Kommentar

Menneskerettighetene ble til i en tid som sto i skyggen av Auschwitz. De senere år er de bygget ut til detaljerte og omfattende konvensjoner som tas inn i det nasjonale lovverket.
Det optimale er at de inntas i Den europeiske menneskerettskonvensjonen av 1999 (EMK). Da står de over nasjonalt lovverk.

Norge har tatt inn barnekonvensjonen i EMK. Den står dermed over norsk lov. Så lenge Norge «bare» har ratifisert konvensjonen og er pålagt å følge den, har de et visst slingringsmonn. Når konvensjonen er inntatt i EMK er det ikke lenger opp til norske domstoler å definere anvendelsen av loven. Det er således snakk om en betydelig avståelse av suverenitet. I den gode saks tjeneste.

Noen politikere er betenkte. Det kom også til uttrykk i Maktutredningsutvalget ledet av Øyvind Østerud. Her pekte man på den tiltagende tendens til rettsliggjøring av politikken gjennom overnasjonale konvensjoner.

Tre konvensjoner venter på å bli tatt inn i den norske Menneskrettskonvensjonen: kvinnekonvensjonen, rasediskrimineringskonvensjonen og torturkonvensjonen.

Det står i Soria Moria-erklæringen at kvinnekonvensjonen skal inn, men regjeringen ser ut til å ha fått betenkeligheter, skrev direktør ved Senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo, Geir Ulfstein, i Aftenposten nylig. Det mener han er skuffende, for Grunnloven er i hans øyne mangelfull. Som kjent er det flere som går inn for en revisjon av Grunnloven hvor menneskerettigheter kommer inn som det sentrale.

Norge er uansett folkerettslig bundet av de konvensjonene vi har ratifisert, inkludert disse tre menneskerettighetskonvensjonene. Kvinne- og rasediskrimineringskonvensjonen er allerede en del av norsk rett, men uten den fortrinnsretten som følger av å være en del av menneskerettsloven.

Mange spør, med rette, hvorfor nettopp disse interessene skal ha svakere vern enn andre menneskerettighetskonvensjoner som allerede finnes i loven, for eksempel barnekonvensjonen. Er barns rettigheter viktigere enn kvinners?

Regjeringspartiene bør fastholde sitt standpunkt fra tiden i opposisjon, og fra Soria Moria-erklæringen, nemlig at kvinnekonvensjonen bør inntas i menneskerettsloven. Samtidig bør Regjeringen sørge for at rasediskriminerings- og torturkonvensjonen tas med. Dermed vil de viktigste menneskerettighetskonvensjonene sikres lik status og et effektivt vern i norsk rett.

Det holder altså ikke at Norge er tilsluttet konvensjonene og følgelig forpliktet av dem. Menneskerettsforkjemperne vil binde opp Norge til overnasjonalitetsprinsippet.

Motforestillinger

Menneskerettsarbeid er blitt sentralt. Man møter det i nesten enhver sammenheng. Desto større grunn til å omfatte også det med sunn skepsis og kritikk. Men motforestillinger glimrer ved sitt fravær. Man hører bare lovprising og promotering av bredest og dypest mulig rettigheter.

Noen momenter til en slik fraværende kritikk:

Menneskerettsarbeid skjøt voldsom fart på slutten av 80-tallet. Både bistandsorganisasjoner og menneskerettsorganisasjoner er blitt store, mange og innflytelsesrike. De samarbeider ofte tett med nasjonale myndigheter. I tillegg kommer de teoretiske sentra, frittstående og knyttet til universitetet og høyskoler. Til sammen blir dette en formidabel interessegruppe, som nettopp fordi den fremmer «det gode», sjelden blir kritisert og stilt spørsmål ved.

Men alle som kjenner norsk debatt vet at Amnesty og NOAS feks. kun fremmer sine «klienters» interesser. De driver lobbyarbeid og tyr til de knep som advokater bruker: skjønnmaling og fortielser.

Etter 911 er også menneskerettsarbeid blitt politisert, men få stiller spørsmål ved Amnestys standpunkter, selv om de åpenbart er politiske.

Rett mot rett

Greske tragedier defineres som plot der rett står mot rett. Slik kan dagens menneskerettsarbeid beskrives.

Menneskerettighetene oppsto i skyggen av Auschwitz da millioner av DP, displaced persons, flakket rundt i Europa.

I dag lever vi i folkevandringenes tid. Menneskerettskonvensjonen gir både asylanter og innvandrere fra tredjeland sterkt rettsvern. Et helt apparat av interesseorganisasjoner og advokater står klar til å hjelpe dem, ofte betalt av staten de kommer til.

En forutsetning for suverenitet er kontroll over egne grenser. Det har ikke lenger Europas stater. De vet ikke hvem som kommer inn i landet. Myndighetene aner ikke hvem de er, i 90 prosent av tilfellene. Og tvilen skal komme tiltalte til gode.

Folkevandringene er et resultat av globaliseringen, av bedre kommunikasjon og åpne grenser.

I samtlige europeiske land har tilstrømmingen ført til økt skepsis blant de innfødte. Men de har lite de skulle ha sagt. Det naturlige og opplagte spørsmål er derfor: Hvem forsvarer deres rettigheter? Når problemene i skolen fører til at ressurssterke innfødte og fremmedkulturelle foreldre flytter sine barn til andre skoler, hvem sine rettigheter skal da beskyttes? I Danmark mener kommunene at man må blande elevene og man vil begynne med «bussing» slik man gjorde for å bryte raseskillene i USA. Men kulturkonfliktene i dagens Europa er av et helt annet slag. Forsøk på å tre idealene ned over hodet på foreldrene vil slå tilbake.

Når politikerne ser at idealene skranter lar de barna til de velintegrerte «betale»: det er forutsigbart at det vil øke motsetningene mellom vellykkede og dysfunksjonelle.

Det er et resultatet av at politikerne og godhetsindsturien har definert rettigheter utelukkende som noe som tilkommer de nye borgerne. Det er livsfarlig politikk og oppskrift på ekstremisme. Vi snakker ikke da om marginale grupper, men ekstremisme fra de brede lag, de som bærer samfunnet og er usynlige i hverdagen, fordi de er så veltilpassede.

Politikerne og godhetsindustrien har kjørt langs denne hovedveien så lenge at de ikke kan fatte at det finnes andre. De har glemt at en politikk må hente sin legitimitet fra folket.

Når saken om broren til drapsdømte Osman Omar Osman vekker så sterke reaksjoner er det fordi den er et grotesk eksempel på hvor langt rettighetstanken kan drives: Broren Fahred har fått besøksrett til barna som broren gjorde morløse. Selv har han drapstruet de som tar seg av barna. Han har nå sneket seg inn i landet og søkt om asyl.

Norge har sine egne grove forbrytere. Som presten som fikk ni år for misbruk av adoptivdatteren. Men folk opplever at fremmede forbrytere har et rettsvern som innfødte ikke har: enten ved at de erklæres utilregnlige, at de får mildere straffer pga. omstendigheter, at de ikke kan utvises pga forholdene i hjemlandet, eller at de kan drive økonomisk kriminaliet som ikke straffes, jfr. drosjesaken og MUF-svindel med biler. Obiora-saken er sterkt beklagelig, men det er også Oslo-politiets henleggelse av drosjesvindelsakene.

Det siste har ikke noe med Menneskerettsloven å gjøre. Men rettighetsideologiens prioritering av fremmede, forplanter seg som unnfallenhet nedover i systemet. Det er ikke bra.