die-statue-der-justitia-am

Det offisielle Norge har omfavnet Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK, og våre lovgivere har gitt den forrang fremfor norsk lov. Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, EMD, er den høyeste domstol i landet. Norske domstoler kan ikke dømme i strid med EMDs dommer.

De færreste er klar over hvor omfattende og finmasket nettet er som Norge som rettssamfunn er innvevd i. De nye revisjonene av Grunnloven som ble vedtatt i fjor vår, bygget på EMK og forankret menneskerettighetene i Grunnloven. Man vil ha EMK «hugget i sten». Thorbjørn Jagland har ikke lagt skjul på at man må forhindre at majoriteten – (når den blir minoritet?) kan få funny notions og «finne på noe». Ett av forslagene som ble fremmet i fjor var at myndighetene kan gå til forhåndssensur. Kun professor Eivind Smith kommenterte at vi ikke har hatt slike lover siden eneveldet. Forslaget ble ikke vedtatt i denne omgang.

EMK gjør EU til en union på sivilisasjonens høyeste nivå. EU føler seg overlegen USA. Norge er del av denne følelsen. Vi har i tur og orden tatt avstand fra the Patriot Act, Abu Ghraib og Guantanamo. Dette er en side av USA som vi finner ubegripelig.

ANNONSE

Eller som Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle sa i morgensendingen: Forskjellen mellom norske fengsler og amerikanske er som forskjellen mellom himmel og helvete.

Intet mindre.

Norge har derfor lagt listen høyt.

Men når norsk kriminalomsorg blir rammet av samme kritikk som andre land er blitt av EMD, går det offisielle Norge helt i baklås.

Norsk presses reaksjon på dommen som tingrettsdommer Helen Andenæs Sekulic forkynte onsdag, er en total skivebom. Den bekrefter et inntrykk av at mediene har låst seg til en oppfatning av 22/7 som gjør at de ikke klarer å anlegge et annet perspektiv. De har investert så mye av seg selv i den dommen som tingrettsdommer Wenche Elizabeth Arntzen avsa i august 2012 at de ikke klarer revurdere saken.

I stedet for å vurdere dommen, går pressen i forsvar og angriper Andenæs Sekulic. Advokat Thomas Horn sier hun har vært modig. Pressen vil heller kalle henne frekk og lite lydhør, for deres signaler. De skyver lidelsene på Utøya foran seg og gjør henne ufølsom.

Feilen mediene gjør er å koble Breiviks grusomme gjerninger til spørsmålet om hvordan han skal behandles. Det er en logisk brist her som man kan tilgi enten berørte eller uerfarne å ha. Men profesjonelle mediefolk og eksperter må vite at denne koblingen er et logisk feilgrep.

I en rettsstat driver man ikke med hevn.

Det er gledelig at flere overlevende hilser dommen velkommen som et eksempel på at Norge er en rettstat som klarer å skille på person og regler.

Mediene har to av disse – Bjørn Ihler og Per Anders Thorvik Langerød – på samme side som Eskil Pedersen, uten å gripe fatt i hvor forskjellig de oppfatter situasjonen og hvilke spørsmål særlig Pedersens uttalelser utløser.

Ihler og Langerød sier det som må være innlysende: En rettstat følger loven. Dommer Andenæs Sekulic redegjør detaljert for hva EMK artikkel 3 går ut på og finner at Kriminalomosorgen har brutt reglene.

I stedet for å forklare borgerne hva artikkelen går ut på – og ikke minst – hvordan den er tolket og anvendt – går pressen over til å angripe Andenæs Sekulic. Det er henne det er noe galt med.

Nei, det er ikke det. Den som leser dommen – og det bør riktig mange gjøre, hvis de vil ha en kvalifisert oppfatning – vil se at hun bygger dommen på Den europeiske menneskerettsdomstolens kjennelser i tilsvarende saker.

Da blir Breivik sammenlignet med Sanchez – Sjakalen og PKK-lederen Ôcalan. Også dette er mennesker som kobles til politisk terror. Men av en eller annen grunn er norske medier helt tause om disse sammenligningene, både hva gjelder deres handlinger og behandlingen av dem bak murene.

Mediene vil ellers gjerne skrive om Breiviks ideologi og faren for påvirkning og «smitte», men de vil ikke se på parallellene, som f.eks den striden RAF-lederne Andreas Baader og Ulrike Meinhof førte mot den tyske stat, om nettopp de samme ting Breivik tar opp: Unødig kroppsvisitasjon, inngripende kroppsvisitasjon, bruk av håndjern, isolasjon (Stammheim-fengslet var lydisolert), lys på om natten, brev og besøkskontroll osv. RAF-lederne følte seg trakassert og dobbelt straffet. De brukte – selvsagt – lovverket for alt det var verdt.

Deres sympatisører følte at de fikk en raw deal av systemet. Breivik har ingen slik sympatisørkrets. Han har få som taler hans sak, heller ikke menneskerettsmessig. Politisk er han spedalsk.

RAF-lederne hadde professorer og advokater som talte deres sak, slik folk som Thomas Mathiesen, Ståle Eskeland og Kjetil Lund har gjort det for venstresiden hjemme.

Det er derfor en viktig oppgave Øystein Storrvik har tatt på seg. Vårt rettssystem krever at noen står opp for lov og rett. Det skal være likebehandling.

Når Ubaydullah Hussein blir frikjent i flere rettsinstanser for å hylle drap på norske borgere, må systemet tåle at det reises spørsmål ved begrunnelsen for å holde Breivik i isolasjon i fire år og ni måneder.

Vi ser ingen tegn til historisk refleksjon – over fenomener som RAF – som gjorde noe av det Breivik drømmer om – eller forsøk på å ta dommen for hva den er: Bygget på det som er fundamentet på norsk rettspleie, nemlig EMK og EMD.

I stedet presterer VG på lederplass å skrive:

Det er en dom som indirekte trivialiserer dypt alvorlige og forbryterske overgrep som tortur mot fanger. Og en dom som opphøyer uenighet rundt tolkning av byråkratiske forordninger til lovbrudd og overgrep.

Man skulle tro VG ikke har lest dommen, som i vanlig sobert og nøktern juridsk språk gjennomgår saken og sakene som den minner om. VG og Aftenposten og alle de andre, vet utmerket godt at de begreper Andenæs Sekulic benytter – som fornedrende og umenneskelig – er juridiske termer som Menneskerettsdomstolen bruker og definerer så godt de kan, ut fra sine premisser.

I stedet reagerer norske medier med «outrage», de spiller krenket på vegne av ofrene. Hvordan kan dommeren våge å bruke slike ord mot og om den norske krimomsorgen? Det er en fornærmelse og et overgrep. Slik ordlegger de seg.

Mediene gjør det motsatte av å opplyse og belyse. De formørker. De appellerer til instinkter og følelser.

Gråter de for sin syke mor? Er det for å unngå å innrømme at de har tatt feil?

Først underslå pressen rapportene fra Statens Senter for Barne og Ungdomspsykiatri fra den gang moren og barna var innlagt til observasjon, og hvor det ble advart mot alvorlige «skjevutvikling» hvis ikke moren ble fratatt gutten. Motivet lå opp i dagen: Mediene ville ha en tilregnelighetsdom koste hva det koste ville.

Mediene har siden vært låst til å forsvare en dom de selv orkestrerte. Alt som kan true dette byggverket reagerer de på med sinne.

Men 22/7 er en altfor stor begivenhet til at de kan få lov å definere den etter egne behov.

Mange som sitter i ledende posisjoner i norsk akademia, kultur og presse kjenner av personlig erfaring RAF-terroristenes historie. De forstår – eller burde forstå – relevansen. Men de ble truffet av noe 22/7 som utløste en helt bestemt oppfattelse av hvem fienden er, og det rettferdiggjør deres egen reaksjon.

Alle samfunn trenger korrektiv og motforestillinger. Det er det dommer Andenæs Sekulic har levert.

Hun har simpelthen forholdt seg til det som er gjeldende norsk lov. Den bygger på Den europeiske menneskerettskonvensjon, og behandlingen av Breivik bak murene oppfyller definisjonen av «umenneskelig». Å si at dette krenker ofrene er en grov sammenblanding og feilkobling som innfører elementer i jussen som er den fremmed.

Det er VG som trivialiserer.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629