Kampen om Kristelig Folkepartis sjel handler om noe langt mer enn veien frem for et lite parti. Den handler om religionens plass i samfunnet og muligheten for en kristen revival som svar på islams fremmarsj. Dette siste er et skrekkscenario som får håret til å reise seg i nakken til den liberale eliten. Derfor er det greit å gjøre striden til et spørsmål om Israel og homofili.

To kommentatorer eksemplifiserer denne sekulære elitens forhold til KrF og kristen-Norge. John Olav Egeland i Dagbladet og Eirik Mosveen i VG. Titlene indikerer deres holdning til partiet: Bygdedyrets parti og Tegn til intelligent liv. Ingen i Oslo-pressen tar KrF helt på alvor, omtale skjer alltid med et skjevt flir, en ironisk kommentar. Å ta det helt på alvor ville være det samme som å ta kristendommen og moralen på alvor, og det tør man ikke.

Det er en av 68-ernes største svakheter, nå innarbeidet som refleks, motviljen mot å vise respekt for kristendom og moral. En greier ikke overvinne kvalmen. I møte med islam får det katastrofale følger.

Egeland forholder seg relativt saklig til KrF. Hans analyse av kristendommens posisjon i Norge sier mye om det egelandske univers.

Mosveen derimot er på et nivå som hadde det vært muslimer han omtalte, ville kvalifisert til anmeldelse til Likestillings- og diskrimineringsombudet: Han er en bølle med PC.

Hvorfor er mediene så opptatt av et parti som ligger rundt 5 prosent? Er det av historiske grunner? Er det fordi striden mellom Inger Lise Hansen og Dagfinn Høybråten er noe mediene kan koke suppe på i lang tid fremover?

Alt dette. Inger Lise Hansen er Oslo-elitens drømmepike: vakker, fotogen, ung og smart og talefør, med alle de riktige meningene. Hun sier det de alle mener. Nå vil kanskje ikke det gi så mye uttelling for partiet, siden alle mener det samme allerede. Men heller dø politisk korrekt enn å friste tilværelsen som høyrekonservativ sekt, er den eneste logiske konklusjon.

Men under disse formynderske veivalg på vegne av KrF ligger spørsmålet om religionens og kristendommens betydning.

Egeland er den som går mest systematisk til verks. Heller ikke han tilkjenner KrF noen moralsk troverdighet. Det er nesten rituelt at han må åpne med å frakjenne KrF deres medmenneskelighet:

Hele KrFs historie er brulagt med kulturell smålighet og iskald forakt overfor avvikere, særlig hvis avviket kan knyttes til underlivet på den ene eller andre måten. Denne blandingen av selektert sosial aksept og utstøting av de uverdige, har samme karaktertrekk som bygdedyret. Derfor er det spesielt tungt for KrF å foreta noen selvransakelse som stikker dypere enn en suppetallerken.

Alle kjenner den spesielle KrF-eimen, og den trauste, litt kjedelige kristne stilen. Men den har ikke bare vært smålig. Alle som har beveget seg utenfor kontorveggene, vet at det finnes fine, vennlige mennesker som stemmer KrF, kanskje særlig kvinner. Har Egeland aldri møtt dem? De er ikke iskalde. Intolerante kanskje, sneversynte. Men ikke iskalde. Egelands beskrivelse lyder litterær.

Bygdedyret av idag har helt andre farger: Det finnes både på Grønland i Oslo og blant medieeliten. Det vokter tvangskulturen. Norge har fått et nytt bygdedyr med en helt annen aggressivitet. Mange vil nok savne det gamle bygdedyret. Det er en presis beskrivelse av det nye Norge. Derfor får det gamle KrF noe nær nostalgisk over seg. Vi må frede de kristne fra bibelbeltet og Sunnmøre før de er utdødd.

Prest

Egeland er prest for moderniseringen. Han kunne nok innrømmet at KrF kunne vært stoppet ut og satt på museum, men bevare det vil han ikke.

Det som konstituerer KrFs historiske identitet, er ikke partiets oppskrytte sosiale samvittighet, men forankringen i moderniseringens motkrefter. Uten båndene til kirke, bedehus, avholdssak, målsak og misjon, vil det ikke være mye som skiller Krf fra andre partier.

Det er interessant at kirke, bedehus, avholds- og målsak og misjon defineres som moderniseringens motkrefter. Hva vil Egeland da kalle de motkreftene som importeres?

Egeland spår kristen-Norges langsomme død, og han tror sekulariseringen fortsetter. Men han gir ikke noe svar på hvordan han skal sameksistere med motkrefter som er langt mer intolerante, iskalde og aggressive enn KrF noen gang har vært.

Sekularisering

Samtidig er det et faktum at sekulariseringen av samfunnet fremdeles pågår for fullt. I Norge finnes det ingen tegn på den nyreligiøsitet som ofte betegnes som et globalt fenomen.

Og når enkelte av kirkens folk sier den sviktende oppslutningen bare er snakk om kommunikasjon og markedsføring, tar de feil. Det er selve viljen til religiøs tro som er svekket.

Det kan tenkes andre forklaringer. Som f.eks. at Den norske kirke i stadig større grad lyder som en kvasireligiøs utgave av Dagbladet. Som for Dagbladet resulterer dette i synkende oppslutning. Det er ingen entusiasme og inderlighet å spore.

At «viljen til religiøs tro er svekket» er høyst tvilsomt. Islam representerer en voldsom utfordring for folk og samfunn. Den utfordringen er registrert og en reaksjon er på vei, men Egeland hører den ikke. Det er hans og hans likesinnedes problem.

Folk bryr seg langt mer om religion og kirke enn det Egeland har plass til. Religion handler om identitet. Når identiteten trues, og det gjør den både av det offisielle flerkulturelle og av islam, så ser folk etter det som betyr noe for dem: Det vil være kristendommen i en eller annen form. Det vil gå opp for folk at Norge er et kristent land. De vil forstå at det er en sammenheng mellom vår frihet og kristendommen. Den erkjennelsen er på vei. Når den ytrer seg, vil folk forstå at det er noe å kjempe for.

Det er det ikke i Egelands verden: Der er det bare en upersonlig, uavvendelig historisk prosess mot sekularisering, som paradoksalt nok gir økende plass til en religion som ikke har avfunnet seg med moderniteten, men ønsker å tvinge den på retrett.

At det snart vil gå en vekkelse over landet, er lite sannsynlig. Det er heller ikke noe som tyder på at eksistensen av et kristelig parallellunivers har noen stor fremtid.

Men det pågår en annen vekkelse, en stadig innvandring av mennesker fra muslimske land, som blir seg bevisst sin muslimske identitet når de kommer til Egelands sekulære univers. Det er paradokset. Der bygger de sitt parallelle univers, og Egeland gir ikke noe svar på hvordan det vil gå med toleransen i dette samfunnet.

I stedet kan han kose seg med å spå KrFs undergang; enten man velger Hansen-veien eller den smale, trangsynte vei.

Det verste er selvsagt den trange, for den er moralsk diskvaliserende. Heller en død i skjønnhet.

Et parti med enda mer kors i flagget, vil bare være oppholdssted for en liten, mørk minoritet.

Det er dette mørke fastlandet Eirik Mosveen, gyver løs på i vissheten om at offeret er forsvarsløst. Ingen forsvarer KrF mot mobbing. De er fredløse i det moderne Norge.

Haddde Mosveen skrevet om muslimer, ville det øyeblikkelig kommet anklager om diskriminering og det som verre er. Men kristne kan man trygt sparke.

Nestleder Inger Lise Hansen har gitt sitt eget parti et solid slag midt på kjeften. Det smalt godt inne i det politiske gravkammeret. Det våknet liket, gitt, det fantes et liv etter døden!

Resten av kommentaren går i samme dur. Det er skrevet av en overlegen urbanist som studerer de underlige restene av inntørkede mørkemenn og får seg en god latter før han spyler dem ut.

Den selvfornøyde hånen er dagbladsk, og lover dårlig for VGs fremtid.

Hverken Dagbladet eller VG vil innse at vi har nådd et vendepunkt. Vi går mot en nasjonal gjenoppvåkning der kristendommen igjen vil spille en viktig rolle. Det er synlig i Vårt Land, som har en unik mulighet til å bli et forum for denne debatten, men ikke helt forstår hva som foregår rett under deres egen nese.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂