Feature

Den 18. juni 2009 besluttet Stortingets presidentskap å nedsette et utvalg i den hensikt å foreslå en revisjon av Grunnloven med tanke på å styrke menneskerettighetenes stilling i vår forfatning. Bakgrunnen for dette oppgis å være at det foreligger flere grunnlovsforslag som vedrører menneskerettigheter, og man har derfor funnet det nødvendig med en prinsipiell og systematisk «opprydding» i Grunnloven for å unngå at de enkelte revisjonene behandles «tilfeldig».

Inge Lønning, som er medlem av utvalget, etterlyste i Dagsavisens debattforum Nye Meninger den 22. februar debatt omkring dette. En slik debatt må etter hans oppfatning finne sted i første halvår av 2011, ettersom utvalgets arbeid skal avsluttes den 1. januar 2012. La oss derfor ta opp hansken Lønning har kastet.

Det er flere grunner til å se med skepsis på en slik overordnet tilnærming til endringer i Grunnloven som presidentskapet så for seg.

For det første står menneskerettighetene allerede uhyre sterkt i Norge med den Grunnloven vi har i øyeblikket, og det er liten grunn til å endre noe som fungerer bortimot perfekt. Mandatet utvalget har fått er altså å løse et problem som ikke eksisterer. Risikoen er derfor snarere tilstede for at man gjør skade. «If it ain’t broken, don’t fix it,» sier amerikanerne, og det har de ikke urett i. Å gjøre strukturelle endringer i forfatningen uten noen ordentlig grunn, kan i verste fall bli å sammenligne med en person uten urmakerutdannelse som «rydder opp» etter eget forgodtbefinnende i et velfungerende urverk, og det i overbevisning om at delene ligger «tilfeldig» og at fiklingen vil resultere i en bedre klokke. Av denne grunn alene kunne utvalget trekke den konklusjon at ingen systematisk eller prinsipiell revisjon er nødvendig, og at nedvurderingen som ligger i mandatets bruk av ordet «tilfeldig» om enkeltrevisjoner, vitner om manglende respekt for de prosessene som har gitt oss en utmerket konstitusjon.

For det andre står flere internasjonale menneskerettskonvensjoner over norsk lov. Konvensjoner kan enkelt sies opp dersom de ikke lenger tjener den ønskede hensikten. Men bordet fanger hvis man grunnlovsfester et overordnet prinsipp om at menneskerettighetene i sin alminnelighet — hvis innhold avgjøres internasjonalt — skal stå over den nasjonale lovgivningen. En internasjonal menneskerettighetsdomstol, også bestående av representanter for stater med et mye større synderegister enn Norge på menneskerettighetenes område, kan da ende opp med å sette standarder som etter norsk rettsoppfatning oppleves som klart urimelige. Det ville være en suverenitetsavståelse av et større omfang og en potensielt skadeligere natur enn vi hittil har innrømmet.

For det tredje ble utvalget nedsatt mot slutten av Thorbjørn Jaglands embedsperiode som stortingspresident, og dette grunnlovsprosjektet er etter alt å dømme hans eget hjertebarn, og ikke noe landet har behov for. Allerede ved hjertebarnets unnfangelse var det grunn til uro: I en kronikk i Aftenposten den 15. mai 2009 med tittelen «Reformer Grunnloven!» skrev Jagland at Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014 ikke bare må feires, men at Grunnloven i samme forbindelse «må reformeres», som om et rundt årstall skulle være noen som helst grunn til konstitusjonelle endringer. Jaglands videre drøftelser holdt samme intellektuelle standard idet han fastslo at

vi som nasjon er usikker på det nye og ukjente – både når det gjelder den flerkulturelle virkeligheten som møter oss og den globaliserte virkelighet vi lever i.

Vår påstått manglende flerkulturelle kompetanse skal altså forsøkes rettet på ved å pådytte befolkningen konstitusjonelle bestemmelser den hverken ønsker eller etterlyser. Det nasjonale er ikke lenger noen tilstrekkelig ramme. Man aner ugler i mosen. Sverige har nå grunnlovsfestet at landet er et multikulturelt samfunn. Ønsker Jagland å bevege seg i samme retning? Mistanken bekreftes noe lenger ut i kronikken:

Det kan komme andre tider der ulike mindretalls rettigheter kan komme under press. Derfor må mindretallene få et sterkere grunnlovsvern.

Det er ikke lett å se hvilke menneskerettigheter minoritetene ikke nyter godt av i Norge. Ikke desto mindre sies det her klart at minoritetsgruppene må få større rettigheter. Det skulle vel aldri være strengere lover mot såkalt diskriminering som forsøkes sneket inn her? Sett i sammenheng med hvilke andre politiske kamper som er blitt ført på minoriteters vegne de siste årene, eksempelvis forsøket på å snike inn blasfemilovgivning, virker det som om Jaglands egentlige agenda er å gi bedre rettsvern til grupper som påberoper seg diskriminering fordi de oppfatter en eller annen ytring som krenkende. Det krever ikke stor fantasi å tenke seg hvilke grupper som vil bruke en slik bestemmelse for det den er verdt. Og den sjansen bør de ikke få.

Jagland sier at den grunnlovsrevisjonen han ser for seg vil ha en oppdragende virkning og resultere i et moralsk fellesskap. Sannheten er snarere at folket ikke vil finne seg i å bli oppdratt i samsvar med hans idealer, og det første offeret for noe slikt ville nettopp bli fellesskapet.

Man skal dog ikke undervurdere Jagland og likesinnedes standhaftighet i en sak som denne. Kronikken den 15. mai 2009 var en utvidelse av en kronikk med lignende navn — «Moderniser Grunnloven!» — resirkulert fra samme avis 15. mai 2007. Om stortingspresident emeritus fortsetter som han stevner, vil Aftenposten-kronikken den 15. mai 2011 få overskriften «Outsource Grunnloven!».