Kommentar

Tre dagers kronikker/debatt i Aftenposten sier mye om det nye Norge slik redaksjonen vil det skal fremstå, og slik to kjente forfattere – Karsten Alnæs og Solveig Aareskiold – reagerer. I sentrum står islam og nasjonalstaten, og hva er da mer naturlig enn at de to rammes inn av en hijab-kledt Mariam Javed som skriver om miljøkrise og mediene.

Utenpå ser dette normalt ut: Avisen reflekterer bare debatten. Men hvis man tør vedstå seg sine reaksjoner og bruke barnelærdommen, ser bildet annerledes ut.

Iscenesettelsen – for det er hva det er – ved debattredaktør Knut Olav Åmås ser slik ut: En nynorsk forfatter – det norskeste av det norske – Solveig Aareskiold, skriver Eg og hijaben min illustrert med et stort bilde av en ung innhyllet jente. Aareskiold ser likheter mellom sin egen ungdom og de hijabkledte jentene hun møter. De har kanskje også sterke bestemødre slik som hun, som ikke finner seg til rette i en tid som feiltolker symboler som hijaben. Aareskiold er overstrømmende. Men er det ikke en klassisk orientalisme hun uttrykker, bare med positivt, idealiserende fortegn?

Karsten Alnæs anmelder den siste boka til Sigurd Skirbekk i Skal vi beholde nasjonalstaten?. Skirbekk stiller spørsmålet om velferdsstaten kan overleve hvis fellesskapet forvitrer, og retter søkelyset mot manglende integrering og høy innvandring. Redaksjonens holdning kommer tydelig til uttrykk i ingressen: EKSKLUDERER. En sterk nasjonalstat løper alltid en risiko ut fra sin endimensjonale karakter å ekskludere noen av dem som ikke passer i folden.

Alnæs kan mye om temaet, men er forsiktig, refererende, veier for og mot. Alnæs har tidligere vist at han har et kritisk blikk på sider ved det flerkulturelle samfunn. Men i kronikken helgarderer han seg: Skirbekk tar fortjenestefullt opp svakheter ved det flerkulturelle samfunn osv., men glemmer å referere forskere som mener slike samfunn kan mobilisere fellesskapsånd. Dessuten glemmer han skyggesidene ved nasjonalstaten. Summen han ender opp med er null. Det kalles også balanse. Eller: Man vil ikke ta stilling.

Med sine store kunnskaper burde Alnæs kunne gått rett inn i debatten om det nasjonale vs. innvandring og islam/muslimer og sagt noe om forskjell på innvandrerkulturer og folks følelse av at myndighetene ønsker å oppheve eller avskaffe den norske kulturen. Stikkord er nye definisjoner av ytringsfrihet og kampen mot hverdagsrasismen. Alnæs kunne plassert dette i et historisk perspektiv. Myndighetene forsøker å skape et nytt fellesskap. Er det levedyktig? Det burde Alnæs kunne sagt noe om. Men han våger ikke. Hadde han gjort det, er det heller ikke sikkert artikkelen hadde kommet på trykk.

Det er ikke tilfeldig at forfattere og skribenter ikke skriver den slags artikler. Signalene man får er at slike aksentuerte problemstillinger ikke er velkomne, og folk tar hintet. De ønsker ikke bli hengt ut og bli utstøtt av det gode selskap.

Lat som ingenting

Da jeg var ung var de kristne de mest kjedelige. Jentene var de minst sexy. De hadde kviser og gikk i kjedelige klær. Hele den kulturelle og senere kommersielle «frigjøringen» var en eneste latterliggjøring av dette idealet. Fromhet, dydighet, pietisme ble fremstilt som enfold og hykleri, hvilket det ofte var. Dagblad-kulturen har i alle år levd høyt på å latterliggjøre de kristne på denne måten.

Nå har en ny fromhet meldt seg, sterkere enn vi noen gang har hatt. Og vi skal late som ingenting. De hijab-kledte sier ting som ville blitt møtt med skoggerlatter hvis det var kristne som sa det. Skal vi skifte til en ny standard av hensyn til de andre? Aareskiold og hennes like synes å mene det. Men det er å overta deres standard. Å underkaste seg. Noen ser ut til å gjøre det av ren fryd. Aareskiold presterer å skrive at når hun sammenligner sin situasjon med bestemorens, «er det lite som tyder på at verda har gått framover».

Hun skriver om bestemora i tiden etter annen verdenskrig:

Det ho ikkje skjøna, og ikkje hadde føresetnad for å sjå, var at den moderniteten som hadde prega den vestlege verda på tjue- og trettitalet, var blitt avskaffa etter andre verdskrig. I staden var monoteismen blitt gjeninnsett, med dualistiske kløyvingsmodellar, innbilt rasjonalitet mot påståtte kjensler, uetterretteleg tankespinn om aktive menn og passive kvinner. Men ho følte det på kroppen at ho var fallen utanfor avgjerdsprosessane og inn i ei liksomverd full av dill og dall.

Igjen er det lengselen etter det autentiske – representert ved båndet mellom de unge jentene og bestemora, og en tid som ikke forstår, som er prega av dill og dall.

Det er same slags stagnasjon verda står fast i nå. Men for dei søte jentene i hijab er det heilt normalt. Dei er overtydde om at dei har valt rett, og at dei vil få si lønn for det. Truleg vil dei halda fast ved det, same kva det kjem til å kosta, og i det lengste kjenna seg både stolte og edle, utan å sansa at dei blir pressa bakover til ein stadig smalare del av den verkelege verda.

For dei har nok òg ei farmor som trur på kvinneleg autoritet, lenge etter at det som symboliserte styrke, er blitt eit teikn på underkasting.

Når jeg flytter øynene over på motsatt side ser jeg Javeds dådyrøyne, innrammet av hijab. Det hun sier om medier og klimakrise har vært sagt mange ganger før, men nå er det en muslim, endatil en jente i hijab, som sier det. Dette «se hun snakker» er nedlatende. Javed får ingen korrigereringer fra samfunnet, hverken på sin hijab eller sine meninger. Hun tror det skal være slik.

De tre figurene sier mye om det nye Norge: en nynorsk forfatter som svermer for hijab-kledte jenter, en aldrende forfatter som vet men viker unna, og en ung representant for den nye tro, som tar dem på ordet. Hvorfor skulle hun ikke det?