap», så ville samme voldsproblemer oppstå som de man i dag erfarer med hovedsakelig ikke-svenske eller ny-svenske gjerningsmenn. I et samfunn der holdningen til omstridte temaer og spørsmål ideologistyres og avgjøres ved et credo (jeg tror) i den ene eller andre retning, tillates ikke at vitenskap bidrar til å skille skitt fra kanel. Slike samfunn er farlige.

Vi står uansett overfor en betydelig samvariasjon mellom etnisitet på den ene siden og kultur, historikk og religion på den andre, men heller ikke de sistnevnte variablene tillater Løfven og hans meningsfeller (igjen: Tro ikke at Norge er kvalitativt forskjellig fra Sverige, eller at vår nominelt konservative statsminister er vesentlig bedre enn hennes sosialdemokratiske svenske kollega!) seg å trekke inn i årsakstenkningen omkring samfunnsproblemene, iallfall ikke når de uttaler seg offentlig. Strategien innebærer stilltiende bortforklaringer som er så grove at de på sikt må innebære et intellektuelt selvmord for dem som benytter seg av den; ikke engang i Skandinavia kan det være mulig å lure hele folket hele tiden.

Kommer man fra en kultur og en religion der vantro – «kuffar» – er mindreverdige mennesker sammenlignet med en selv, og der alt man får råderett over, er milde gaver fra Allah enten det opprinnelig var ærlig lønnsinntekt, mindre ærlig ervervede trygdeytelser eller rett og slett tyvegods, så utgjør en slik bakgrunn det stikk motsatte av et insitament til ærlig, hardt arbeid. Hvilket ethos et folk har, hvilket syn på rett og galt, fortjent og ufortjent menneskene er overlevert fra tidligste barneår av, betyr nesten alt for hvordan de oppfører seg i samfunnet. Dette er viktigste adferdsbestemmende parameter, ikke størrelsen på barneværelset (om et slikt finnes) eller hvor mye man får i lommepenger (om noe overhodet) under en viss periode i ungdommen. Å fornekte slike grunnleggende ikke-materielle sammenhenger betyr at man er intellektuelt uærlig.

Det er man også dersom man påstår at alle historiske bakgrunner, alle religioner eller alle kulturer har samme blanding av godt og ondt i seg, og at det følgelig ikke er mulig (snarere tillatt) å fremme påstander om at noen er andre overlegne som bakgrunn for oppførselen til grupper av mennesker. Jeg spør meg selv: Hvor har eller tar de det fra, de som helt enkelt forutsetter en slik kvalitetslikhet mellom alle trossystemer, mellom alle erfaringsbakgrunner når det gjelder stimulering til visse adferdsmønstre, men ikke til andre? 

Ikke er det fra historien og heller ikke fra vitenskapelig fundert fornuftstenkning, så pass torde være åpenbart. Snarere er det vel en etisk lettvint kortslutning fra hvordan man helst så at verden burde være  man tillater seg, altså derfra til å påstå at akkurat sånn er også verden, for derved slipper man å krenke eller støte noen, da kan man leve i kosetroen på at alt er like fint og vi er alle venner.

Men voksne, ansvarlige mennesker vet at sånn er ikke virkeligheten skrudd sammen, verden er ikke slik. Politikerne – svenske, norske og andre – farer med usannhet når de fremsetter åpenbart utilfredsstillende «forklaringer» på viktige samfunnsfenomener. Hva mer er: De utviser en farlig skjødesløshet som enten vitner om slu uærlighet eller massiv kognitiv inkompetanse. Uansett er deres manglende vilje og/eller evne til å få bukt med fremmedkulturell innvandring til våre land nå i ferd med å få tydelige uønskede konsekvenser som etter alle solemerker å dømme vil bli enda mer alvorlige i tiden fremover, for den meget omtalte integreringen som man stadig satser på og omtaler som en nærmest magisk nøkkel til fremtidig lykke, fungerer ikke.

Slike politikere må miste folkets tillit. Svenskene er så heldige at de har et stort partialternativ de kan stemme på som står for en ganske annen politikk enn den som skapte problemene. Vi nordmenn er dessverre verre stilt i så måte.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Forhåndsbestill Halvor Foslis nye bok til spesialpris her!

Les også

-
-
-
-
-
-
-