Kommentar

I den norske debatten fremstilles det enkelt som at EU står for Europa. Mens EU-motstandere per definisjon er nasjonalister, med alt det negative som tillegges dette.

Dette er en falsk dikotomi som utviklingen for lengst har løpt fra. Når det ikke pirkes ved denne sjablongmessige fremstilling kan det være fordi det vil være politisk ubehagelig å oppdage at en stor del av venstresiden deler de samme “nasjonalistiske” oppfatninger som tillegges høyresiden, ikke den EU-vennlige, men den suspekte.

Det kan være på tide med en begrepsavklaring og opprydding.

Den sterke EU-motstanden betyr ikke at man er mot Europa. EU er ikke lik Europa. Tvert om: EU som prosjekt havarerer fordi det ikke har respektert hva som er Europa særmerke — forskjellighet: Ulike kulturer, ulike språk, sedvaner, økonomier, historier, politiske systemer, måter å gjøre ting på.

Det er paradoksalt at den politiske konsensus som har preget Brussel og EU og de liberale eliter konstant messer om flerkultur, men selv ser med skepsis på Europas egenart og forskjellighet. Brussel stoler ikke på folket, på nasjonen. Det vekker assosiasjoner til Sovjetunionens behandling av de nasjonale kulturene.

Slik har EU stått for avnasjonalisering, og man trenger bare høre på en predikant som Thorbjørn Jagland for å få med seg fiendtligheten til den nasjonale egenart, mistroen til den innfødte befolkning, som man ikke en gang kvier seg for å uttrykke åpent. Man kan ikke stole på befolkningen, derfor må grunnloven skrives om.

Jagland er ikke folkevalgt. Han er en typisk representant for de mennesker som føler seg kallet til å omdanne Europa, på tross av borgernes meninger. Når systemet knaker i sammenføyningene og bruker man de tarveligste argumenter – en gjenoppstått fascisme, for å svinge svøpen over befolkningen.

Det kan ikke gå godt. Instrumentaliseringen av den nye høyrebølgen – som er reell nok, men kompleks og nettopp forskjellig ut fra nasjonale forutsetninger – dvs. å bruke den som et politisk våpen, risikerer å utløse nettopp de krefter man påstår å ville motarbeide. Det er hvis folk urettmessig fremstilles som fascister at fascismen kan få en renessanse, hvilket alle ville kunne forsverge for bare et par år siden.

Hvordan? Den eneste måten fascismen kan gjenoppstå er hvis den oppfattes av folk som patriotisk. Det blir den ikke av seg selv. Det er det historiske stigma for sterkt til. Men hvis makthaverne konstant kaller legitim politisk protest for fascistisk, kan det skremme folk fra å delta i normal politisk aktivitet. De vil i stedet akkumulere følelser, og kun de mest hardføre vil stå trøkken. Slik kan også fascisme få en annen betydning, som patriotisk, slik den også hadde det i begynnelsen under Mussolinis første år.

Å kalle det tragisk er et understatement.

Virkelig liberale mennesker ville få valget mellom pest og kolera. Folk ville forlate Europa.

Derfor er det viktig å avsløre EU-systemets sviktende premisser.

Man har ignorert særegenheter og nasjonale kulturer og postulert en enhet som ikke eksisterer. Ordene klinger hule, og oppslutningen er minimal. Å tro at EU skal kunne komme videre, og redde euroen med en politisk union, over hodene på landets borgere, er en illusjon. Det lar seg ikke gjøre med den økonomiske krisen EU er på vei inn i.

Ett eksempel: Jyllands-Posten fikk regnet ut at hvis Danmark hadde gått med i euroen i år 2000, ville Danmarks bidrag til dekning av de forgjeldede landenes gjeld beløpt seg til 338 milliarder kroner, et astronomisk beløp. Det er ut fra dagens situasjon, og alle vet at det kommer mer. Likevel tror man at man skal kunne lage en union, som er at alle hefter for alt.

I så fall må man avskaffe demokratiet, for velgerne vil velte regjeringene som stemmer for en slik union.

Slik har EU-prosjektet med den retning det har tatt blitt en trussel mot demokratiet i Europa. Norge sitter på sidelinjen og slipper å ta problemene inn over seg, og hyller den samme absolutterte flerkultur og universalisme. Slik blir EUs nederlag også et nederlag for den norske eliten.

Hva kan redde Europa? Ikke noe kan redde Europa fra en meget dyp bølgedal. Det er ikke bare økonomisk, den er systemisk.

Forsøket på å sverte motkreftene som nasjonalister er falskt og farlig. Nasjonene er Europas kjerne. Det er ulikhet som gjør Europa til Europa.

Nasjonal bevissthet er derfor en forutsetning for å komme ut av krisen. Og det er ikke en trangsynt nasjonalisme vi snakker om. Folk har kommet lenger. De har lært og sett mye av den epoken vi har bak oss: møtt mange ulike mennesker, og fått et større perspektiv. Mange nye er kommet for å bli, og blitt en naturlig del av omgivelsene. Men mange er det ikke.

Den grenseløshet EU har stått for vil det komme en reaksjon på. Europeerne vil ikke tolerere åpne grenser, hverken overfor land utenfor Europa, eller innen Europa. For mange mennesker er ranet og ødelagt, for mye kriminalitet har fulgt i de åpne grensenes kjølvann. Det er kun en økonomisk overflod og et ønske om å være best – en egen avart av nasjonalismen – som gjør at det norske mediokratiet ikke stiller disse spørsmålene.

Den økomomiske krisen er således en blessing in disguise, den krisemaksimerer og synliggjør alvorlige trusler mot nasjonale fellesskap, og tvinger frem reaksjoner som hittil har hatt vanskelig for å nå frem og bli hørt.

Igjen: forsøk på å sverte dette som fascisme kan få uante følger.

Politiske systemer gjennomgår faser. Tyskerne snakket om Die Wende, da alt snudde. Vi kan komme til å oppleve at krisen fordypes, at klima snur, slik at politikere plutselig sier ting som var utenkelig i forgårs. Slike brå kast er ikke nødvendigvis farlig, men det er heller ikke sunt. Det åpner for populisme i sin reneste betydning: politikerne registrerer så sterke følelessvingninger at de kaster seg på. Her kan man sammenligne folkedypet som en elv, hvis begivenhetene blir dramatiske nok vil det komme i bevegelse, og politikerne følger med. Deres forestillinger om å kunne stanse slike bevegelser er illusoriske. Men slik snakker de idag. Som om politikk kan stanses med moralisering.

Når strømningene blir sterkere vil politikerne enten bli irrelevante, eller de kan forsøke å kaste seg på. De er tross alt lokalt forankret, de er nordmenn, dansker, svensker. Eller? Tror de at de befolker en egen planet, har et eget territorium? Med særrettigheter? Slik kan det noen ganger lyde.

Europa har ikke USAs transnasjonale preg. Europa er og forblir Europa. Det kan kun bli sterkt som Europa. Dvs. respekt for egenart. Den som ikke respekterer disse grensene som ulike kulturer trekker opp, vil få seg en overraskelse. Motreaksjonen er allerede på vei.

Det er maktpåliggende at dette skjer på en demokratisk måte: At man nasjonalt bevarer et nasjonalt samhold, vissheten om hva det vil si å være nordmann eller tysker.

Sansen for det historiske er allerede merkbar. Folk søker mot historien, både lokalt og i det større perspektiv. Forvent en større dragning mot historiske “stevnemøter”, mot de formative hendelsene som dannet nasjonen, det være seg slag eller Magna Charta. What made us.

Det vil ikke gi den kneisende stolte nasjonalismen, som utarter til sjåvinisme, men en besinnelse, fra EU-systemet og Jaglands overspente overnasjonalitet, på hva det blødende, dramatiske Europa alltid har vært, med sin uregjerlighet. De Gaulles ord om “hvem kan styre et land med hundretalls forskjellige oster” er treffende.
Norge har kastet seg ut i det overnasjonale med ekstra sterk glød, fordi vi har ligget så avsondret. Nå har også nordmenn fått nok av det fremmede, på en god stund. Vi trenger tid til å fordøye, til å besinne oss.

Det vanskeligste punktet i denne artitmetikken er kristendommen. Det ligger en stor symbolikk i at EU avviste å skrive kristendommen inn i sin forfatning. Dermed avviste man det som har vært den store fellesnevner for et myldrende forskjellig Europa. Man greide å avvise begge de to viktigste trekkene ved Europa: den virkelige flerkultur og kristendommen.

Her ligger grunnen til at EU i sin nåværende form vil havarere. Uansett hvor mange milliarder man pøser på vil det ikke stanse blødningen, for den virkelige årsaken er ikke økonomisk.

Her ligger også håpet for et nytt Europa, et folkenes Europa. Europeere har lært hverandre å kjenne. Den økonomiske transformasjonen vil fortsette: østeuropeere fyller mange jobber som de innfødte i Vest-Europa helst ikke vil ta, slik at det skjer en økonomisk integrasjon, men også en sosial segregasjon. Polakker spiller fortsatt ingen rolle i det offentlige liv, eller svensker, til tross for høye tall. Hvorfor er ikke medier og polakker mer opptatt av hva de mener? Hvorfor er de ikke interessante? De er da ikke bare i transit!

Forskjellighet vil si at man blir mer bevisst forskjeller, og kvaliteten på dem. Her vil mange ubehagelige erkjennelser trenge seg på. Men folk flest har funnet frem til dem for lenge siden. De vet at de har noe til felles som europeere.

Derfor er jeg ikke uroet for europeerne på lang sikt, sansen for nasjonal egenart og kristendommen vil få sin renessanse.

Men først skal vi ned i en dyp bølgedal.

 

Dette er den opprinnelige versjonen av en artikkel som står i forrige nummer av Minerva.

Les også

-
-
-
-
-

Les også