Nytt

I forbindelse med Thor Halvorssens oppkjøp av det venstreorienterte tidsskriftet Ny Tid gikk SV-kjempe og Nei til EU-mann Stein Ørnhøi til angrep på det han kalte menneskerettighetsekstremister .

Men Ørnhøi er ikke den eneste som stiller spørsmål ved måten menneskerettighetene blir brukt på i dag, skriver Klassekampen. I flere land går debatten om både menneskerettighetsbegrepet generelt, og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) spesielt. 47 land er tilknyttet den nå 60 år gamle konvensjonen, som i dag er gjeldende for over 800 millioner europeere. Et av utviklingstrekkene ved EMK er at antallet rettigheter stadig øker og blir mer detaljert.

Pågangen til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har økt tilsvarende, og per i dag har EMD omtrent 120.000 saker som står i kø i påvente av behandling.

– Vi har fått et virvar av domstoler og traktater, uten at det er klarlagt hvem som egentlig bestemmer. Det gir grunn til bekymring, sier professor i filosof Andreas Føllesdal ved Norsk senter for menneskerettigheter.

– Hva legger du i begrepet «menneskerettighetsekstremist», Ørnhøi?

– Det er folk som ikke er i stand til å se mer enn ett element i menneskerettighetene. For meg er EMK en halv konvensjon – det viktigste dokumentet er FNs menneskerettighetserklæring. Det er den som har slått fast at mat, bolig og utdanning er fundamentale rettigheter. Det å kunne eie sin egen tv-kanal i Venezuela er ikke det prekære for den som ligger på gata i Bombay. Å drive menneskerettighetsarbeid på den måten er å vise forakt for fattigdom.

– Er menneskerettighetene en sovepute for politikken?

– Mange gjør seg storartede på menneskerettighetenes vegne, og på den måten slipper de å ta stilling til at de sosiale menneskerettighetene ikke er oppfylt. Når du våkner om morgenen på gata i New Delhi, er ikke din første tanke at det er fint å ha ytringsfrihet, sier Ørnhøi.

Da EMK ble vedtatt var fokus rettet mot sivile og politiske rettigeheter, men har siden blitt utvidet til å omfatte arbeid, utdanning og språk. Forsker og direktør ved det nyoppstartede International Law and Policy Institute, Njål Høstmælingen, forteller at EMK ble vedtatt fordi de europeiske landene ønsket et mer forpliktende dokument enn den internasjonale menneskerettighetserklæringen som så dagens lys to år tidligere.

– Etter alle lidelsene Europa hadde vært gjennom under andre verdenskrig, og med Sovjetunionen som nærmeste nabo, trengte man alle de bufferne man kunne oppdrive. Men noen av landene gikk nok med på konvensjonen med et skuldertrekk, og tenkte ikke så mye over hva dette ville innebære, mener Høstmælingen.


– Kan vi få for mange rettigheter, Høstmælingen?

– Antallet rettigheter ble i det store og hele spikret fast med verdenserklæringen av 1948. Den hadde 30 artikler, hvorav omtrent 25 utgjør konkrete rettigheter. Men hver enkelt rettighet detaljeres, presiseres og splittes opp i nye rettigheter, slik at antallet rettigheter vanskelig kan tallfestes. Mens man tidligere hadde krav på «rettferdig rettergang», stilles det nå krav til advokater, opplæring av tolker og så videre.

De som kritiserer denne utviklingen er i følge Høstmælingen «fete, vestlige menn».

– De argumenterer for at man ikke lenger skiller mellom viktige og uviktige forhold. Noen mener at når detaljene blir for mange, gjør man forbud mot tortur like viktig som retten til hvile mens man er skoleelev. Det blir litt mye støy, kan man si.

For tiden driver professor i filosof Andreas Føllesdal og jusprofessor Geir Ulfstein et forskningsprosjekt om hvorvidt stater bør ratifisere menneskerettighetskonvensjoner. Føllesdal forteller at selve idèen om å underlegge stater en overnasjonal menneskerettigehetsdomstol først ble satt ut i livet med EMK, og at det nå har blusset opp en debatt om det er demokratisk forsvarlig å ha en domstol som overprøver de forskjellige nasjonalforsamlingers vedtak:

– Med dette slo statene fast at de selv ikke kan herse med egne borgere. De seinere årene har det imidlertid dukket opp en debatt i flere europeiske land om hvorvidt det er demokratisk forsvarlig å ha en domstol som overprøver nasjonalforsamlingenes vedtak. Dette har blant annet fått de konservative i Storbritannia til å vurdere om landet skal tone ned virkningene av domstolen for internasjonal lovgivning – uten at de vil trekke sin tilslutning til konvensjonen.

Professor emeritus i historie, Kåre Lunden, er en av kritikerne som mener at EMK har ført en rettsliggjøring av politikken og dermed en maktoverføring fra demokratisk valgte organer til domstolene:

Nylig skrev han i et leserinnlegg i Klassekampen at «Overføring av makt og dermed ressursar frå folket til eliten føregår i desse åra på to måtar: rettsleggjering av politikken i den einskilde staten, overføring av makt frå folkestyrte einskildstatar til langt mindre demokratisk kontrollerte, overnasjonale nivå. Tanken om ‘Human Rights’ som eit universelt rettsnivå, forvalta av dommarar, over dei positive lovene folkevalde har vedteke, er ein del av dette».

– Jeg synes det er utmerket at man diskuterer ulike menneskerettigheter som en moralsk forestilling, presiserer han når Klassekampen ringer.

– Det jeg setter spørsmålstegn ved, er hvorvidt vi skal oppfatte dem som juridiske rettsregler. Da setter vi dem over det folkevalgte representanter vedtar, og dermed blir politisk makt overført fra demokratisk valgte organer og til domstolene, sier han.

Føllesdal er kjent med denne kritikken, og påpeker at bekymringen for det demokratiske underskuddet i EMK og domstolen er størst i veletablerte demokratier som skårer høyt på de fleste mål for livskvalitet, som bla de nordiske landene og Storbritannia. Føllesdal mener at rettsliggjøring er en generell utfordring for rettighetsfeltet:

– Dette med rettsliggjøring er en utfordring for rettighetsfeltet generelt, og ikke bare for EMK. I en norsk setting ser vi kanskje dette med innføringen av pasientrettigheter. Med rettighetsfesting generelt risikerer vi at de mest ressurssterke knytter til seg gode advokater og dermed får det de har krav på, samtidig som det ikke er nok til alle. Likevel trenger ikke politikerne å ta stilling til det, fordi de allerede har gitt alle den samme rettigheten.

Med rettighetsfloraen som vokser fram både i EMD og andre steder, skjer det også stadig oftere at ulike rettigheter kommer i konflikt med hverandre. Skal for eksempel religionsfriheten og retten til ikke å bli krenket stå høyere enn retten til å ytre seg? Mange mener at dette er politikernes oppgave å diskutere, for det er slett ikke gitt at dommerne er bedre skikket til å avgjøre slike konflikter, mener Føllesdal.

– Nå kommer det stadig nye konvensjoner, og da vil det også komme flere dilemmaer av denne typen, spesielt fordi det ikke finnes noen rangordning mellom dem. Det er et virvar av domstoler og traktater, både om menneskerettigheter og andre viktige temaer, uten at det er klarlagt hvem som egentlig bestemmer. Det gir grunn til bekymring, sier han.

Klassekampen: Rettighetsregimet vokser