Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland

Komikeren Are Kalvø har gitt ut en bok som heter «Kunsten å være neger».
Are Kalvø er lavmælt, klok og underfundig.
Slik som Odd Børretzen, Jakob Sande og Walid al-Kubaisi.
Jeg beundrer folk som er lavmælte, kloke og underfundige.
Jeg kan aldri bli lavmælt, klok og underfundig.

Jeg er bergenser.
Et folkeferd dømt til å gå gjennom livet med flagget til topps, tre meter lang 17.mai-sløyfe og volumknappen konstant på tolv. Det er umulig å slå av en bergenser. Vi fortsetter å virke selv etter å ha ligget under vann eller blitt kjørt over med dampveivals, kastet ut av fly fra stor høyde, veltet kampesteiner over, logge i kokende vann. Opp kommer vi, mens vi plaprer uanfektet videre.
Stiller en bergenser seg opp på forsiden av avisen bak overskriften «Dere kan aldri kneble meg!» vil det bare fremkalle spontan hånlatter så kaffen spruter ut av nesen.

Nå er jeg ikke bare bergenser. Jeg er også nylig blitt rasist. For meg en ny tilværelse, men alt er en overgang, sa reven.

En norsk-iransk Facebook-venn gav nettopp en rørende beskrivelse av meg og en del andre såkalte rasister som han kjenner. Han kaller oss modige og beskriver oss slik i disse sitatene: ] Disse må med jevne mellomrom finne seg i å bli kalt rasist, nazist, muslimhater, m.m. [ Og han forteller at det vi pussig nok har: ] en godt over gjennomsnittet fascinasjon for alt fremmed. [ Slik at noen av oss har lært oss fremmede  språk, instrumenter og dikt,  og at vi  har  ]mange venner med en annen etnisk tilhørighet enn dem selv [ og at noen har  ] en eksotisk livspartner som de har eksotiske barn med. [
Vi ser altså her en helt annen type rasist enn den almindelige fremmedfiendtlige rasehygieniker.
Bergensere kan også være rasister: En av dem har lært seg persisk fordi hun synes det er et særdeles vakkert språk?.

Og det er her den norsk-persiske ordboken kommer inn. Siden jeg nekter å gå til frisøren er det utelukket å sette seg i salongen til frisøren over gaten, som er fra Shiraz, og lære meg hva f.eks. «Hvis du vil at jeg skal klippe deg, må du være snill og sitte rolig og ikke sitte og vri på hovvet og peke ut av vinduet og snakke hele tiden» heter på farsi.

Jeg måtte derfor få lånt meg en persisk-norsk bok. Og siden den befant seg hos Arbeids- og Velferdsetaten og de hadde stengt for dagen, ble løsningen å få boken utlevert gjennom bakdøren, i en bærepose fra Rema, og for dem som så dette, jeg tenker da på frisøren fra Shiraz – som glante åpenlyst – jeg klandrer ham ikke – må det ha sett ut som om jeg mottok kontantstøtten i form av umerkede sedler.

«Jeg er kanskje det eneste mennesket i Norge som har fått smuglet ut en tredve-kilos norsk-persisk ordbok ut bakdøren hos Arbeids- og Velferdsetaten etter stengetid.»

Da boken ble åpnet inne hos Arbeids- og Velferdsetaten – jeg ble selvsagt invitert inn – opptrinnet ved bakdøren begynte etterhvert å tiltrekke seg mer oppmerksomhet enn det vi var komfortable med, fra flere enn bare frisøren – blandt annet kurderne i butikken ved siden av og to somaliere i fokk og storseil som kom plaprende opp gaten og plutselig ble helt stille – når en somalier brått stenger for trekken er det all grunn til å være på vakt – da vi åpnet boken der inne bladde den seg opp av seg selv på side 14, «B».  «Beskjemmelse».

Selvsagt. Vi kunne ikke slått det bedre opp selv.

«Norsk-persisk ordbok» er en imponerende bok. Den kom ut i 1990 og og inneholder over 40.000 oppslagsord, hvorav de persiske ordene er skrevet for hånd. Førti tusen ord. Jeg er bergenser. Å få en bok med førti tusen ord kan sammenlignes med å vinne i Lotto. Med førti tusen ord på kortet kan lirekassen gå i dagevis. Uavbrutt. Da min venn hos Velfredsetaten hadde levert fra seg boken, vinket han derfor raskt farvel, skrek at han skulle en annen vei, pekte oppmuntrende i motsatt retning og prøvde å kaste seg foran en buss.

Mange av ordene i persiskboken viste seg å være av typen «beskjemmelse». Altså  gammeldagse ord. Ikke utdaterte, men gammeldagse ord. Ord som hadde stått innerst i skapet siden boken kom ut på nittitallet. Ord som var en del av min adoptivfars dagligtale.

Norsk-persisk-ordbok ble en reise i mitt eget språk, bakover i tid. Som å besøke et velstandshjem hvor fjerne slektninger fremdeles skåler i krystall.

Når jeg snakker om ordene i persiskboken, mener jeg ikke utdaterte ord som neger og sveivegrammofon, cellofan og radioapparat, O-fag, EDB og discman – ord som idag fremkaller nostalgi og som ikke brukes lenger.  Jeg snakker om helt strøkne ord som fremdeles virker den dag i dag..

Vakre ord som hjemstavn, uforlignelig, lød, eiendommelig, forarget, utgjøre.

Språkets arvesølv. Ord som hvis du bruker dem i dag får mennesker som tror at de selv lever i en slags opplysningstidens renessanse fordi de har lært å si «å gjøre en forskjell», «helt enkelt» og «kuttede grønnsaker», til å si at språket ditt viser at du er over 17 og derfor ikke er en av De Viktige Stemmene i Samfunnet Idag.

At du har valgt å ta vare på ditt eget istedet for å prøve å etterape alle andre. At du har integritet, identitet og historie.  At du er en gammel rasist som kan reise til helvete med første fly.

Min norsk-iranske Facebook-venn som sendte den hyggelige hilsenen til meg og andre såkalte rasister, skrev den som en del av en klok og leseverdig kritikk av den multikulturelle festen.

I innlegget sitt kritiserer han den splittende og konfliktskapende multikulturen, hvor alle kulturer skal utligne hverandre, verdier som står i konflikt med hverandre skal sidestilles som likeverdige, og ender istedet opp ? i mine ord – med å prøve å nedkjempe hverandre. Ingen kultur skal defineres som hovedkultur og hovedkulturen skal utviskes. Ingen av kulturene skal være nødt til å endre seg eller tilpasse seg hverken hverandre eller noe som helst.

Slik skal det – i mine ord – oppstå et slags identitetspolitisk etnorama hvor hver enkelt mann tilslutt utgjør sin egen truede dyreart, sin egen regnskogindianer, krenket av alt og alle og i konstant konflikt med alle andre. Beskyttet av et byråkrati av afrikanske dimensjoner og med en økonomisk subsidiering som vil få ethvert oljefond til å knele.

Kort sagt en utvikling som fører til det som i marxistenes julekalender heter samfunnets totale kollaps. Ingen hyggelig utsikt. Selv ikke for en bergenser.

Vi kan le av Norge, vi kan le av nordmenn, si at vi ikke er norske, men vi kan ikke ignorere norsk kultur. Vi trenger Norge. Hvis ikke vi hadde hatt Norge hadde vi ikke hatt noen å være anderledes enn.

Det gleder meg å lese det min Facebook-venn skriver om oss – vi som ønsker å ta vare på en norsk hovedkultur i tillegg til de andre – vi som kalles rasister.

Jeg blir liksom litt stolt av å være rasist nå. Særlig når jeg etterhvert også forstår at vi som kalles rasister ikke bare er opptatt av fremmede kulturer, men at vi også kommer fra alle raser og religioner i Norge. Og at de av oss som er fra Afrika og Asia  ikke bare blir kalt rasister, men også kokosnøtter, overløpere, husnegre og raseforrædere. Av hvite antirasister. Langt inn i parodien, på lukket avdeling, hvor gjøken kommer ut og sier ding- ko-ko og sirkusmusikken spiller.

Vi som kalles rasister er altså den mest flerkulturelle, ressurssterke, mangfoldige og sammensatte gruppen i Norge – med alle våre kokosnøtter, blendahvite-femti-år-gamle-menn, husnegre og andre etinske judaser, og jeg kjenner at jeg er stolt av å tilhøre den. Veldig stolt.

Jeg begynner å kjenne igjen det samfunnet jeg vokste opp i. En samling mennesker fra alle raser og religioner – forent i en slags felles opphisselse over Staten – inkarnert i det skinnbarlige Arbeiderpartiet, Biltilsynet, Det Dårlige Været, Polkøene og NRK. Kort sagt, vi samlet oss om noe felles – som vi opplevde som norsk, trygt, varig og konstant –  i tillegg til våre egne porselensfasaner, snabeltøfler, røkelse, gulasj og buekorps hjemme i bokhyllen.

Det er dette som min Facebook-venn i innlegget sitt beskriver som pluralismen. Det multikulturelle havariets redingsskøyte. Et samfunn hvor vi kan beholde våre egne kulturer, men samles om en felles hovedkultur og verdier.

Kultur er faktisk et folkelig prosjekt.
Når alt kommer til alt er det folk flest som skaper kulturen. Det som blir populært beholder vi. Som f.ks. julaften, fotball, pizza og likestilling. Det som er upopulært blir møtt med motstand, motarbeidet, borte og glemt. Som samnorsk, væpna revolusjon og burkini. Kultur er noe av det mest populistiske som finnes. Det folk ikke bruker – forsvinner. Det vi liker blir igjen. Det er slik vi har skapt den norske kulturen. Det er sånn den norske kulturen har blitt til. Ved at enkeltpersoner og grupper har bidratt med og bidrar med sitt, bruker og holder liv i det vi syns om, har den norske kulturen blitt til. Og sånn vil det fortsette å være.

De rettroende identitetspredikantene kan kalle oss hva de vil. Fredsfyrstene fra voldsvenstre kan skrike til de blir innlagt. De kan slå oss med parolene sine og skrike «Barn av regnbuen» til fråden står om kjeften på dem. De vil likevel bli nødt til å forholde seg til middelaldrende hvite menn som går i kirken på julaften, middelaldrende svarte menn som går i kirken på julaften. De vil se folk spille golf i turban og treffe muslimer i bunad på 17.mai.

Den norske kulturen vil overleve fordi den endrer seg ved bruk, og ikke – i motsetning til totalitær ideologier – stivner i en ubrukelig  form.

Senere sitter jeg på fergen med innvandrerne. Innvandrerne er redde. De har tannlegeskrekk, og nå skal de til tannlegen. Hvilken tannlege!? Usikre smil. Foolke… Foolke – taaan – råkk .. råyk…råkke.. Folketannrøkta!? roper jeg. Begeistrede smil. Ja, Fulke! Fulke-Tan-Røkke!  Et umulig ord på norsk.

Lettelsen brer seg når jeg forklarer dem at røkta ikke betyr at tannlegen skal røkke eller røske tennene ut av munnen deres eller at det skal komme svart røyk ut i venterommet på tannlegekontoret, men at røkta er et gammelt norsk ord som ble brukt om tannhelsetjenesten tidligere, men som nå er blitt værende igjen i språket, som et sneglehus på stranden, en pels på loftet, som ikke brukes lenger, og før de rekker å spørre forklarer jeg dem at det er ingen i Norge lenger som vet eller forstår hva «røkta» betyr.

Når de har gått av fergen og er ute av syne skynder jeg meg å google «røkta» fort for meg selv.

Røkt, å røkte.
Å pleie, passe, ta vare på.

Takk til Mano Amarloui for «Norsk-persisk ordbok?!

Her er Farjam Movafaghs tekst

 

Les også

-
-
-
-
-
-