Den norske weimarrepublikkens Don Quijote, John Olav Egeland, skriver at det ikke finnes noen vei tilbake:

Skal vi komme videre er det nøvendig å akseptere noen grunnleggende forhold. Det finnes ingen vei tilbake til myten om et monokulturelt samfunn av blonde, protestantiske vikinger. I Oslo utgjør innvandrerne og deres etterkommere nesten en tredel av befolkningen, på enkelte skoler er prosenten over 90.

Spørsmålet er altså ikke om Norge skal være et flerkulturelt samfunn, men hvordan vi skal organisere dette samfunnet. Nå behandler vi den utfordringen som en serie enkeltsaker, slik vi f.eks. har sett det i debattene om moralpoliti, hijab, lovforbud mot blasfemi og karikaturstriden. I en del akademiske nisjer er det sporadisk tilløp til drøftelse om nasjon, stat, etnisitet og verdigrunnlag, men disse har ikke nådd langt ut. Det er likevel der vi må begynne.

Han har rett. Det er der vi må begynne. Men Egeland kaster barnet ut med barnevannet. Han senser at noe er galt, og i lørdagens kommentar ga han uttrykk for en følelse av panikk og krise.

Vanligvis snakker vi om integrering som at en minoritet læres opp til å bli kjent med og tilpasse seg majoritetskulturen. Men dette holder ikke for liberaleren i Dagbladet. Han gjentar som mange andre at det er uklart hva integrering betyr. Vanlige folk har ikke særlig problemer med det. Det betyr sosialisering. Den stadige pukking på at ordet er mystisk kommer fra spørsmålsstillerne. Hva vil Egeland? Han etterlyser en ny samfunnskontrakt. I mine ører har det klang av et nytt konkordat:

Spørsmålet blir da om det finnes en alternativ vei, hvor vi større grad skriver samfunnskontrakten sammen og legger til rette for utvikling av en ny, felles identitet. Jeg tror det er mulig, men det krever vilje til å foreta endringer som en del vil oppleve som smertefulle.

Hvem er det som må ofre noe? Vi har en anelse.

Da er det ingen vei utenom en avvikling av det intime forholdet mellom staten og kirken. Integrering i ordets egentlige betydning kan bare finne sted i en sekulær stat hvor alle trosretninger behandles likt og har like forhold. Ideen om den sekuære staten bygger på et enkelt konsept: bare mennesker kan tro på gud.

Er dette en bærekraftig modell? Det er interessant i seg selv at Egeland erklærer den tradisjonelle integreringen for å være passé. Det er altså ikke lenger minoriteter som skal tilpasse seg og lære seg majoritetskulturen. En slik konstatering er bemerkelsesverdig og uttrykk for en en ny erkjennelse: Egeland synes å si at vi befinner oss i en ny situasjon der det ikke synes like opplagt hvem som er minoritet og majoritet: På flere skoler i Oslo er andelen med utenlandsk bakgrunn over 90 prosent.

Men Egelands tanker vil for mange i det som fortsatt er en majoritet oppleves som en uvirkelig kapitulasjon, en overgivelse av det historiske felleskap. For Egeland sier at dette fellesskapet også er passé.

Historisk legger nasjonalstaten stor vekt på befolkningens felles opprinnelse og kultur. For hver dag som går, blir dette mer problematisk som samfunnets begrunnelse.

Men det er ikke «nasjonalstaten» som legger stor vekt på opprinnelse og kultur. Det er levende mennesker. Egeland skriver ikke ett ord om dem, vanlige nordmenn. Hans holdning til dem fremkommer i uttrykket «blonde, protestantiske vikinger».

Men de har ikke tenkt å legge inn årene og bli avnasjonalisert med det første. Nasjonen er ikke noe med P.A. Munch. Det handler om forholdet til naturen, lokalsamfunn, medmennesker, skikker og tradisjoner. De er bundet, og dette båndet er så sterkt at de om nødvendig er villig til å sette livet inn. For Egeland er denne nasjonalfølelsen passé, og han tror det går an å formulere en ny. Høres han ikke trett ut, som en elg i solnedgang?

Det er et høyst konkret og påtrengende spørsmål som Jonas Gahr Støre og Egeland aldri stiller: Den ultimate testen på et fellesskap er at man er villig til å dø for det. Er noen villig til å dø for det nye fellesskapet, konsentrert rundt Oslo-gryta?

La spørsmålet henge i luften. Det er høyst tvilsomt. Det er for luftig, vidløftig og i splid med seg selv. Myndighetene bruker pisk mot flertallet og gulrot overfor mindretallet. Neppe særlig pedagogisk.

Arkitektene bak Det nye vi virker som tatt ut av en fantasy-roman, de leker politikk.

For den gamle majoriteten kan spørsmålet spissformuleres: Hvem vil dø for det nye Grønland? Det er derfor reportasjene derfra vekker så stor oppsikt: Ser vi et glimt av fremtidens Oslo?

Likevel tror Egeland det skal gå an å konstruere et nytt fellesskap, med vekt på ordet «konstruere»:

Vi må ha en grunnmur som er bredere og mer robust. Da må vi hente frem verdier som er klart universelle, men som også er videreutviklet i vår egen versjon. Her står menneskerettighetene helt sentralt. Ideene om folkestyre, lik verdi, ytrings- og trosfrihet, likestilling, kulturelt mangfold og rettsstaten. Stedet der FN møter Eidsvold.

Finnes et slikt sted? Det som utmerker Egelands tanker, er at de er en drøm. Hvis hans prosjekt skulle hatt noe for seg, måtte han erkjent at Eidsvold kolliderer med FN. FN og EU har utviklet rettighetene slik at de bidrar til å ødelegge nasjonalstaten og de klassiske demokratier. FN er byråkratisk, politisert og korrupt og et instrument for stater som overhodet ikke ønsker demokratisering, men bruker FN til å fremme sine egne interesser.

Halal-hippie

Utviklingen har kommet langt når man formulerer ønsket om frivillig kapitulasjon, slik Egeland gjør.

Han har ingen oppslutning for sine tanker. Det streifer ham ikke at han formulerer seg på andres vegne. At det er andres liv og frihet han overgir. Men han skal ha takk for å si det så klart at vi andre forstår det.

Dette må være byggverkets stålbjelker. Over må det være mulig for den enkelte å bygge nye etasjer og karnapper, altså utforme sitt eget liv, dyrke fram egne meninger og guder og opptre som avviker uten å bli forfulgt.

Det høres ut som en gammel hippie-drøm. Halal-hippier kaller man det i Danmark. Egeland drømmer om et samfunn der ikke bare individer, men også kulturer, kan realisere seg selv: I karnapper og nye etasjer.

Det er nok en skjønnmaling av det segregerte samfunn han ser for seg. «Stålbjelkene» er grensene mellom folk som flytter fra hverandre.

Blanding av hippiedrømmer og flerkulturell brutalitet er smittsom i Dagbladet og blant den kulturelle elite. Slik kan man innbille seg at bygdedyret og moralpoliti er to sider av samme sak. Martine Aurdal skriver:

Min skeive venninne fra ei lita bygd i bibelbeltet vil aldri flytte «hjem» med regnbuefamilien sin. Mine gamle klassevenninner fra Tøyen flytter fra bydelen for å få barna inn på skoler med lavere minoritetsandel. Min homofile kompis og kjæresten går ikke sammen hjem fra puben.

Både Egeland og Aurdal lider av selvforføring. De beskriver en liberal krise, men i stedet for å arbeide seg ut av den er de forelsket i undergangen.

Egeland tror han kan avskrive det historiske fremvokste nasjonale fellesskap som den norske majoritet er bundet til på uendelige mange måter: Det er hva vi er. Tror Egeland at dette er noe man kan eksperimentere med som i et laboratorium?

Egeland later til å tro at dette beror på en viljeshandling: at folk kan bestemme seg for et nytt fellesskap, et nytt grunnlag for staten, og nye verdier. Mange tror som ham.

Men det nasjonale fellesskap er noe vi er. Og det er i kraft av det at «vi» kan være generøse mot fremmede.

Utviklingen skjer langs to spor: demografisk utskifting/endring og ideologisk: ved formulering av nye lover og tanker som skal legitimere et nytt samfunn. Men et samfunn kan ikke vedtas.

Det vil gå opp for folk at myndigheter/den politisk korrekte elite og ikke-vestlige innvandrere er i ferd med å frata dem det nasjonale fellesskap. Det vil de ikke finne seg i. Det er hva de er, det er hva de vil overlevere neste til generasjon. Det er en konflikt som er aller mest farlig for de som kom hit og mangler det historiske fellesskapet.

Egeland forstår ikke det essensielle: Barna og majoritetskulturen er garantien for fremtiden. I stedet tror han på Lillebjørn Nilsen og lysets krumming:

De som har røtter andre steder, har til sammen en regnbue av egenskaper, tradisjoner og arbeidsformer vi kan dra nytte av. Oppgaven er å spenne regnbuen og gi den ny kraft og retning.

Pilene fra regnbuen – Det er ikke for sent å skapet nytt og mangfoldig Norge. Men det haster med å finne kursen.

John Olav Egeland, Dagbladet lørdag 23. januar 2010.