Kommentar

Aftenposten-journalist Kristoffer Rønneberg tar den 22. september til orde for at Norge bør inkludere menneskerettighetene i Grunnloven «på skikkelig vis» for å fastslå at vi tar disse seriøst og anspore til enda bedre etterlevelse. Rønneberg viser kjennskap til Norges ganske brukbare menneskerettighetssituasjon, og han er neppe uvitende om at vår konstitusjons § 110c uttrykkelig sier at

Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.

Neida, problemet er at ikke alt det som har med menneskerettigheter å gjøre er samlet i et eget kapittel, hvor man kanskje burde nevne flere spesifikke rettigheter enn dem som er å finne i Grunnloven i dag. Rønneberg mener tilsynelatende at dagens grunnlov er uryddig, og at større ryddighet ville gjøre oss enda flinkere til å etterstrebe menneskerettighetenes oppfyllelse.

Ikke bare oss selv, forresten. Vår konstitusjon har nemlig potensial til å bli «en ledestjerne for andre nasjoner» som ikke respekterer menneskerettighetene i samme grad som oss. Man må formode at en oversettelse av Kongerikets Norges Grunnlov til arabisk vil bli levert til Syrias statssjef Assad så snart menneskerettighetskapitlet er på plass. (Men var ikke verdenserklæringen allerede oversatt til arabisk, som er et av FNs offisielle språk?)

Når noen av oss mener at Grunnloven i dag er aldeles utmerket, er det blant annet nettopp fordi den ikke er «ryddig». Konstitusjonen er nemlig på samme tid et historisk dokument og et levende dokument, som klart viser de få forfatningsmessige endringer som er skjedd i vårt samfunn som følge av utviklingens gang. For amerikanerne er dette så viktig at de kun forandrer sin forfatning gjennom tillegg, ikke ved å endre det opprinnelige dokumentet. Ta bort enhver slik historikk ved å «rydde opp», og du har samtidig fjernet en god del av forståelsen nye lesere av Grunnloven får av vårt samfunn og dets ferd.

For når §§ 96-102 viser at ingen kan dømmes uten lov, straffes uten dom eller tortureres under forhør, at ingen lov skal ha tilbakevirkende kraft, at ingen kan fengsles uten at det skjer på foreskreven måte, at husransakelser kun skal skje i kriminelle tilfeller og at trykkefrihet bør finne sted, så er alt dette et vitnesbyrd om at Norge anerkjente disse rettighetene lenge før noen fant på å skrive ned verdenserklæringen etter den annen verdenskrig.

Alt dette står nemlig i den opprinnelige grunnloven, en grunnlov som føyer seg inn i en tradisjon oppstått i de vellykkede nasjonalstatene, og som har inspirert menneskerettighetene. Hvilket paradoks ville det ikke være om vi nå skulle snu opp ned på virkeligheten og late som om det er de internasjonalt vedtatte bestemmelsene om menneskerettigheter som inspirerer oss til å skaffe oss en god forfatning!

Og dermed er det fullstendig logisk at en senere paragraf slår fast at menneskerettighetene i sin alminnelighet skal respekteres. Det avspeiler historiens gang, akkurat som de miljøverngreiene i § 110b. Enda bedre er det at dagens § 110c også sier om menneskerettighetene at

Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.

Det er en paragraf som med største eleganse viser at det er vi i Norge som gjennom egne vedtak til syvende og sist skal bestemme hvorvidt vi skal implementere disse traktatene i lovs form hvis vi synes at dette rettighetsmaset begynner å ta overhånd, hvilket skulle kunne forhindre innføring av rettigheter vi ikke er komfortable med via overenskomster vedtatt av stater hvis flertall utgjøres av bandittregimer.

Dette siste er en manifestasjon av Grunnloven som uttrykk for folkesuverenitet. Vi bestemmer hjemme hos oss. Og dermed er det dobbelt klart hvorfor man ønsker de skisserte grunnlovsendringene: Fordi man både vil utslette historien og avstå suverenitet. Det er et ledd i svekkelsen av nasjonsfellesskapet. Og at de foreslåtte endringene er Jaglands hjertebarn, får en straks til å tenke at det er overdrevne minoritetsrettigheter utdelt i multikulturalismens ånd som fremfor alt skal forestå elendigheten.

Det må jo i rettferdighetens navn sies at det ikke bare er den norske suvereniteten som ønskes svekket. Og utenfor Norge ønskes denne faktisk styrket. For Rønneberg virker det f.eks. som om vi burde bestemme litt mer i Kina, for statsråd Ola Borten Moe får en stikkpille fordi han ikke har snakket om menneskerettigheter under sitt besøk der borte. Samtidig er det FN som bør bestemme litt mer hos oss, for hvis vi innlemmer noen flere av deres traktater i vår forfatning, blir vi antagelig bedre til å håndheve forlengst vedtatte lover vedrørende varetektsfengsling. Forstå det den som kan.