Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

«Vi har en veldig alvorlig situasjon i Sverige og det er helt uakseptabelt at dette fortsetter,» sier Mats Löfving, leder for politiets nasjonale operative avdeling.

Ifjor ble 45 personer skutt og drept i Sverige og 135 alvorlig skadet i skyte-episoder.

I løpet av samme år ble det utført 1088 ran av barn under 18 år.

Hittill i år har det vært over 200 bombeangrep, og i landet er det nå 60 områder hvor nødetatene, brannvesen og ambulanse, ikke rykker inn uten bevæpnet politi-eskorte.

Til dette har Høyres Lene Westgaard-Halle et flir og en flåsete kommentar som henviser til forbrytelsen voldtekt og bagatelliserer denne fordi dette er et overgrep som også utføres av det hun rasebetegner som ‘hvite» mennesker.

Kommentaren kommer på Twitter til Jon Helgheims kritikk av statsminister Löfvens uttalelser om årsaken til vold og kriminalitet i det svenske samfunnet, og den er betegnende for en type argumentasjon som kommer fra politikere og andre talspersoner idag.

Fra både fra høyre og venstre hold kommer det lignende uttalelser når det dreier seg om ulike voldskulturer fra Midtøsten og Nord Afrikas møte med det vestlige samfunnet.

Jeg spør, med min innestemme – hvor har de lært alt dette?

Hva er det som får politikere, talspersoner, geistlige, forskere og andre autoriteter idag til å møte realitetene med bagatelliseringens flir og  kulturrelativismens floskler?

Gjennomgående avfeies og bortforklares faktiske forhold som viser overrepresentasjon ved voldskriminalitet utført av personer med bestemt kultur- og landbakgrunn.

Tilsvarende kriminalitet utført av personer med europeisk bakgrunn trekkes deretter frem.

Det kulturrelativistiske resonnementet skal da lede til konklusjonen: Voldskriminalitet kan ikke knyttes til innvandring fra bestemte kulturer fordi den også forekommer blandt skandinaver.

Deretter kommer det postkoloniale skyld-resonnementet: Hvis voldskriminalitet er overrepresentert innen visse innvandrergrupper, eller områder hvor slike kulturer dominerer, er det i så tilfelle det vestlige samfunnet, her det norske eller svenske demokratiets skyld, som har bragt disse menneskene i ulykke.

Istedet for å gripe tak i problemet og finne realistiske løsninger, vris altså fokus over i en moralfilosofisk kulturrelativismedebatt, hvor hovedhensikten er å forsvare ikke-vestlige kulturer mot sammenligning med vestlige kulturer, for så å komme til frem barnerommets konklusjon: «Du er ikke noe bedre selv!» og barnehagetantens formaning: «Vi er alle littegranne slemme!»

Altså behøver en ikke forholde seg til virkeligheten.

For i dette segmentet i politikk og samfunn deles også Löfvens oppfatning om at voldskriminalitet ikke er relatert til kultur og normer, men oppstår på grunn av fattigdom. En fattigdom som det vestlige samfunnet og dets presumptivt hvite mennesker, da har påført folk, fortrinnsvis ikke-vestlige innvandrere. En teori som representerer et almindeliggjort sosionomistisk dogme og som skal lede til konklusjonen: Samfunnet har gjort disse menneskene ulykkelige, og det er samfunnets oppgave å bøte på ubalansen – klyftorna – gjennom å styrke deres økonomiske situasjon. Slik at de ikke lenger vil utføre voldskriminalitet.

Dette skal da foregå ved at en henter inn midler fra dem som har inntekt, og overfører til dem som idag enten står utenfor arbeidslivet og/eller lever av voldskriminalitet.

Slik skal fattigdommen og den derav oppståtte kriminaliteten opphøre.

Uten påvirkning fra samfunnets kultur og normer – som fratas betydning – men istedet gjennom tilføringer av samfunnets penger.

I Sverige foregår dette allerede gjennom det såkalte kommunala utjämningssystemet, hvor lavinntektskommuner med stort behov for ytelser til innbyggerne får overført midler fra høyinntektskommuner med lavt behov for offentlige ytelser til innbyggerne.

Göteborg og Malmö topper år etter år listen over mottakskommuner her. Men tallene viser at hverken fattigdom eller kriminalitet har blitt avhjulpet i takt med at overføringene har økt.

Likevel er det, i Löfvens virkelighet, fremdeles samfunnets skyld. Samfunnet har betalt, men ikke nok. Den mytologiske skikkelsen – Samfunnet – har skapt «klyftorna» og må gjøre opp for seg økonomisk.

Fra populærkulturens genre ellevill komedie, kjenner vi den døende ransmannens siste replikk, liggende på gulvet etter et mislykket kiosk-ran løfter han hodet og deklamerer med dramatisk røst: «I blame society!». Hvorpå han legger deg til og dør slik folk dør i operaforestillinger
Kinosalen brøler av latter. It’s a joke.

Men for Löfven er det ingen frase som et opplyst kinopublikum ler av. For Löfven er det virkelighet.

Löfvens virkelighetsoppfatning om det vestlige industrialiserte samfunnets skyld deles av flere. Ikke bare i Sverige, men også i Norge. Ikke bare av sosionomer, forskere og lærere, men også av en hel generasjon politikere fra høyre til venstre.

Vi har fått en generasjon politikere, og også velgere, hvor overraskende mange ute av stand til å forholde seg til statistikk, virkelighet, fakta og kunnskap, og som også har lært å avfeie dette med etikkbasert argumentasjon, og med dogmer om at den mytologiske figuren Samfunnet påfører folk fattigdom, slik heksa spredde pest og kopper i tidligere tider.

Når de blir forelagt fakta, møtes dette med spørsmålet «Hva mener du!?» og påstanden «Holdningene dine skaper hat!»
Dersom fakta oppleves som uetisk – kan disse avfeies.

En er ikke lenge istand til å forholde seg til fakta, men oppfatter istedet enhver opplysning som en meningsytring og uttrykk for holdninger og moralske standpunkter.

Og imøtegår følgelig dette på samme vis som kirkens menn en gang tappert gikk imot vitenskapsmannen og kjetterens studier av planetenes bane.

Den troende forstår ikke at han deltar i en diskusjon omkring fakta, for det kjenner han ikke, men tror istedet at han deltar i en diskusjon omkring Guds allmektighet, og argumenterer utifra dette.

Vi har alle det onde i oss.

APs Åsmund Aukrust imøtegår Helgheim ved å vise til 22.juli-angrepene, hvor en såkalt hvit drepte et uhyggelig høyt antall, 77, mennesker. Drapsmmannen var skandinav og oppfattet seg som kristenkonservativ.

På bakgrunn av dette eksempelet er vold altså kulturrelatert. Når den kommer fra vestlige. Og representerer et omfangsmessig stort problem ift voldskriminalitet i det vestlige samfunnet idag.

Angrepet i Asker ble initiert av en person med vestlig bakgrunn, men avverget av en person med muslimsk tilhørighet, forteller Aukrust i sin twitring.

Ergo er oppførsel kulturrelatert – når den er fredelig og utføres av personer tilknyttet religionen islam.

Den muslimske innvandringen og kulturen virker derfor terrorforebyggende, overfor den voldsproduserende vestlige kristne kulturen. Resonnerer politikeren Aukrust. Mor Nille er en sten.

Fokus avspores bort fra realiteter, konsekvenser og løsninger og over til den moralfilosofiske «hvem er best»-diskusjonen, som utarter til å påpeke såkalte hvite menneskers tilkortkommenhet, det vestlige samfunnets feil og mangler, og dettes nedbrytende og klyftor-skapende effekt på alle utenfra som oppsøker det, og ender i den Löfvenske konklusjon om at alle problemer løses ved å dele ut dette samfunnets penger til menneskene det har ødelagt.

En umoden kvinnes «Du er ikke noe bedre selv må du tro!» og » «Du har ødelagt livet mitt! Nå skal du betale!»-argumentasjon.
Hvor har de fra, tenker jeg.

En kaster kulturrelativistisk lego på hverandre, leker Robin Hood med bilbaner som våpen og forlanger hverandres godteposer.

Vi som er voksne ler av dette, og gjør narr av folk som Westgaard-Halle, Aukrust og Löfven i kommentarfeltene.
Men vi burde ta det alvorlig.

Vi står overfor en generasjon som har blitt undervist og opplært innen denne trosretningen hvor fakta, kunnskap, logic&reason ikke har noen plass, men hvor «MorNille er en sten»-logikk, ædabæda-relativisme og barnepikens verdensanskuelse er blitt sannhet.

Og hvor alt dreier seg om å overføre midler fra der hvor verdiene skapes over til dit hvor det ikke skapes verdier.
«This gentleman will pay for everything» som det står i ordboken.

Barnepiken og den uselvstendige, umodne kvinnen av begge kjønn har fått være denne generasjonens politikere og velgeres læremestre, ukorrigert, i klasserommet og i kultur- og underholdningsprodukter rettet mot barn. Den sannheten de har lært her, er den eneste de kjenner. Og de ser den virkeligheten man ser i Sverige, og også i Norge, utifra denne lærdommen.

De forstår ikke hvorfor vi voksne ler av dem, slår oss for pannen, imøtegår og korrigerer dem.

Sett utifra Löfven, Westgaard-Halle og Åsmund Aukrusts livssyn, representerer vi voksne og vår logikk og fakta en fremmed kultur.

De ser oss slik misjonæren en gang betraktet kannibalen.

En vanvittig og barbarisk forhistorisk skapning, som med sine primitive statistikker og krympede menneskehoder representerer fortidens vold og kriger, koloni og slaveri, rasisme og totalitære konservative uhygge hvor menneskene bare fikk ha to kjønn og måtte spise med kniv og gaffel ved bordet.

Mens de selv skaper fremtidens fred og varme, toleranse og multikulturell harmoni. Slik som en kan se blandt annet i Malmö.

Min kollega kom en gang med en avsindig forretningsidé på telefon overfor din utenlandske overordnede.

Sjefen lyttet tålmodig og sa:»John, is it a window where you are sitting now?»

Min kollega svarte bekreftende, og ble bedt om å gå til vinduet. «Are you looking out of the window now?» spurte sjefen. «Well – then, take good look, now, because what you are looking at now, John – that’s the real world.»

Vi stirrer på hverandre over klyftorna, som skiller mellom lek og drøm, og virkelighet.

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!