Vestlandet har fått en dikter som taler til Europa og den moderne verden. Han er fra Strandebarm, der det skal åpnes et senter om ham og hans forfatterskap. Jon Fosse er 50 år og utenfor Den Nationale Scene henger et gigantisk fotografi av ham.

Fosse skriver på nynorsk. Språk og innhold er ett. Fosse kunne ikke sagt det han sier på noe annet språk. Han åpenbarer språkets hemmeligheter samtidig som han åpenbarer tilværelsens. Nynorsk har bevart en større grad av autentisitet. Det den moderne verden tørster etter. Fosse er i ferd med å bli en kultfigur. På et seminar snakker dramatikere, regissørerer, litteratur- og teatervitere i det vide og brede. De dissekerer og analyserer en mann som fremfor alt er lakonisk. Det blir et underlig misforhold.

Det viktigste kan ikke sies. I fossen av informasjon strever vi for å finne det vesentlige. Samtidig som vi har mistet evnen til å tro. Vi vil både være moderne – dvs. skeptiske, rasjonelle, ironiske – og samtidig ha det autentiske. Det er en selvmotsigelse.

Fosse har funnet en nøkkel som åpner til det autentiske. Han skreller stykkene ned til det essensielle. De repetetive, enkle setningene virker hypnotiserende. Men de er ikke der bare for effektens skyld. Fosse er moralsk.

Eg er ein moralsk forfattar, sier han på slutten av vår samtale. «Kva tyder det å vere menneske – det opptek meg som moralist. Det er ein moral utan politisk tilpassing. Forstår ein denne moraliteten, oppstår det eit rom der menneska treff kvarandre, og der politikken kanskje kunne ha funne eit grunnlag, uten at eg kan seie noko om kva praktisk nytte dette skulle ha. Som person kan eg vere særs intolerant. Berre som forfattar er eg tolerant – kvar figur har rett på sin måte. Likevel høyrer eg i mine eigne ord at heller ikke dette kan vere sanninga, ikkje heile.»

På Den Nationale Scene går en tysk oppsetting av Dødsvariasjonar, som på tysk lyder enda dystrere Todesvariationen.

Et skilt ektepar møtes på sine eldre dager, deres datter har begått selvmord. De bebreider hverandre. Forstår ikke det som er skjedd. Kan ikke forsone seg med det. Kan ikke utholde hverandre. Vi ser moren som gravid, og det unge paret som flytter inn i sin første leilighet. Mannen er ubestemmelig, unnvikende. Datteren dukker opp, først som barn, så som ung kvinne. Moren merker at faren ikke lenger er mentalt tilstede. Han har funnet en annen. Svaret må hales ut av ham. Datteren kan ikke begripe at de tre ikke skal bo sammen lenger. Datteren er spesiell. Hun er mest for seg selv. Hun treffer en ung mann hun synes hun drar kjensel på. Foran scenen vipper en mast frem og tilbake. For datteren er havet til stede. Regnet i vennens hår, og hender som møtes. Hun velger å gå ut av livet, men angrer. Tilbake sitter foreldrene, på en branntomt.

Fosse sier noe om konsekvensene av de valg vi gjør. Det er ikke vanskelig å få øye på den karma særlig faren utløser ved sin manglende omsorg for kone og datter. Resultatene kommer mange år senere, og går fra generasjon til generasjon. Men vi har svært vanskelig for å snakke om det i vår opplyste tid, som dyrker det individuelle valg og selvrealiseringen.

Det som gjør Fosses stykke almennmenneskelig er at karakterene ikke har navn, vi vet nesten ikke noe om dem. De er i nakne kulisser, det er ordene som er handlingen, og havet er der ute.

Det er nesten noe religiøst over stykkene, og Fosses fortolkere opererer selv med uttrykket «negativ åpenbaring». Selv sier han at han fikk «sorgen i gave», som en tilstand, som en måte å se menneskene på. Sorgen gjør seende, det vet vi fra Theiresias i Antikken.

Under seminaret i Logen kom det frem noe annet, personlig. Som 7-åring holdt Fosse på å blø ihjel. Han hadde skåret seg dypt med en kniv, men ville skåne moren for synet, og trakk seg unna. Det holdt på å gå galt. Moren fant ham bevisstløs. Fosse overlevde, men har siden sagt at han «så og opplevde noe». Det har gjort ham til en budbringer. Han sier han skriver stykkene sine som på diktat. De kommer til ham. Det samme sa Harold Pinter. Han kunne sitte i en drosje i London og plutselig høre replikker.

Fosse sier han ser personene i stykket «ovenfra», fra et tredje ståsted, som en etter-døden opplevelse.

Ein står midt i verda og ser på livet som om ein sto utanfor det. Denne tanken vart viktig i stykka mine, dei fungerer på ein liknande måte – der har korkje den eine eller den andre figuren rett. Ser ein saka innanfrå, med blikket til ein figur, har sjølvsagt kvar einskild rett. Men eg ser det ikkje sånn. Eg ser situasjonen frå begge sider, frå ein tredje posisjon, på avstand, og denne distansen gjer at kvar einskild får rett på sin måte. Eg trur denne tredje, udefinerte posisjonen er heilt vesentleg for å skrive dramatikk.

Moderne menneske har vanskelig for å gi seg over og si: Eg trur. Fosse tror. Hemmeligheten ligger i språket. Nynorsk har bevart en tilgang til det umiddelbare, til det mystiske, der ord møter noe en ikke helt kan si hva er. Livet har en mystisk side. Ord er som å fange mørke med en lykt. Samtidig har ordene evne til å oppfange og stråle ut det uutsagte, de er tunge av mening, av det uutsigelige.

Jeg opplever at nynorsk har bevart denne evnen. Språket holdes levende av en kultur som er levende. Det østlandske, kulturimperialistiske, bokmålet er blitt flatt, endimensjonalt, uten spenning, selvrefleksjon. Som intellektuelt språk skulle det ha overskredet seg selv, men det er kjedelig som en partitale.

Nynorsken kan ikke skilles fra dialektene og geografien.

Jeg kom til Bergen fra Lærdal. Fjellene i Lærdal, fossene og elvi er en større scene enn noe teater kan sette opp. Et lite hode bruker flere år på å ta inn massiviteten i disse svarte glinsende flatene. Det går ikke an å uttrykke hva det er. Men jeg lytter oppmerksomt til den syngende, perlende lærdalsdialekten, og vet at fjellene er der inne et sted.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-