Gjesteskribent

Jeg kjenner ikke deg, Shoaib Sultan. Jeg har så vidt jeg husker aldri kommentert din deltakelse i det offentlige rom, slik du påstår på Verdidebatt 28. august. Uansett har du et behov for å referere til akkurat meg. Mitt politiske engasjement har tydeligvis truffet en nerve hos deg. Mitt blotte nærvær i politikken irriterer deg tydeligvis. Slik er det gjerne når man blir avslørt. Når man blir konfrontert med fakta er det en kjent mediestrategi å dikte opp utsagn som aldri har vært ytret for deretter å bruke retorisk kraft og skyts for å tilbakevise dem.

shoaib.sultan

Foto: Shoaib Sultan er ordførerkandidat i Oslo for Miljøpartiet De Grønne. Sultan slo en gang for alle fast at beskyldninger om at han er for den ene eller andre islamske praksis er feil. Tybring-Gjedde mener et ord som «likestilling» krever noe mer enn ord. Når Sultan samtidig fordømmer de som kritiserer utviklingen i områder som Groruddalen, hvor dypt stikker respekten?

Du tilkjennegir et behov for å ta avstand fra ulik praksis som foregår i islams navn. Praksis som foregår i Norge, men i enda større grad andre steder. Religion synes i det hele tatt å være sentral i nær sagt alle sammenhenger. Hele tiden blir vi minnet om din religion. Den tar stor plass. Det går ikke en dag uten nye medieoverskrifter som viser til drap, terror, borgerkrig, tortur, antisemittisme, kvinnediskriminering, tvangsekteskap, arrangerte ekteskap eller generelt hat. Hat mot de som tilber en annen Gud eller hat mot de som har en annen seksuell legning enn flertallet. Og det utføres i islams navn. Uansett hvor mye vi ser av dette blir vi kontinuerlig minnet om at islam betyr fred. Da er det betimelig å spørre; hvor da? Direkte oversatt betyr islam underkastelse. I den vestlige verden er underkastelse et begrep vi forbinder med tvang. Det motsatte av fri vilje.

Sharialover er for alle demokrater et brudd på fri vilje. De er brudd på våre frihetsverdier. Verdier som det har tatt generasjoner for den vestlige sivilisasjonen å kjempe frem. På demokratisk vis. Med respekt for majoritet og minoritet. I dialog og med demokratiske virkemidler. I politisk kamp uten våpen. Likestilling mellom kjønn dreier seg ikke om to setninger i en kronikk. Likestilling er fravær av tvang. Likestilling betyr frihet til å elske, frihet til å vise sin kjærlighet, frihet til å prøve seg frem, frihet til å feile, frihet over egen kropp, frihet til abort, frihet til å kaste sløret og frihet til å gifte seg ut av kjærlighet og frihet til å bryte ut av ekteskapet. Ingenting av dette finner vi i sharia, ei heller i moderat islam.

Underkastelse lar seg ikke forene med likestilling, likeverd, ytringsfrihet, sekularitet eller religiøs frihet. Ikke ditt ansvar, sier du? Nei, mulig det. Men, hvorfor da denne besettelsen med å ta avstand fra noe du ikke har ansvar for?

Jeg har registrert at du tidligere i ditt liv har vært svært uklar til ulik muslimsk praksis som du i dag hevder du tar avstand fra, som for eksempel dødsstraff for homofile og Yusuf al-Qaradawis uttalelse om at ”Holocaust var en guddommelig straff for jødene”.

Du hevder jeg rakker ned «på min egen bydel Groruddalen». Som ordførerkandidat i byen hadde det kanskje vært greit om du lærte deg at Groruddalen ikke er en bydel, men et relativt stort område i byen som består av fire bydeler. Men, la det ligge. Jeg forstår ditt behov for å «skape sannheter», men i politisk debatt er det redelig å dokumentere påstander. Man rakker ikke ned på noen eller noe sted når man viser til en dokumenterbar utvikling. Dersom noen har «rakket ned på Groruddalen» er det Arbeiderpartiet som med sin innvandringspolitikk har gjort Oslo til en stadig mer segregert by. En politikk MDGs ene representant på Stortinget har valgt å understøtte. For mens etniske nordmenn flytter ut av dalen flytter ikke-vestlige innvandrere inn. Som en konsekvens har fellesskapet blitt forringet og den etablerte frihetsbaserte kristenkulturen gradvis blitt erstattet av kulturer basert på storfamilier, manglende åpenhet, nye særkrav og intern justis. Det er en utvikling som bekymrer meg.

For meg er det en selvfølge at de som bosetter seg i vårt land tilpasser seg den eksisterende kulturen. Det betyr at man må trekke opp noen kulturelle røtter og plante dem i Norge og på den måten gi neste generasjon mulighet til å ta del i våre friheter. Innvandrere selv bør forstå at henteekteskap bør avvikles, og at giftemål på tvers av etnisk og religiøs tilhørighet bør oppmuntres. Tverrkulturelle ekteskap er ofte en forutsetning for å videreføre det fellesskapet og den samhørigheten som har preget Norge.

Gjennom generasjoner er det etablert et nasjonalt fellesskap, som vi ønsker å bevare. Fellesskapet er vår kultur. Kultur er alle små og store ting i hverdagen. Vi ønsker at de som har flyttet hit skal bli en del av den. Da må religiøse forbud og påbud skrotes. Frihet for hver enkelt må omfavnes. Ikke gjennom ord, men gjennom handling.

I følge Sultan har han til tider tenkt at det er en uting at jeg sitter på «vårt ærverdige Storting». Men han har til slutt konkludert med at det er greit. Det er jeg takknemlig for. Jeg er videre rørt over Sultans villighet til også å være min ordfører dersom han skulle bli valgt. Og som han selv skriver er det betydelige paralleller mellom Shoaib Sultans aksept av meg og Kong Haakons vilje til også være kommunistenes konge. Sultan vil gjøre kampen for de tvekjønnede til hovedsak. Jeg vil allikevel ikke se bort ifra at også noen nettrollhoder vil falle. Lykkeligvis for dem har de ofte mer en ett. Men, dersom ordførerkandidaten får noe tid til overs vil jeg oppfordre han til å rette sitt samfunnsengasjement mot all uretten og frihetsrøveriet som finner sted i den religionen han selv poengterer at han tilhører.

Og helt til slutt. La Allah og Muhammed (ufred følger i hans fotspor) klare seg selv. Nyt livet. Nyt friheten. Nyt Norge. Lev!

 

Gjengitt med forfatterens tillatelse. Artikkelen ble i sterkt forkortet form trykket i Vårt Land fredag. Tybring-Gjedde publiserte den først i sin helhet på egen facebookside, med følgende intro:

Innlegget er et tilsvar på de mange beskyldningene som ordførerkandidat Shoaib Sultan retter mot meg i en kronikk i Vårt Land 28. august. Vårt Land ville ikke trykke mitt tilsvar i sin helhet, og begrunnet dette ut i fra lengden på innlegget. Greit nok. Mer oppsiktsvekkende var det imidlertid at avisen heller ikke aksepterte innholdet(!). Vårt Land mente at min referanse til islam ikke var relevant. Ei heller mente avisen at mine henvisninger til Sultans «ambivalente avstandstagen» fra dødsstraff for homofili eller påstanden om at Holocaust var en guddommelig straff for jødene var «tilstrekkelig dokumentert». Det til tross for at jeg oversendte konkrete sitater eller mangel på sådanne.

 

Les også

Sultan og nettrollene -
Gudsbegrep og relasjoner -
Godhetstyranniet -
Fra grasrota i Oslo -
Rettighetssamfunnet -
Perfect storm -

Les også