Kommentar

Stortingspresident Thorbjørn Jagland skriver begeistret om behovet for å modernisere Grunnloven slik at den reflekterer det globale fellesskap. Men tankegangen er forvirrende. Jagland snakker om behovet for å kodifisere menneskerettighetene, men han snakker i det ene øyeblikk om individet og i det neste om grupper.

Der han er mest konkret er om behovet for å beskytte grupper. Jagland nevner ikke hvilke grupper. Men grupperettigheter kan true individet, og Jagland problematiserer ikke dette overhodet. Det gir grunn til bekymring. Den revisjonen Jagland håper å presentere nasjonen for til 200-årsjubileet i 2014, kan således bli et tilbakeskritt og en kodifisering av forvirring. Det ville være paradoksalt og tragisk.

Jagland har fått presidentskapet med seg på å foreslå en kommisjon. Forslaget er allerede ute i partigruppene, og svar ventes før sommeren. Kommisjonen skal etter planen bestå av folkerettsjurister og menneskerettighetseksperter. Med den konsensus som hersker, er det grunn til å frykte det verste.

Allerede i innledningen kommer Jagland med noen refleksjoner som sier noe om hans ståsted.

Vi kan bruke jubileet til noe viktig hvis vi starter nå. Vinterens mange verdidebatter tyder på at vi som nasjon er usikker på det nye og ukjente – både når det gjelder den flerkulturelle virkeligheten som møter oss og den globaliserte virkelighet vi lever i. Grunnlovsjubileet bør brukes til å gjøre noe med dette.

At en ting gjentas gjør den ikke til en sannhet. En bestemt del av den politiske og kulturelle eliten hevder at nordmenn er usikre på det nye og ukjente. Det er en nedlatende, belærende holdning. Folk flest er slett ikke usikre. De forstår ikke alt, men de har akseptert at verden er forandret til det ugjenkjennelige.

Deres instinkter sier dem at de ikke skal godta alt. Men de får ingen oppbacking fra lederne. Derfor sprer det seg en viss resignasjon. Utviklingen synes uavvendelig. Denne passiviteten utnytter ledere som Jagland. Folk flest har ikke tid til å følge med på heltid, og mangler talerstol og makt.

Politikere som Jagland har et brennende ønske om å forandre virkeligheten slik at den passer til deres idealer:

Vårt samfunn består i dag av en lang rekke mindretall, enten de er etnisk, religiøst, sosialt, seksuelt eller kulturelt basert. Folkestyret betyr at flertallet skal få sin rett, men menneskerettighetene setter grenser for hva flertallet kan beslutte. Det ligger innebygd i vårt demokrati at flertallet må verne de ulike mindretallene.

Men det finnes eksempler på at flertallet kan mangle den toleranse eller samfunnsinnsikt som skal til for at dette skjer, som Carsten Smith har formulert det. Det kan komme andre tider der ulike mindretalls rettigheter kan komme under press. Derfor må mindretallene få et sterkere grunnlovsvern. Bare vern i Grunnloven kan gi trygghet mot varierende politiske kastevinder.

Thomas Hylland Eriksen og Culcom har formulert et ønske om å dekonstruere den norske majoriteten. Mye av «verdidebatten» handler om å betvile, problematisere og ugyldigforklare «norske verdier». Til slutt skal man føle dårlig samvittighet hvis man bruker uttrykket. Det er politisk suspekt, og indikerer selvgodhet, nasjonalisme og opptatthet kun av egne interesser.

Uttrykket er en konstruksjon. Selvfølgelig finnes det norske verdier, men de er ikke per definisjon nasjonalistiske. Kultur og verdier kan ikke skilles fra hverandre. Det finnes en norsk kultur, den er lokal og den er nasjonal. De to tangerer hverandre, men er ikke identiske. Kultur betyr «måten vi gjør ting på». Man gjør ting annerledes i Jølster enn på Tolga, Mandal eller Båtsfjord.

En myte som gjentas og gjentas av akademikere, er at Norge har vært så homogent. Igjen et ord som er gjort suspekt. Det er tvert om heterogeniteten, ulikheter og store lokale variasjoner som har vært særegent for Norge. Når man kommer nordpå er det som å komme til et annet land. Man vil finne ulike «verdier» også innenfor lokalsamfunn: noen ber, andre banner. Men de spiser samme maten og kan forstå hverandre. De har samme ansiktsmimikken: de blir del av det samme fellesskap.

Det skyldes historiens vingeslag: idéstrømningene fra Europa nådde også opp til Norge, og de revolusjonerende begivenhetene – Napoleonskrigene – rystet Norge løs fra Danmark. Det fantes en elite som grep sjansen.

Norge ble til fordi vi var en del av verden. Det fantes forutsetninger for å danne en stat og nasjon. Såvidt.

Disse innlysende fakta overmales av nye myter som henger i løse lufta: myten om norsk homogenitet, myten om den skadelige nasjonalismen, om nordmenn som er usikre i møtet med det fremmede. Det er en fantastisk projisering av elitens egen usikkerhet over på folket. Nå vil man kodifisere denne usikkerheten i lovs form.

Vi har i vinter hatt to slike fremstøt – blasfemiloven og hijab i politiet – som begge gjaldt det Jagland er opptatt av: grupperettigheter. Det er all grunn til å tro at de endringene Jagland omtaler, vil gå i samme retning.

Da vil man i menneskerettighetenes navn innføre endringer som sprenger det norske fellesskapet for å gi plass til grupperettigheter som er langt fra tolerante, hverken mot egne medlemmer eller andre.

Det man ikke vil erkjenne er at en nasjon forutsetter et fellesskap. Det fellesskapet er historisk bestemt. Man kan ikke oppheve historien. Det er geografi, historie og skjebne.

Man ønsker nå å konstruere et fellesskap. Et fellesskap kan ikke konstrueres. Det kan kun fornyes ved at man tar nye elementer opp i seg. Det skjer hver eneste dag, slik Norge har vært en del av verden til alle tider.

Men dekonstruksjon av det autentiske fellesskapet og konstruksjon av et nytt er å sløse bort og forspille den kapitalen generasjoner har bygget opp. Den dekonstruksjonen Hylland Eriksen ønsker seg er et nasjonalt selvmord. Resultatet kan kun bety oppløsning; sosialt, kulturelt og politisk, og med tiden også økonomisk. Dessverre har Norge en oljeformue som gjør det mulig for politikerne å leke og betale seg ut av alle problemene, til det er for sent.

Reformer Grunnloven!

Les også

-
-
-
-
-
-