Kommentar

Lily Bandehy har våget å rette søkelyset mot meningseliten i det norske samfunn som føler seg kallet til å forby grums for å beskytte nye minoriteter. En av de mest priviligerte er Thomas Hylland Eriksen, og han blir såra og vonbroten.

Bandehys kronikk kunne vært mye lenger. Hun lager en disposisjon.

Første aktør: Staten. Den utsetter/forpakter bort integreringsarbeidet til NGOer som den overøser med penger. Uten å stille spørsmål.

Staten har vist evne til å takle innvandringsproblematikken. Men på hvilken måte? Ved å innvilge antirasistiske organisasjoner og religiøse innvandrerforeninger støtte fraskriver staten seg ansvaret for diskriminering og en ukjent fremtid vi og våre barn kommer til å oppleve.

Organisasjoner som tar plass i mediene, som Antirasistisk Senter og Islamsk Råd, er fanget i kortsiktige interesser, uten en strategisk planlegging for fremtiden. De ser ikke på konsekvensene av sin kamp for egne interesser. De skaper motreaksjon blant folk flest.

Men i den sinnelagsetikken som rår er det gode hensikter som teller. Man spør ikke etter konsekvenser.

Det gjør Bandehy. Hun sier/konstaterer at det er muslimer som får svi. Uansett om de er liberale, moderate, konserative eller radikale. De føler den fiendtlige holdningen tilta i Europa. Det har hun rett i. Meningsmålinger i Europa viser stigende fiendtlighet mot muslimer.

Bidrar NGO’er som Antirasistisk senter og forskere som Thomas Hylland Eriksen til problemet? Ja, mener Bandehy, for den brennmerker kritikk fra nordmenn og hyller oppløsningen av den nasjonale kulturen.

De driver med andre ord et eksperiment som muslimer får betale for. Nå sier ikke Bandehy at denne reaksjonen bare skyldes den priviligerte elitens sparking nedover og tildekking av problemer, hun er også klar over at det gjelder muslimers egen oppførsel. Men også her møtes myndigheters og eliters skjønnmaling og kollektiv tvangskultur i en fredning av problemene.

Det fører til mer raseri på grasrota.

Bandehy har fått kritikk for kronikken, og kulturredaktør Knut Olav Åmås har endog beklaget på Facebook at den slapp uredigert gjennom. Det tyder på at Åmås ikke forstår at de problemstillingene Bandehy reiser, er tvingende nødvendig å ta opp.

De privilegerte debattaktører motsetter seg folkets negative holdninger – dette gir dem glansbildet om at de er for toleranse, og de er rettferdige mot sitt eget folk. Men folk reagerer mot oss, innvandrergrasrota, og vi betaler prisen.

I innvandringsdebatten har en norsk elite sagt sin mening, men hvorvidt er dette i samsvar med virkeligheten? Denne norske «antirasistiske» eliten skaper myter og har definisjonsmakten. Mens reaksjonen fra folk rettes mot oss innvandrere. Thomas Hylland Eriksen er ett eksempel.

Den dynamikken Bandehy beskriver er ganske enkel. Likevel er den vanskelig å svelge, for både Aftenposten og Hylland Eriksen.

Hans (red.: THE) budskap har i årevis vært: Ikke ta opp kritiske emner som kan tas til inntekt for rasisme og kan skade innvandrere.

Men hvem skapte størst rasistisk reaksjon? Det er Thomas Hylland Eriksen: Han skrev om å dekonstruere demokratiet, noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik. Thomas Hylland Eriksen ble ikke bebreidet for noe, men vi innvandrere og samfunnet betaler prisen for en uttalelse som Thomas Hylland Eriksen var stolt av.

Selvforherligende

Bandehy sparker folk med høyt selvbilde på skinnleggen. Det er ikke spesielt dristig å si at oppvurderingen av det fremmedkulturelle og nedvurderingen av den egne er en form for selvforherligelse.

Det er en grunn til at Hylland Eriksen vekker så sterke reaksjoner. Få har som ham triumfert over at norsk kultur fragmenteres. At Hylland Eriksen reagerer på slik kritikk med å si at han aldri har ment det, virker ikke. Hylland Eriksen bærer to hatter om hverandre: antropologens og aktivistens. Man vet aldri hvem som snakker. Hylland Eriksens tese har hele tiden vært at kultur er noe konstruert. Det er nok å lese hans bidrag i antologien Motgift som kom i fjor høst. Der fremgår «programmet» tydelig: eller er det en beskrivelse av noe sett utenfra? THE har skrevet litt for mange kommentarer til at folk ikke har fått med seg at han hilser oppløsningen av det norske velkommen.

Men det gjør åpenbart vondt når kulturmuslimer som iranske Bandehy refser. Det har begynt å gå opp for Bandehy at det er slike som henne det går ut over.

Vi trenger ikke lenger uttalelser som gir uttrykk for egoistisk glans blant eliten og egne venner i offentlighet, mens konsekvensene blir skader for andre. Vi burde revurdere de antirasistiske helter, for i toleransens navn har de skilt mellom nordmenn og muslimer. Et eksempel på dette er Thomas Hylland Eriksens uttalelse: «Mer hijab, mer bunader».

Vi pynter oss med muslimer

Å opphøye seg selv ved å fremheve andre og vise hvor tolerant man er, er en god gammel 68’er myte. The new left og motkulturen på 60-tallet skapte en reaksjon hos det tause flertall. Er det en parallell vi ser i det norske og europeiske samfunn?

Meningsbærere som Hylland Eriksen burde være glad for kritikk som er rasjonell og fornuftig. Det er Bandehy.

Det som tipper det for Hylland Eriksens og hans meningsfeller er at Bandehy trekker paralleller til høyreekstreme. Hun snakker om konsekvensene av deres ideologi: Hylland Eriksen har forsvart hijab og hijabisering, og dermed er han ikke med på toleranse, han fremmer intoleranse og kollektiv tvangskultur. Det vil selvsagt ikke Hylland Eriksen være enig i. Han uttaler seg nedlatende om Bandehy i sitt svar, og skriver at hun ikke kan lese. Han har oversendt henne en artikkel, men hun har ikke forstått hva som sto der. Hvorfor ba hun ikke om hjelp?

Men Bandehys referansepunkt er helt andre enn Hylland Eriksens: hun snakker av erfaring. Hun vet hva hijabisering betyr. Det gjør ikke de liberale hvite antirasistene, som deler ut toleranse og rettigheter i øst og vest. Og lar andre betale prisen: nordmenn som hater hijab og kulturmuslimer som føler at hatet også rammer dem. Nordmenn ser ikke forskjell.

Denne hijaben er en kamp mot mangfoldet. At man i toleransens navn aksepterer bruk av den, er en ting. Men at antropologer som Hylland Eriksen reklamerer og oppfordrer til bruk av hijaben, er en virkelig rasistisk handling, for han vil holde avstand mellom norske kvinner og innvandrerkvinner ved å forsterke forskjellene istedenfor likhetene.

Dette er altså vår antirasistiske helt.

Ansvar

Dette ansvaret vil ikke Hylland Eriksen ha på seg. Men det må han nok pent finne seg i. Bordet fanger. Når man har vært smakskonge i et par tiår, vil kyllingen før eller siden havne i stekepanna.

Bandehy ser en kommensurabilitet, en speilvending: enten det er privilegier man deler ut eller fordommer: resultatet blir det samme – essensialisering er negativt uansett.

Når jeg leser høyreekstreme nettsider finner jeg akkurat samme holdning. Muslimene er annerledes. Deres kvinner er annerledes. De kan aldri bli som oss. Derfor får jeg lyst til å stille Hylland Eriksen følgende spørsmål: Hvilket meningsinnhold har integreringen du tror på?

Dette er et viktig spørsmål. Kan forherligelse føre til ødeleggelse? Jeg ser ikke noen vilje til å ville diskutere på Bandehys premisser i professorens svar. Han avviser henne totalt med at hun har misforstått.

Men Bandehy har slett ikke misforstått.

Det som nå skjer er akkurat det samme som etter 22/7: da kastet et enstemmig norsk mediokrati, herunder Hylland Eriksen, seg over en høyreside som de ville ha bastet og bundet. De nølte ikke med å konstatere et ansvar for ABBs radikalisering og så stort sett ikke noe problematisk i å sette likhetstegn mellom ord og handlinger. Det førte til en alvorlig selvransakelse hos de som ble rammet. Man måtte spørre seg om ordenes betydning. Visse grenseoppganger var nødvendig. Visse stemmer ble man klar over ønsket å gå i en destruktiv retning.

Denne forfatteren ble klar over at en kan ha mer til felles med innvandrere, også med muslimsk bakgrunn, som viser tegn til åpenhet og forstår hva et liberalt samfunn handler om. Abid Rajas utlufting av indre demoner var en modig handling.

Når så vi en av de antirasistiske prinsene bekjenne sine indre demoner?

De ønsker stort sett å se andre bekjenne, eller stille dem i gapestokken.

Det er denne selvransakelsen Bandehy etterlyser og Hylland Eriksen forstår ikke en gang hva hun mener.

 Istedenfor at muslimske innvandrere integrerer seg i det norske demokratiet, skal det norske samfunnet tilpasse seg den nye islamistiske, moderate kulturen med hijab og bønnerom. Dette får støtte av antirasister, istedenfor at det kritiseres.

Slike eksempler kan dokumenteres til overmål. Er det da rart at folk reagerer?

Elementært Watson

Bandehy beskriver en helt anerkjent sosial dynamikk:

Hvordan forventes det at etniske nordmenn reagerer? Når folk ser at politikere ikke klarer å fungere som forsikring mot skjev politikk, ikke klarer å forsvare viktige verdier i møtet med fremmede kulturer, hvilken reaksjon venter man seg ved neste valg? Er ikke dette en indirekte støtte til høyresiden?

Når kulturredaktører og professorer finner disse tankene for anstøtelige, er det fordi de selv er rammet av samme selvforherligelse? Er det noe møtet med verden og nye mennesker bør ha lært oss, så er det å forstå at nordmenn er som alle andre, hverken verre eller bedre. Slutt å snakke om «det trygge landet», om annerledeslandet. Og slutt å dele ut rettigheter og norsk kultur som om man hadde priviligert rett til de/dem. Innvandrere er ikke spesielt imponert, ikke spesielt takknemlige. Og begynn å forsvar individuelle menneskerettigheter. Ikke tvangskulturer.

Så enkelt kan Bandehys budskap formuleres.

Våre antirasistiske helter

Integrering. Vi bør revurdere de antirasistiske helter, for i toleransens navn har de skilt mellom nordmenn og muslimer.

Bandehys misforståelser

Setningen om «dekonstruksjon av majoriteten» har vært misforstått så mange ganger de siste årene at jeg er sterkt fristet til å slutte helt med forskningsformidling.

Les også

-
-
-
-
-