Sakset/Fra hofta

Tegning Karine Haaland

En innvandringspolitikk med hovedfokus på folks etnisitet fremfor deres kompetanse, er nødt til å feile. De siste førti årenes politisk styrte innvandring har fokusert ensidig på rase/etnisitet/kultur som berikende element i seg selv. Dette ensidige rase/etnisitets-fokuset har vært ødeleggende.

Når en påpeker at innvandringen til Norge har gått galt, er det lett å ta frem muslim-trompeten og tute ut noen enfoldige toner om hvordan «de» har ødelagt landet vårt, supplert av utklippede koranvers, memer og videosnutter av menn som har skjegg, skrive UT med CapsLock og vandre videre til neste kommentarfelt.

Alle skjønner at islam ikke er noen fruktbar ideologi for Vesten, og at kulturen som er basert på religionen skaper lidelse og stagnasjon for både muslimer og ikke-muslimer.

Men det er  en god del andre faktorer som har spilt inn, og som har ført til at innvandringen til Norge har mislykkes, ikke bare i form av parallellsamfunn og splittelse som det er mulig å se idag, men også i forhold til bærekraft, som vi vil se på sikt.

Norge har alltid hatt innvandring. Nå fungerer ikke dette lenger.

Vi står overfor fremvekst av parallellssamfunn, kriminalitet, religiøse særkrav, overbelastning på velferd og lav produktivitet innen enkelte grupper i samfunnet. Nå også et manuellt arbeidsmarked som konkurrerer seg nedover i en nedadgående lønnsspiral.

Når statsministeren nå ønsker å sikre fremtidig arbeidskraft, er det verdt å merke seg at er det kvinnene fra den befolkningsgruppen – den europeeiske ikke-muslimske delen av befolkningen – de som føder færre enn 1,6 barn igjennomsnitt som diskret anmodes om å øke i antall.

Det blir ikke foreslått å kompensere befolkningsunderskuddet med mennesker fra utlandet, slik det tidligere har vært populært, og som lokalavisene fremdeles oppfatter som distriktenes redning. Kvinnene fra den muslimske delen av befolkningen, med opprinnelse fra MENA-landene, blir heller ikke av statsministeren oppfordret til å få enda større barneflokker.

Innvandringen til Norge fungerer ikke lenger. Det Erna Solberg bekrefter, uten å si det rett ut, er at Norge ikke ble beriket likevel.

Er det mulig å forstå hva det var som gikk galt? Da må vi se litt bort fra muslimtrompetens enfoldige toner og gå helt inn i den defekte mekanikken.

Norge har alltid hatt innvandring, men det som har vært nytt de siste førti årene, er at folk bare at folk skal komme i store grupper og etablere sine egne utenfor-landsbyer, og ikke bare at en ikke lenger skal tilpasse seg eller bli tatt opp i det norske samfunnet, slik det ble fremlagt i en kjent stortingsmelding på 70-tallet.

Den nye, politisk styrte innvandringen har  fokusert ensidig på rase/etnisitet/kultur som berikende element i seg selv.

Dette ensidige rase/etnisitets-fokuset har vært ødeleggende.

Tidligere har kompetanse, arbeidskraft, tlknytning til eller interesse for Norge vært drivkraften for innvandring.

I de siste ti-årene er det overfladiske ting som hudfarge, eksotisk klesdrakt og skikker, som har vært vektlagt som berikende for samfunnet. Kompetanse har vært ignorert.

Den nye innvandringen har også hatt et ubehagelig og konfliktskapende aspekt i form av refs og belæring. Etnisk norske klassifiseres av innvandringspådriverne som en rase i seg selv bestående av «hvite mennesker» som – etter langvarig isolasjon fra omverdenen – angivelig har behov for å lære seg å se og omgås mennesker fra andre «raser» og kulturer. For å unngå å henfalle til rasisme, sjåvinisme og etnosentrisitet, hat, fordommmer og fiendtlighet, og andre slike egenskaper som ligger latent i «hvite mennesker».

Dette er en feilaktig oppfatning om en befolkning i et land med en kystlinje tilsvarende Australia og med en tusenårig tradisjon som sjøfarende og handelsfolk.

En kan si at motivasjonen for den politisk styrte innvandringen til Norge har vært basert på fordommer og uriktige forestillinger om landets befolkning og om det norske samfunnet.

Den politisk styrte innvandringen til Norge har altså ikke bare basert seg på feilaktige oppfatning av det norske samfunnet og på et overfladisk menneskesyn hvor etnisitet blir sett på som en verdi i seg selv, den har også fungert etter de samme prinsipper som driver en streng pietistisk prest til å tukte sine ustyrlige sognebarn.

Du kan si at den representerer både en tro på etnisk norske som en slags innavlet hvit rase med iboende umoralske egenskaper – fiendtlighet og fordommer, den gir uttrykkk for en tro på mennesker som verdiskapende i kraft av etnisitet – og forutsetter her at mennesker med annen etnisk bakgrunn enn norske, er mer berikende enn disse, og følgelig har høyere verdi, – og den innnehar med dette en stor grad av refs og irettesettelse av, og det som oppleves som direkte hat mot norske.

Slik som når en etnisk norsk er stolt av norsk kultur, blir dette irettesatt og latterliggjort, mens når en utenfra viser stolthet over sitt hjemlands kultur blir dette oppmuntret.

Dette er konfliktskapende.

Kombinasjonen av denne kunnskapsløsheten, feilslutningene og hevngjerrigheten som motivasjon og drivkraft for innvandring, har vært ødeleggende.

Den innvandringen vi har fått i dag har resultert i en hel del mennesker som har til oppgave å gå rundt og oppholde seg i Norge, fordi de representerer noe eksotisk og dermed verdifullt, som – de da laverestående – etnisk norske «har godt av» å forholde seg til, fordi dette vil bidra til selvransakelse, anger og bot og gjøre disse til bedre mennesker.

Med dette som motivasjon for innvandring – kombinasjonen straff og dekorasjon, sier det seg selv at samfunnet etterhvert slutter å virke, fordi den faktoren som må være tilstede i ethvert velfungerende samfunn – tilknytning, kompetanse og produktivitet – er blitt oversett.

Den har blitt oversett av de som har vært pådriverne for den nye politisk styrte innvandringen, fordi de har vært opptatt av overfladiske ting som folks hudfarge, etnisitet og kultur fremfor indre kvalliteteter som produktivitet og kompetanse.

Grunnen til at de har oversett dette,  er fordi dette hovedsaklig er mennesker som selv aldri har vært nødt til å være produktive/skape verdier, men istedet hatt yrker hvor de har kunnet «få av Staten».

Det vil si politikere, biskoper, pottemakere, sosialarbeidere, lærere, kulturfolk, selvutviklingskursarrangører, ansatte i det offentlige et.c.
Det er i slike miljøer oppslutningen om innvandring er størst, og slike miljøer lærer en lite om å være produktiv/skape verdier inn til samfunnet/bedriften.

En lærer også lite om å verdsette folks kompetanse og abeidskraft i forhold til slik verdiskapning, siden dette har underordnet betydning i slike miljøer.

Istedet lar en seg fascinere av folks hudfarge, deres opprinnelse, etnisitet og kultur.

En form for kompetanse som blir verdsatt i slike miljøer er ekesmpelvis det absurde begrepet «innvandrerkompetanse». Å ha innvandrerkompetanse betyr at en kommer fra en fremmed kultur eller omgås folk fra slike.

Jeg har fått lønn og arbeidsoppdrag i slike miljøer i fullt alvor på grunn av min angivelige innvandrerkompetanse.

Hadde de som hadde styrt innvandringen til Norge vært folk som hadde hatt personlig erfaring med produktivitet/verdiskapning – d.v.s. folk som har jobb eller erfaring med å etablere verdiskapende arbeidsplasser, tror jeg vi kunne fortsatt med den «gamle innvandringen» og hatt et adskillig mer bærekraftig samfunn idag.

Istedetfor den meningsløse kombinasjonen av straff og dekorasjon som vi ser nå.

Hadde innvandringspådriverne også kjent Norge og landets historie, hadde de også forstått at folkegruppen – etnisk norske – som de så gjerne vil irettesette og belære gjennom å tilvenne dem andre folkeslag, som en hund trenes opp til å bli vandt med sau, ikke trenger å lære seg å omgås andre folkeslag og kulturer.

De ville også forstått at vi sannsynligvis også er en av verdens minst såkalt «raserene» folkeslag.

Dette må en påpeke siden innvandringspådriverne – med sin nærmest religiøse tro på berikelse ved etnisitet – tror at sammensetning av rase og etnisitet er av avgjørende betydning for utviklingen av et samfunn.

Prosjektet deres går og har faktisk gått ut på, for å si de veldig enkelt, å forsøke å endre et samfunn som de ikke forstår, til noe det allerede var.

Det samfunnet de så gjerne ville skape, hadde de rett foran nesen sin.