Kommentar

Arild Dahl har skrevet en roman om forandringen av Norge, om hva Norge som islamsk nasjon betyr på det personlige plan.

Boken er god, den får sagt noe som ingen snakker om, selv om det er noe alle tenker på hele tiden.

Helene Stalheim bor på Sokna, et lite sted, ikke langt fra Hønefoss og Oslo. Hennes datter Elise (27) bor i Oslo. En lørdagskveld i september ringer hun sent for begeistret å fortelle at hun er i Malmø sammen med den nye kjæresten. Moren blir glad. Hva heter han? «Muhammed».

Dermed begynner hjulene å rulle. Det er mange av dem og de griper inn i hverandre. Arild Dahl får frem mange av dem, uten at det blir sjablonger. Tricket er å være konkret.

Eksempel: Helene har funnet ut at hun må holde seg i form, og begynner på aerobics/dans. Det er en muslimsk kvinne med, Aisha, men mannen slipper henne ikke ut alene. Følgelig sitter han bakerst i lokalet og følger dansen. Han stirrer på jenterumpene bakfra. Helene finner det ubehagelig. Hun manner seg opp til å ta det opp med instruktøren, men det er først etter at Muhammed-historien har dratt henne inn i noe hun har sørget for å holde på god avstand.

Grenser som bryter sammen

Bokens tema er hva som skjer når denne avstanden opphører. De fleste greier å beholde distansen og har ulike metoder å gjøre det på, fra mentale til livsstilsmessige: Vi snakker ikke om «dem eller det» og hvis vi gjør det er det ved omskrivninger, som vil si at man går utenom, og signaliserer at man skal gjøre det for å få tingene til å gli. En slik Sprachregelung – språklig forordning – foregår på alle arenaer der nordmenn møtes, også de som er fri for «dem». Nordmenn har pålagt seg selv en språklig kodeks som skal holde virkeligheten på plass.

Men kjærligheten er uforutsigelig, og dukker opp når man minst venter det.

Helenes venninner innrømmer at de heller ikke ville vært happy hvis datteren dukket opp med en utlending, dvs ikke-vestlig og/eller muslim. Hvem ønsker seg slike problemer for sitt kjæreste? Men de samme venninnene følger henne ikke når hun tar kampen opp. Det er ingen solidaritet selv ikke med norske jenter og slett ikke med muslimske, overfor den åpenbare trussel islam i sin ureformerte form utgjør for kvinner i Norge. Deres holdninger er rent defensive og private.

De har pålagt seg selv en omerta som betyr handlingslammelse overfor at alt som er kjent og kjært forsvinner.

Helene får stukket hull på den boblen hun har levet i, og det gjør vondt, usedvanlig vondt. Hun må ta et oppgjør med hele sitt liv.

Luksus ved avstandtagen

Helene er fra Bærum og hun tilhører generasjonen som ikke fort nok kunne ta avstand fra alt det Bærum sto for av borgerlighet, soliditet og velstand. Hun ble SV’er. Det var det naturlige valg for en som ville en bedre verden.

I teorien. Helene har levd hele sitt liv på de rette meninger. På det som med et gresk ord heter doxa: meninger som ikke er uttrykk for erkjennelse, men etterplapring. Hvis ideer ikke får næring, dvs gjennomgår en stadig revisjon, vil de ende opp som døde formularer.

I Norge ble de til stil og identitet. Det er et markant skille når kampen mot imperialismen går over til å bli livsstil og identitetsmarkører. Det er ikke tilfeldig at Helene driver en innredningsbutikk, etter å ha gått trett av å være sykepleier.

Hun har to samlivsbrudd bak seg. Forholdet til faren til Elise, Magnus, var dømt i utgangspunktet og varte heller ikke lenge. Så traff hun Thorbjørn, sønn av lensmannen på Sokna. Men Helene var allerede godt over førti og det ble ikke barn. Thorbjørn var snill. Han støttet henne i alt. Pusset opp den fine lensmannsgården, hjalp henne å åpne butikk.

Når Helene langt uti boken kommer til erkjennelse av at hun har lært Elise til å tro altfor godt om menneskene, er det koblet til at hun selv har fått altfor meget. De har føyd henne: Foreldrene i Bærum, Thorbjørn. De har ikke gitt henne korrektiv.

Hvorfor ikke? Fordi Helenes valg har vært tidens valg: Selvrealisering, jeg’ets ekspansjon.

Frihetens ansvar

Bokens tema er denne friheten: Hva har Helene brukt den til? Hun sitter i en fin villa, alene. Hun tør ikke gå på Facebook for hun er redd for at verden vil se at hun ikke har så mange venner. Hun har holdt avstand til Sokna for hennes verden er egentlig noen hakk over, orientert mot Oslo og den store verden. Men hun oppdager at hun når det kommer til stykket bare har denne verdenen: menneskene på Sokna.

Oppbrudd. Tidens løsen har vært at man alltid kan starte på nytt. Helene har lurt på om hun skulle flytte fra Sokna. Til byen hvor det skjer noe.

Men så skjer det litt for mye. Muhammed kommer inn i hennes liv. Det må bli kollisjon. Muhammed kom til Norge som fireåring. Familien er fra Irak.

Språkkollisjoner

Når mor og datter skal kommunisere oppstår de språklige barrierer som fører til konflikt. Når Helene spør hvor han er fra, svarer Elise: Trosterud. Når Helene spør hvor han egentlig er fra, sitter Elise med R-ordet klart. Hun får tilbake det hun selv har levd. Da innvandringen for alvor skjøt fart reagerte foreldrene hennes – moren var bibliotekar og faren ansatt i Forsvarets Forskningsinstitutt – på samme måte: Hvordan ville eller kunne det bli integrering med verdier som sto så langt fra hverandre? Helene overøste foreldrene med «fremmedfrykt»-retorikk til de trakk spørsmålene til seg. De lærte seg de nye leksene: Globalisering, verdens gang, solidaritet og forpliktelser. «Ja,ja»-varianten som så mange eldre har lært seg å si.

Nå er hun der selv, «innvandringen» er ikke lenger noe abstrakt, ikke noen hun går forbi på gaten, men hennes fremtidige svigersønn. Da blir alt annerledes. Da slår hun seg ikke til tåls med at Muhammed er «fra Trosterud».

Han har kamerater som er aktiv i noe som ikke kan være annet enn Islam Net. Elise trekker moren med på et møte på Høgskolen i Oslo. Der får Helene et lynkurs i noe som for henne bare har vært overskrifter. Hun tror ikke det hun hører. Hun føler hun blir kvalt og går.

I det nye Norge

Her oppstår et annet tema i boken: Det er feil å si at Muhammed lever mentalt i Irak. Han er fra Trosterud, men Trosterud betyr ikke lenger en litt kjedelig bydel i Groruddalen. Det står for en del av Oslo er i ferd med å bli overtatt av ikke-vestlige innvandrere. Møtet på Høgskolen handler vel så mye om at islamister får utfolde seg fritt på en norsk høyere læreinstitusjon. Islam og islamisme har med myndighetenes passive og aktive deltakelse fått etablere seg midt i det norske samfunnet.

Til tross for at de står for verdier som tidligere aldri har vært hevdet i det norske samfunn, selv ikke i middelalderen og lenger tilbake.

Det er dette som er bokens egentlige tema. Hvordan har det vært mulig å overgi de verdiene som vi offisielt hyller og som generasjoner har kjempet frem? Det gjelder særlig kvinnesaken som har vært venstresidens stolthet. Nå later man som det finnes en forenlighet mellom uforenlige verdier og hyller det som fremskritt.

Det er denne uthulingen, dette sviket som Helene oppdager.

Politisk arvesynd

Hun er ikke fullstendig lobotomert. Hun har valgt feil, hun innser det. Men det var hennes valg. Nå manner hun seg opp til å stille noen ubehagelige spørsmål. Hvor finner hun denne styrken fra? Fordi det står om hennes datter. Det kjæreste hun har.

Helene innser at datteren har levd etter de linjer hun selv har lagt opp: Selvrealisering. Elise har studert folkemusikk i fire år på Voss. Det var ikke det at det ikke ga henne noe: hun fant tilbake til røtter på farssiden. Hun ble en dyktig sanger, men fant ingen anvendelse for sin spesielle utdannelse. Nå står hun i en bokhandel på Bryn. Hvor mange norske ungdommer har ikke gjort som Elise – fulgt sine drømmer? Det var det man skulle gjøre, så ville Soria Moria ihvertfall bli synlig. Men tiden har løpt fra en slik drømmetilværelse, uten at noen har fortalt Elise det. Det ligger et element av politisk arvesynd i dette: Helene har overført 68’er-kulturen på sin datter.

Begge må betale en høy pris. Hvor høy Elise må betale aner vi bare.

Branntomt

Helene står og ser på branntomten av det som var et liv. Hun kommer frem til en fryktelig erkjennelse:

Så nå sitter hun her, ensom i sin stilrene sofa: Hun har ingen – slik har hun stelt seg her i verden, og nå vet hun ikke sin arme råd. Sitt eget liv har hun utsatt på ubestemt tid; den ene dagen følger den neste, hun har tak over hodet og mat i magen, men alle avgjørelser som kunne bety noe har hun skjøvet foran seg i årevis. Tre måneder frem i tid, hvor er hun da? Her, selvfølgelig, svar hun raskt. Men tre år frem i tid? Bor hun fremdeles på Sokna? Hva venter henne egentlig? Hva har hun å se frem til, når alt kommer til alt? Og selveste kjærligheten  – er den lenger oppnåelig for henne?

Kanskje er det dette Elise ser hos meg, tenker Helene med forferdelse. Kanskje Elise betrakter meg i smug og tenker; hvorfor skulle jeg lytte til mamma? Kan mamma lære meg noe som helst om livet og om kjærligheten og om menn?

Det er en grusom erkjennelse, å vite at det eksempelet man har gitt sine barn ved eget liv ikke kan brukes til noe, er irrelevant eller kanskje rent av destruktvt.

Nora tar et oppgjør med Nora?

Helene har levd på en frihet som viser seg å være en illusjon. Hun begynner et oppgjør som er ibsensk-Nora, hvilket slutten også indikerer. Hun er på nippet til å erkjenne at denne illusjonen, tomheten i frihetsbegrepet, mangel på vilje til å forsvare det, er det som får datteren til å søke mot Muhammed og islam. Datteren sier: Familien betyr mye for dem, svært mye.

Der finner hun tette bånd, og samhold.

Moren gjorde opprør mot disse båndene, i sin ungdom, og har forsvart frigjøringen siden, slik svært mange har. Hele det moderne Norge er bygget på denne frigjøringen.

Men nå dukker nye aktører opp med bånd så sterke at Norge ikke har sett maken.

Når arkitektene og forsvarerne av det nye Norge skal ha oss til å tro at kvinnefrigjøringens sprengkraft kan forenes med disse nye båndene, eksemplifisert med hijab, skriver de seg selv ut av den tradisjonen de bygger på.

Politikk blir fasade og spill og friheten uthules på innsiden. I rasende fart.

I mens kan en norsk jente med studier i folkemusikk, det norskeste av det norske, gå bort og kaste seg hodestups inn i et ekteskap med en muslim, og dermed gifter hun seg ikke bare med en person, men en kultur, en religion, en familie og konflikter i hopetall.

Dette ville i seg selv ikke vært «umulig». Det nedslående er at disse miljøene mangler språk for å beskrive hva som foregår, og de har mekanismer som sørger for at det ikke oppstår.

Som alle feminister vet er språklig frigjøring en forutsetning for all frigjøring.

Helene vet dette, hun har vært frittalende nok til å få frem dybden i «overgangene».

Vi lurer på hvordan det går med Elise, og ikke minst hva som skjer med Helene.

Arild Dahl burde skrive en fortsettelse.

 

 

 

omslag.berøringsangst

Arild Dahl
Berøringsangst
242 sider
Blister forlag
9788299993203
kr 329,-

Les også

Det store integrasjonstabuet -
Løyndom -
Dagens lenker 21/11 -
En spesiell historie -
Über -
Akvarium -
Vi som sier Nei -

Les også