Gjesteskribent

Tegning: Karine Haaland.

«Norge for nordmenn» Slike holdninger er det kjent at ekstreme nasjonalister forfekter. Men du finner overraskende nok denne holdningen i to andre miljøer også. Der du sist skulle tro det.

«Norge for nordmenn»

Du har sikkert hørt det.

Budskapet er kort sagt at landet Norge og det som er norsk er bare for etnisk norske.

Slike holdninger er det kjent ekstreme nasjonalister forfekter.

Men du finner faktisk denne holdningen i andre miljøer også.

I det ene miljøet er den grøtet til i argumenter som «de» burde ikke «tvinges til å bli norske», «de» må få «beholde sin kultur» – «de» bør altså skånes for det norske samfunnet, for norske verdier og norsk kultur.

Slik er mye av argumentasjonen fra visse miljøer som regner seg på den alltid like humane og menneskevennlige venstresiden.

I tillegg har du enkelte innvandrergrupperinger som sørger for ekstrem kontroll av «sine egne» – sørger for at folk ikke blir for «norske», ikke omgås etnisk norske og ikke deltar i norsk kultur eller det norske samfunnet.

Disse to gruppene støtter opp under hverandre i offentligheten.

Dette groteske samspillet kommer frem i alle debatter hvor det norske og tilhørighet til Norge problematiseres. Der fremstilles det norske som noe undertrykkende og ubehagelig som «innvandrerne» skal få slippe å få prakket på seg. I neste øyeblikk, i den samme debatten, fremstilles etnisk norske som hatefulle og ekskluderende som nekter «innvandrere» å få ta del  i dette samme norske. Som de jo innledningsvis skulle skånes fra.

Som sin hovedfiende har disse to gruppene valgt seg etnisk norske som oppskatter norsk kultur – og som gjerne inviterer innvandrere til å delta og slutte opp om norske verdier og norsk kultur.

Begge grupper – antirasistiske venstre og «innvandrerkontroll-grupperinger» – er ofte like grove i sin hets av slike etnisk norske som elsker norsk kultur som de er i hetsen mot innvandrere – eller «sine egne» –  som fremelsker og deltar i norsk kultur.

Begge grupper, både venstresiden og enkelte innvandrergrupperinger, regner de aller fleste etnisk norske og den lille gruppen ekstreme rasistiske nasjonalister som èn gruppe med sammenfallende hatefulle og fremmedfiendtlige holdninger og interesser. En omtalt norsk kriminell  blir ofte trukket frem som representant for etnisk norske og norsk kultur.

Det som  er verdt å merke seg, er at begge disse to gruppene – det selverklært antiraistiske venstremiljøet og enkelte innvandrergrupperinger  – sprer nøyaktig det samme budskapet som dem som på rasistisk og ekstrem-nasjonalistisk grunnlag ønsker å ekskludere innvandrere fra det norske. Nemlig at det som er norsk er bare for «nordmenn».

Mens de likefullt hevder at det er nettopp etnisk norske som fremelsker norsk kultur – og som gjerne inkluderer innvandrere i dette, som er de hatefulle og ekskluderende, splittende og  diskriminerende.

Begrunnelsen her er da, at det i seg selv å fremelske Norge og norsk kultur er i seg selv nedlatende, kulturimperialistisk, sjåvinistisk, respektløst, krenkende og undertrykkende et.c.

Det å inkludere innvandrere i dette norske er da en ytterligere sjåvinisme, repsektløshet, krenking, undertrykking et.c.

Når etnisk norske viser kjærlighet til landet sitt, norske verdier eller tradisjoner et.c. angripes dette straks som at de med dette «ekskluderer» innvandrere fra det norske. Og nå er dette galt.

Det å være glad i sitt eget land og vise kjærlighet til sin egen kultur regnes altså som hatefullt, fiendtlig og automatisk ekskluderende overfor alle andre – dersom dette dreier seg om gruppen etnisk norskes kulturstolthet.

Det er altså ikke bare undertrykkende å inkludere innvandrere i det norske, det er også like undertrykkende å ikke inkludere dem! Da er dette ekskluderende.

Men når disse to gruppene – såkalte antirasister på venstresiden eller kontrollgrupperinger blandt innvandere – selv utestenger innvandrere fra det norske, det som faktisk heter å ekskludere på deres eget språk, gjennom å enten «skåne» innvandrerne fra å bli utstatt for norsk kultur –  eller å nekte dem å «bli for norsk»,  – forklares dette alltid som som at dette er de gode antirasisters «beskyttelse mot den etnisk norske undertrykkingen» eller som innvandrernes eget valg og  «for å ivareta sin egne kultur».

Det jeg her beskriver ligner mer og mer en diagnose som kvalifiserer til omfattende behandling, enn en beskrivelse av politikere og samfunndebattanter og talspresoner for forskjellige miljøer.

Likefullt er vi vanlige norske borgere – av alle raser og religioner – nødt til å forholde oss til dem.

Fordi de utøver sin makt og sin påvirkning overalt i samfunnet. De sitter på pengesekker, kulturmidler, i foreninger og organisasjoner, de desinformerer oss i  aviser, de opptrer i og definerer innhold i nyheter og underholdning i media, de peprer oss på sosiale medier, de anmelder oss og truer oss, de er overalt.

Og det de ønsker er å splitte oss i to grupper – den ene bestående av etnisk norske – den andre av innvandrere av ulike opphav. De siste skal «trenes opp til» å betrakte alt som er norsk som en trussel mot deres integritet. Enkle ting som flagget, juletreet og nasjonalsangen. Etnisk norske, norske som er stolte av Norge blir kalt rasister. Innvandrere som elsker Norge kalles overløpere og husnegre. Fascistenes løpegutter.

På den annen side skal etnisk norske skal «læres opp til» at innvandrere består av utelukkende eksotisk utkledde rariteter, overfølsomme ortodokse troende tilhørende de mest intrikate religioner, forfektere av ekstreme hatefulle ideologer og som har «rett til»  å spytte på og tråkke på alt om er norsk, eller føle seg krenket av det,  og som etnisk norske da må «respektere» og være «varsomme» overfor.

En trenger ikke være rakettforsker for å forstå hva de legger opp til.

Planen deres er at snart skal ballet starte og at vi skal nedkjempe hverandre. Mens de selv sitter på balkongen i villaen på Nordstrand og bivåner det hele over et glass iskald champagne. Folkets revolusjon nytes fra orkesterplass.

Jeg tenker på denne galskapen i tiden omkring feiringen av grunnlovsdagen. For det er i denne tiden de pisker opp stemningen fra ulike hold.

Jeg tenker at dette ikke er deres tid, men at det er vår tid.

At dette er tiden vi faktisk kan trosse disse splitterne – alt fra rasisiske ekstrem-nasjonalister, hatefulle antrirasistiske søplevenstre og kontrollgrupperinger i innvandrermiljøene –  og samle oss og stå imot hatpratet deres.

På 17.mai har vi sjansen. Nasjonaldagen er dagen da vi kan samle oss under det alle disse gruppene hater mest:

Det norske flagget, symbolet på det frie demokratiske Norge.

 

Først publisert på Karine Haalands blogg.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.