Tavle

Folk samles til iftar – altså kveldsmåltidet etter solnedgang under muslimenes fastemåned ramadan – blant utbombede bygninger i den syriske byen Duma øst for Damaskus den 18. juni 2017. Foto: Bassam Khabieh / Reuters / Scanpix.

 

Et gammelt ordtak har plutselig mistet sitt innhold – skal man tro Aftenposten lørdag. Normalisering av konservativ islam er medienes nye fanesak.

Aftenposten stiller spørsmålet i lørdagsutgaven; er faste farlig for kroppen? Og skal vi tro journalist Magerøy er svaret et rungende nei. Rektorer, en lege – selv ikke fastende –, en forsker og selveste direktøren for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kan berolige leserne med at dette verken har negative konsekvenser eller har knapt noen innslag av sosial kontroll. De tror ihvertfall ikke det.

Rektor ved Veitvet skole i Groruddalen, Tore Hoem Aa, er klar og tydelig: «Dette er en tradisjon som er godt integrert og håndheves fornuftig. Våre muslimske elever er flinke til å tilpasse sitt religiøse liv til samfunnsrytmen og møter de kravene som skolen stiller», sier rektoren med ansvar for barne- og ungdomsskoleelever. Direktør Libe Rieber-Mohn understreker at det er en glede og forventning knyttet til ramadan – selvom hun innrømmer at noe sosial kontroll kan forekomme. Hun vet lite, forskning og statistikk er åpenbart ikke et tema på dette området i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Heller ikke Barneombudet har oversikt over hvor vanlig det er at barn faster.

Aftenposten har fått plass til en liten faktaboks om ramadan også; kilden er Islamsk Råd, som kjent et svært konservativt og omstridt organ der en ansatt bruker niqab.

Normaliseringen av konservativ islam i Norge går sin gang – og er mer åpenbar enn på lenge. Vi har sett det med TV serien «Skam» og rollefiguren Sana, vi ser det i nærmest promoteringen av fastemåneden ramadan. Borte er sunn fornuft og årelang forskning om viktigheten av frokost, nok væske og søvn for å prestere og leve et normalt liv. Borte er fokus på sosial kontroll i minoritetsmiljøer. Borte er enhver kritikk av gamle, religiøse praksiser som er fremmede og avleggs i et moderne samfunn som det norske. Borte er enhver problematisering av «oss og dem» og viktigheten av felles samfunnsverdier.

Normaliseringen av en religion med dype samfunnsmessige konsekvenser går for fullt i Norge.