Sakset/Fra hofta

«Det vil bli vanskeligere å lykkes på integreringsfeltet,» innrømmer direktøren for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Derfor må vi etablere et mer inkluderende fellesskap.»

Direktøren for IMDI, Libe Rieber-Mohn har skrevet kronikk i Aftenposten. «For folk som skal leve sammen, finnes det ikke lenger noe oss og dem. Det kan bare finnes et vi. Spesielt viktig er det i synet på grunnleggende rettigheter og plikter,» skriver direktøren for Mangfoldsdirektoratet.

Innledningsvis er Rieber-Mohn innom historien til den norsk-pakistanske musikeren Deeyah Khan. «Hun jages ut av landet vårt». Ja, hun ble «jaget ut» av sine egne, andre norsk-pakistanere som ikke tålte at hun sang populærmusikk og oppførte seg som en likestilt og frigjort, norsk kvinne. Selvsagt kunne det norske samfunnet ha stilt opp med mer støtte til Khan, men i bunn og grunn var og er dette krefter som skyldes manglende integrering av en gruppe som kom som arbeidsinnvandrere på 1970-tallet – altså over tyve år før Deeyah Khan flyttet ut av Norge for godt.

Det er nesten 25 år siden 1995 – og det er tid for å gjøre opp status, skriver Rieber-Mohn. For det er nemlig begynt å gå opp for oss at vi har blitt et mer sammensatt vi. Hva er så status?

Libe Rieber-Mohn ser tre utfordringer vi må ta på alvor på integreringsfeltet; et delt land og økte klasseskiller, kunnskapssamfunnet og kulturkollisjoner.

Hun er bekymret for økt segregering. «Folk blir jevnt over mer positive til innvandrere, men nesten halvparten mener integreringen går dårlig». Billig arbeidskraft vs. urettferdig konkurranse og sosial dumping. Nye spennende inntrykk vs. sosiale problemer og fremmed kultur. Noen ser håp, andre uro.

Rieber-Mohn er så vennlig at hun kan innrømme at både ulike verdisyn og hvor man ser verden fra spiller inn. Og selvsagt er det forskjell på de som har nytt godt av både billig arbeidskraft og eksotiske frukter på Grønland – mens andre faktisk lever sammen med nye landsmenn i drabantbyer og lokalsamfunn. De fleste direktører holder god avstand til disse områdene og har barna sine på skoler med lav andel minoritetsspråklige. Det er sikkert enklere å se de nye og spennende inntrykkene fra elfenbenstårnene på Oslo Vest.

En nylig publisert statistikk bestilt av Frp sin stortingsgruppe, viser en enorm vekst i antall nyfødte med innvandrerbakgrunn i Groruddalen og Søndre Nordstrand i Oslo. Færre enn før vil møtes og bli kjent – men hvor er alle de tusenvis av etnisk norske som har forlatt Groruddalen siden Deeyah Khan dro ut av landet i 1995? Hvorfor dro de i stedet for å bli bedre kjent og etablere «det nye vi»?

Da er vi over på de to andre utfordringene som Rieber-Mohn trekker opp; kunnskapssamfunnet og kulturkollisjoner. Kanskje finner vi nemlig noe av årsaken her.

Mange av de som har kommet som innvandrere, særlig da ikke-vestlige innvandrere, sliter på arbeidsmarkedet og har få formelle kvalifikasjoner. Dermed blir mange gående uten arbeid. Som vi vet er mangel på arbeid roten til mye vondt; og det rammer også barna. Når det flytter mange inn i et tidligere temmelig homogent nærmiljø, uten arbeid og med vidt forskjellig kulturbakgrunn der verken likestilling, ytringsfrihet eller demokrati er med i bagasjen fra hjemlandet, er det ikke enkelt å bygge et nytt felles «vi».

Etter hvert som grupper av innvandrere vokser, så blir de små samfunn innenfor det store samfunnet. Mange søker til sine egne, dette er ikke særegent for enkelte grupper – dette er menneskelig. Religionen islam har vokst – og flere ti-talls moskeer er nå etablert bare innenfor Oslos grenser. Som kjent legger islam føringer på mangt og meget i livet, og islamismen er også en voksende kraft i verden. Likestilling, ytringsfrihet og demokrati er heller ikke ledende verdier som islamistene bekjenner seg til.

Så selv om mange tar høyere utdanning, så betyr ikke det at de automatisk overtar grunnleggende norske verdier. Pedagogikk-studenten som jobber som vikar på Jordal ungdomsskole i Oslo er vel et godt eksempel på nettopp dette.

Libe Rieber-Mohn tror at vellykket integrering forutsetter at vi klarer å etablere et mer inkluderende fellesskap. «For det er enda verre å bryte ut av ødeleggende relasjoner hvis ingen står klare til å ta imot deg. Det er lettere å søke trygghet hos sine egne hvis man opplever at majoriteten aldri aksepterer deg».

Hvis man skal legge litt godvilje til, så mener Rieber-Mohn at både enkeltmennesker og samfunn skal bry seg når unge jenter – uansett bakgrunn – blir behandlet av sine egne slik Khan ble. Men det kan oppleves som et lite stikk også; det er altså Kari og Ola fra Groruddalen som en gang dro sin vei, den gangen på 1990-tallet – eller kanskje så sent som i fjor – som burde ha blitt og bygget dette fellesskapet. Det er majoritetens feil, eller det vil si; majoritetsbefolkningen i de områdene som har tatt imot flyktninger og innvandrere i et enormt antall, slik statistikken viser. Som nå er en betydelig minoritet – etter hvert som andelen innvandrere blant nyfødte i Stovner bydel har steget til skyhøye 80 prosent.

De som inviterte i bursdag og opplevde at klassekamerater ikke dukket opp, uten å gi beskjed. De som måtte slutte i skiklubben fordi den ble lagt ned, det ble for få medlemmer (hvor mange med ikke-vestlige innvandrere møter man på skitur en søndag i februar?). De som ble herjet med av den røffe guttegjengen som vokser opp med at kvinnene må gå baktrappen opp til et eget bakrom i moskeen?

Segregeringen øker – fordi antallet innvandrere vokser med rekordfart og integreringen møter på for mange hindre. Mange vil dele sin norskhet og inkludere – men norskhet er noe mer enn høytidelige ord. Det er faktisk likestilling, ytringsfrihet og demokrati – i praksis, hver dag, sammen. Da må innvandrere som velger å bli i Norge og oppdra sine barn si «ja takk» til det norske livet og ikke videreføre mye av den ukulturen som faktisk bidro til at de måtte dra fra sitt opprinnelige hjemland.

 

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.