Kommentar

Vestlig elite har ikke fantasi til å forestille seg at det som har vederfart Syria kan skje i Europa. Slik går det når man snur ryggen til historien. De samme kreftene som rev Syria i filler er  til stede i Vest-Europa og i stedet for å forsøke å kontrollere dem, gjør EU det motsatte. Bildet er tatt i al-Hajar al-Aswad i Syria 21. mia. Foto: Omar Sanadiki / Reuters / Scanpix

På 70-tallet bestemte borgerskapets radikale barn seg for å bli arbeidere. De ville følge læren i praksis. Hvis de skulle være avantgarden som ledet arbeiderklassen til seier måtte de selv bli en del av arbeiderklassen. Logisk.

Det ble man bare ved å få skitt under neglene. Daværende frontfigur Pål Steigan forteller i selvbiografien hvordan han tvinnet kabler på Asea Per Kure så blodet rant.

Det var et sosialt eksperiment i pakt med marxismen-leninismen: Man kunne forandre sin klassebakgrunn, kvitte seg med borgerlige forestillinger og bli klassebevisst arbeider. Slik kunne man bli en spydspiss i omveltningen av samfunnet.

De som virkelig tok spranget og ikke lot det bli med en gjesteopptreden, var ofte henvist til å drive fagforeningsarbeid. Også det i Lenins ånd. Men bortsett fra heismontørene satte det ikke varige spor etter seg.

Men eksemplet – sjølproletarisering, forestillingen om at man kan endre sin klassekarakter, den satte varige spor.

Marxismen-leninismen tror den kan rive ned sosiale strukturer og bygge nye, som man bygger et hus. Den er fiendtlig til det private og det sosiale rommet der mennesker omgås uten kontroll.

Den er også fiendtlig til tradisjon og historie, fordi det også er noe som unndrar seg kontroll.

ML’erne var fundamentalister, i motsetning til SV’ere som de foraktet. De anså Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet for å være klasseforrædere og forholdet mellom Ap og ML var deretter. Men over tid ble avstanden mindre. Ap ble mindre og mindre verdibevisst og omfavnet fra 70-årene og utover en multikulturalisme som var like ahistorisk som ML.

Ahistorisk

Dette utgangspunktet – det ahistoriske – er et fellestrekk: Et sosialt eksperiment uten forankring i landets historie og kultur. Ja, med front mot landets verdier, som Terje Tvedt så glimrende dokumenterer i sin bok Det internasjonale gjennombruddet. Det var ikke lenger noe som het «norske verdier».

Folk flest forstår ikke ideenes kraft. Når bestemte sosiale grupper går sammen om bestemte tanker og har makt til å omsette dem i praksis, får det store følger for hele samfunnet.

Hvis medieindustrien abonnerer på de samme ideene, oppstår en konsensus som ikke er et resultat av gjennomgående drøfting, men er basert på makt.

Utopiske tanker har forflyttet seg fra ML og flower-power til multikulturalisme og grønne verdier.

Et eksempel på hvor ytterligående tanker som trives på den rødgrønne siden, finner i i en artikkel av Halvard Surlien i Agenda Magasin, der forfatteren bruker 17 mai til å argumentere for avskaffelse av nasjonalstaten Norge.

Vi må snakke om nasjonalstaten

Surlien studerer jus ved Universitetet i Oslo og har sittet i sentralstyret i Miljøpartiet De Grønne.

På grunnlovsdagen publiserer Einar Gerhardsens barnebarn en artikkel som mener nasjonalstaten er historisk passé, noe avleggs som bare høyresiden svermer for, siden den ikke skjønner tiden vi lever i.

Men det gjør Surlien.

Han forstår ikke hvor han har ideene fra, men vi drar kjensel på dem: Troen på at historien går fremover og at det trengs noen unge modige for å gi den et puff.

Vår tid preges av at alle som bor på jordkloden er nærmere knyttet til hverandre enn noen gang før. Vi reiser til andre land for å feriere, studere, jobbe – eller flykte fra krig og nød. Bånd skapes på tvers av landegrenser. Vi importerer og eksporterer varer og tjenester. Kulturuttrykk utveksles og utvikles i brytning med hverandre. Alt dette er goder vi bør verdsette. Det gir oss økt frihet til å leve gode liv vi ønsker å leve, det gir oss økt velstand og mulighet for forsoning og forståelse. Å gå tilbake til en verden med murer mellom folk og mellom land er ikke ønskelig. Globaliseringen bør være kommet for å bli.

På et så generelt luftig nivå er alt mulig. Hva betyr en setning som: Globaliseringen bør være kommet for å bli?

Surlien omfavnelse av globalismen gjør at han gir seg selv rett til å redefinerer demokratibegrepet. Her går han glipp av en viktig distinksjon: Forskjellen på globalisering og globalisme. Det første er et resultat av teknologi. Det andre er en ideologi.

Sosiologen Jürgen Habermas mener demokratisk underskudd oppstår når gruppen av de som er involvert i å ta demokratiske beslutninger ikke tangerer gruppen av de som påvirkes av beslutningene.

Med et pennestrøk avskaffer Surlien nasjonal suverenitet og overfører den til globalt nivå! Siden Norges avgjørelser påvirker mennesker over hele verden, har disse en selvsagt rett til å bli hørt og medbestemmelse.

Dette er No Border-ideologien i ytterste konsekvens.

For å dempe det demokratiske underskuddet er løsningen derfor åpenbar: vi må – i alle fall på enkelte saksområder – utvide rammene for folkestyret fra nasjonalstaten til en overnasjonal beslutningsstruktur der borgerne er direkte representert og der beslutninger fattes med vanlig flertall.

Hvilke områder? Nasjonene får rollen som administratorer av overnasjonale beslutninger:

Flyktningkrisen krever at man blir enige om en rettferdig fordeling av flyktninger og trygge måter å søke asyl på, for å hindre at land kan fraskrive seg ansvar.

«Miljø» figurer høyt på listen over «must»-saker. Plast nevnes. Det handler ikke lenger om forurensning som før, nå er det selve handlingen: Massebevegelsen, samhandlingen som er det viktige. Årets strandrydding hadde et preg av kampanjene i det gamle Sovjetunionen, hvor det var kontinuerlige «kampanjer».

Den som motsetter seg det globalistiske utopia er reaksjonær og en motstander av fremskrittet.

Å tviholde på norsk suverenitet er blitt et mål i seg selv, til tross for at det altså gir oss et demokratisk underskudd. Og Grunnloven brukes aktivt som våpen for å sable ned dem som tar til orde for overnasjonalitet.

Her har vi et streif av amerikansk språkbruk: Weaponizing. Forsvar for Grunnloven er illegitim.

Surlien er revolusjonær. Han fører tankerekken tilbake til den franske revolusjon. Den var idébasert, slik han vil den nye verden skal være. Han glemmer terroren og Napoleon. Slik er det når man svever i et lufttomt rom.

Duen

Det lufttomme rom er det ahistoriske. Ideologien ignorerer og avskaffer historien som forpliktende og bestemmende.

Dette har Surlien til felles med EU og den vesteuropeiske elite. Surliens tanker er ikke enestående. De er bærende for dagens vesteuropeiske elite. Douglas Murray beskriver det treffende i boken Europas underlige død.

Da EU skulle ha en egen grunnlov var det noen som ville at det skulle refereres til kristendom. Men de ledende politikerne avviste det. De mente EU var kommet lenger.

“Debatten delte ikke bare Europa geografisk og politisk, den satte også fingeren på en umiskjennelig ambisjon. For ikke bare hadde religionen vært på retrett i Vest-Europa. Som en følge av det oppstod et ønske om å demonstrere at det 21. århundrets Europa hadde en struktur av rettigheter, lover og institusjoner som kunne stå på egne ben – og som til og med kunne klare seg uten den kilden som kan hevdes å ha vært livgivende for alt dette. Akkurat som Kants due lurte vi på om vi ikke kunne fly raskere i et tomrom, uten å være belemret med luftmotstanden som holdt oss oppe. Det var mye som baserte seg på virkeliggjøringen av denne drømmen. I religionens sted fikk vi den stadig mer oppblåste praten om «menneskerettigheter» (i seg selv et begrep av kristen opprinnelse). Vi etterlot det ubesvarte spørsmålet om de erobrede rettighetene var avhengige av overbevisninger som verdensdelen hadde sluttet å tro på, eller om de kunne overleve av seg selv.”

Å tro at duen kan fly i det lufttomme rom er et malende bilde på dagens EU. Luften er historien. Den som tror man kan bli vektløs, får et hardt møte med virkeligheten.

Dette prosjektet – å frigjøre seg fra fortiden og den man er  og skapet et nytt jeg og et nytt grenseoverskridende fellesskap – er selve definisjonen på hybris, overmot.

Europa liker å drømme, sier Murray. Det drømte to store ideologier i det 20. århundre som ble til mareritt. Etter at Muren falt ble den europeiske eliten grepet av en ny drøm – et helt nytt fellesskap. Et sivilisatorisk nivå som ville overgå USAs. Et eksempel for hele verden.

Drømmen er allerede i ferd med å bli mareritt.

Vårt mareritt.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!