Sakset/Fra hofta

Den 22. august 2011 var Thomas Hylland Eriksen med på å skrive kronikken Uakseptable ytringer. Her gjør han sammen med professor Arne Johan Vetlesen, Bushra Ishaq og Sindre Bangstad rede for hvordan de mener samfunnet bør forholde seg til ytringer de finner hatefulle. De peker bakover i tid og hevder at i tiåret før 22. juli 2011 var innvandringsdebatten hatefull. De skriver:

«Det er blitt sagt at 22. juli var dagen da «vår uskyld forsvant». Men var alt såre vel før terroren rammet oss? Flere minoritetsgrupper har opplevd at den offentlige debatten i Norge i det siste tiåret har vært særdeles hatefull. På nett, i kommentarfeltene i nettavisene, eller endog på kronikkplass.»

Videre skrev de at:

«Har så ikke de som er innbitt skeptiske til bestemte minoriteter og til utviklingen i retning av et mer flerkulturelt samfunn noen rett til å ytre seg offentlig om dette? Her står et liberalt samfunn overfor krevende avveininger. Det lar seg imidlertid vanskelig påvise at massemorderen hadde unnlatt å begå sin udåd den 22. juli dersom han hadde fått leserbrev på trykk i sentrale aviser. Snarere er det sannsynlig at hans virkelighetsforståelse er blitt styrket av en offentlighet hvor grensen for hatefulle ytringer det siste tiåret er strukket svært langt.

Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut ifra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable.»

Det kan vanskelig tolkes som noe annet enn at Hylland Eriksen og co mener at det er en sammenheng mellom ytringer og handlinger, og at det påhviler den enkelte av oss et ansvar for mulige konsekvenser av hva vi sier. Men hvilke ytringer gjelder det? Etter Thomas Hylland Eriksens reaksjon på Lily Bandehys kronikk Våre antirasistiske helter, tyder alt på at han mener at det ikke skal gjelde for ham selv. Fornærmet svarer han at:

«Endelig tillegger hun meg et medansvar for terrorangrepet 22. juli, ettersom mine «ekstreme posisjoner» fikk begeret til å renne over hos Anders Behring Breivik. Dette er ikke bare tvilsomt, Lily, det er nedrig og sjofelt. Ekkelt er det.»

Og deretter klager han Aftenposten inn for Pressens faglige utvalg og hevder:

«Bud­ska­pet i kro­nik­ken er at de såkalte anti­ra­sis­tene rent fak­tisk fun­ge­rer rasis­tisk, noe som for­sø­kes sann­syn­lig­gjort gjen­nom en rekke løg­ner, halv­sann­he­ter og insi­nua­sjo­ner med sær­lig adresse til under­teg­nede. Nå blir jeg utsatt for ond­sin­net sji­kane og rykte­spred­ning dag­lig, og stort sett tar jeg det med godt humør. I dette til­fel­let er imid­ler­tid en grense over­skre­det, og der­for vil jeg inn­klage Aften­pos­tens debatt­re­dak­sjon for PFU.»

Men har Thomas Hylland Eriksen vurdert hva han selv hevder? Har han prøvd å se det han skriver i lys av en mulig voldelig motstand? For dersom han fortsatt skal ha en smule troverdighet, bør han i rettferdighetens navn også vurdere sine egne utsagn. En ting er at Lily Bandehy kan ha misforstått begrepet «dekonstruere majoriteten», noe annet er å bruke en annen standard på politiske motstandere enn på seg selv.

For la oss se litt på hva Hylland Eriksen skriver i boka Bak fiendebildet, Islam og verden etter 11. september.

Thomas Hylland Eriksen er opptatt av å avmystifisere islam. Islam er ikke noe annet enn en hvilket som helst annen religion. Han hevder at:

«De religiøse forskjellene (mellom islam og kristendom, forfatters anm.) – hvor ubetydelige de enn måtte se ut for en ateist eller en hindu – er blitt blåst opp og brukt som påskudd for erobringskriger, vold og dominans fra begge sider.»

Videre hevder han at:

«En kristen fundamentalist har verdimessig mer felles med en muslimsk fundamentalist enn hver av dem har med vanlige ateister.»

Og da blir jo selvfølgelig konklusjonen at:

«I USA har de svarte muslimene i Louis Farrakhans «Nation of Islam», som ofte er intenst antisemittiske og antihvite, bidratt til å senke kriminaliteten og narkomanien der de fungerer. Denne typen virksomhet, som kan sammenlignes med den kristne Frelsesarmeens, er i rettferdighetens navn ikke irrelevant når endelig status skal gjøres opp for islamismen.»

Her er det mye å ta tak i, men at det er viktigere å være nykter enn antisemitt, sier jo sitt. At islamister i tillegg sammenlignes med Frelsesarmeen, er i samme divisjon som Bjørn Olav Utviks berømte sammenligning av Muslimbrødrene og Indremisjonen.

Poenget er uansett at Hylland Eriksen ikke frykter islam, for som han skriver:

«Det er lite som tyder på at religionene som sådan alene kan være kilde til konflikt.»

Og videre om fatwaen mot Salman Rushdie:

«Det spesielle er fatwaen, som vel å merke stammer fra iranske mullaher med behov for en markeringssak, og ikke fra «islam» (For ordens skyld: Religioner kan ikke handle på egen hånd. Bare mennesker kan handle.) Ved å pukke på kontrasten mellom motpolene – den liberale og teokratiske holdningen – mister man den store tause majoritet av syne: dem som tilhører gråsonen, som ikke har fasttømrede prinsipielle synspunkter, men som gjerne slutter seg til verdier de selv kan få noe igjen for. Sammenkoblingen mellom islamsk tro og bestemte politiske, estetiske og kulturelle posisjoner gjør det stadig vanskeligere – både i Europa og i muslimske land – å være praktiserende muslim uten samtidig å bekjenne seg til en lang kjede av verdier.»

Det er altså omverdenen, vi, som skaper det politiske islam, ikke troen selv. Og at Hylland Eriksen ikke frykter islamsk fundamentalisme, bør ikke overraske. For:

«I et dialogisk demokrati er det nødvendig å anerkjenne fundamentalistenes rett til å være fundamentalister, og for å oppnå en sammensmeltning av horisonter, må begge forsøke å sette seg i hverandres sted.»

Det Thomas Hylland Eriksen frykter, er at vi ikke møter islam med anerkjennelse, for da kan det gå galt:

«Hvis kravene om rettferdighet, respekt og anerkjennelse fra muslimer og andre nå ikke møtes med annet enn nedlatende arroganse, vil verden nesten sikkert snart stå i brann.»

Hadde det vært en islamkritiker som sa noe lignende, ville han blitt stemplet som konspirasjonsteoretiker. Men for Hylland Eriksen er alt lov. Og løsningen for ham er:

«Det er faktisk ingenting i de verdiene det norske samfunnet offisielt bygger på som tilsier at somaliere, bolivianere og afghanere ikke har rett til den samme livskvaliteten som norskinger, og det er vel knapt noen som på ramme alvor kan tro at Gud har utpekt blekhudede germansktalende postlutheranere til å bebo denne delen av verden. Norge er blitt befolket gjennom suksessive folkevandringer, har selv bidratt til å befolke andre deler av verden på samme vis (USA, Canada, Australia), og er i dag målet for en mikroskopisk andel av folkemassene som setter seg i bevegelse fra fattige og vanstyrte strøk til rike og velorganiserte strøk. Hvem kan argumentere for at disse folkevandringene er umoralske?»

Ja, Hylland Eriksen mener ikke bare at motstanden mot folkevandringen er umoralsk, han mener at den er:

«Motstanden mot «fjernkulturell» innvandring til Vest-Europa er en skamplett på linje med den vitenskapelige rasismen og den tidligere institusjonaliserte diskrimineringen av ikke-hvite i USA.»

En slik holdning forklarer jo de hatefulle ytringene Hylland Eriksen kommer med mot sine meningsmotstandere, for når enhver person som stiller spørsmålstegn ved folkevandringen i hans øyne er rasister, er det naturlig at det blir brukt sterke ord.

Men, og dette er jo da det avgjørende spørsmålet: Vil ikke slike ekstreme holdninger kunne misbrukes av ekstremister på motsatt fløy? Ja, opptrer ikke Hylland Eriksen som noe annet enn en blitzer, bare i litt mer dannede former? Og bør han ikke da forstå at det kommer reaksjoner? Og for å si som Lars Gule (Ekstremismens kjennetegn), som også er svært glad i ytringsansvar:

«Vi kan heller ikke overse hva som har vært ytrerens intensjon. Det synes klart at en ytrer som har hatt til hensikt å skape panikk i en full kinosal, eller en forfatter som ønsker å skape opptøyer gjennom provoserende ytringer, er mer å klandre for konsekvensene enn den som ytrer seg uten å kunne overskue de mulige konsekvensene.»

Er det virkelig for mye forlangt å hevde at de som roper høyest om ytringsansvar skal rammes av det samme ansvaret? Når skal Thomas Hylland Eriksen ta ansvar for sine provoserende ytringer? Husk at det er Hylland Eriksen som har tatt til orde for ytringsansvar.

For min del må Thomas Hylland Eriksen spre sin eder og galle så mye han vil, men da må han tåle at meningsmotstandere gjør det samme.