Gjesteskribent

Av Arnt Folgerø

Forholdet mellom den virkeligheten vi møter i norske medier og den virkeligheten hver enkelt av oss møter i hverdagen, har vært gjenstand for analyser og kommentarer i de vel to årene jeg har fulgt med i debatten på document, et nettsted som av den norske venstresiden blir definert som verdikonservativt. Jeg er ingen flittig gjest på nettstedet, tida er for knapp til det.

Jeg skal ikke imøtegå definisjonen av nettstedet som verdikonservativt. For alt jeg vet, er det en definisjon som folkene bak document går god for, men jeg har merket meg at det også finnes marxister som ser ut til å trives på document. Skuespiller Jan Hårstad er et eksempel på det, og meningsmogulen Lars Gule vel et annet, og jeg har sett anonyme signaturer her inne som nesten utilslørt har bekjent seg som marxister, eller godt forankret på venstresiden. Jeg har også merket meg at den hardeste kritikken av venstresiden på document kommer fra folk som Hårstad og andre «erklærte» marxister.

Redaktør Hans Rustad var vel, såvidt jeg vet, også en gang i verden involvert langt ute på venstresiden, og den forvandlingen han har gjennomgått, flyter sammen med en trend fra ute i den store verden der engang revolusjonære marxister i dag framstår som forsvarere av tradisjonelle verdier og som beiske kritikere det vi kan kalle venstreradikal postmodernisme og kulturrelativisme. De neokonservative i regjeringen Bush er andre eksempel på slike transformerte marxister. Skal man trekke fram navn utenfor Bush-administrasjonen, faller for eksempel personer som Bernard-Henry Levy og Christopher Hitchens lett på leppene.

Bortsett fra sin nærmest monomane islamkritikk, ser Hårstads primære kritiske kjepphest ut til å være avisa Klassekampen og dens redaktør Bjørgulv Braanen. I Hårstads mange innlegg mot avisa og Braanen, som kan minne om en vendetta, går det fram at han mener Braanens og hans meningsfeller på venstresida intellektuelt sett befinner seg i en krise. Venstresidas forståelse og posisjon er en intellektuell og moralsk skandale så stor at det knapt finnes ord for det, mener Hårstad. «Spørsmålet er bare hvor lenge dette kan fortsette i det «progressive» Norge?», skrev Hårstad nylig Og venstresidas ideologi og forståelse har ifølge Hårstad og andre kommentatorer på document et hardt nakkegrep på mediene i dette landet. «Hele nasjonen er okkupert av korrekte ønsketenkere på alle områder, og de fører krig mot ethvert miljø og person som har alternative synspunkter», skrev Hårstad for ikke lenge siden.

Jeg har en god del fartstid i norske medier og har kunnet følge utviklingen de siste 30 år, også fra «innsiden». Norske medier opererer nesten uten unntak innenfor svært snevre grenser for hvilke spørsmål som kan tas opp og hvilke meninger som kan slippe til i offentligheten, særlig i spørsmål som har med asylsøkere og innvandringspolitikk å gjøre. Jeg har selv opplevd disse grensene og behovet for et journalistisk pustehull ble etter hvert så stort at jeg for noen år siden begynte å skrive kritiske kommentarer som privatperson på debattsidene i norske aviser. Jeg har fått publisert en god del av det jeg har skrevet, men jeg har også opplevd at stoppskiltet kommer opp. Det er varierende forklaringer på hvorfor man blir stanset, men hovedforklaringen er at du blir stoppet når det du skriver bryter for sterkt med den venstreorienterte livsanskuelsen og ideologien som råder i debatt- og kulturredaksjonene rundt omkring i avisene og tidskriftene. Og jeg kan ikke konkludere med noe annet enn at folk som Jan Hårstad har et poeng, ja det virker som om Hårstad & co har helt rett i sin kritikk av den norske venstresiden. I det norske samfunnet, i de norske mediene er det grenser for hva man saklig sett kan si og skrive, og disse grensene går der hvor avisenes og bladenes «menigheter» blir utfordret på en for omsvøpsløs måte. Det gjelder særlig i de såkalte menighetsavisene som Klassekampen, Vårt land osv., men mekanismene er virksomme i hele den norske presseheimen.

Det finnes et utall av eksempler på sensur og selvsensur i norsk presse og hos norske journalister, og hvordan aviser blokkerer for debatt. Jeg skal bare vise ett tilfelle, og dette tilfellet synliggjør hvor grensene går for motforestillinger i «menighetsbladet» Klassekampen, som stort sett leses av akademikere i offentlige stillinger og fagforeningsfolk med utspring i AKP-ml-miljøet. Utgangspunktet er en kronikk i avisa den 10. mars av historiestudent Yngvar Kolbjørnsen om asylsøkeres rettssikkerhet, og en kommentar fra meg med det som jeg anser som nødvendige motforestillinger. Min kommentar ble avvist av debattredaktør, Hilde Reinertsen, begrunnet med at avisa får så mange leserinnlegg hver dag.

Først Kolbjørnsens kronikk:


ASYLSØKERES RETTSVERN

19. februar uttalte flere politikere seg til Klassekampen om mulig nedleggelse av Utlendingsnemda (Une). Bekymringen som kom til uttrykk hos flere av politikerne er berettiget. Une er en instans i det norske samfunn som strider mot flere rettsprinsipper. En rettsstat er en stat som er bundet av rettsregler. En rettsstat kan derfor ikke handle slik den selv finner for godt.

Det var den franske opplysningstidsfilosofen Charles Montesquieu som unnfanget maktfordelingsprinsippet, der statsmakten er delt i tre uavhengige grener: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Grenenes oppgaver skulle blant annet bestå i å føre kontroll med hverandre, slik at én gren ikke skulle kunne overskride sin myndighet uten å bli stilt ansvarlig. Rettsstaten bygger også på Jean-Jacques Rousseaus folkesuverenitetsprinsipp. I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. Dette setter grenser for hva den dømmende makt kan foreta seg. Gjennom parlamentarismen skal folket ha kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.

Menneskerettighetene ble til for å beskytte alle mennesker, og det er medlemslandene i FN som selv skal sørge for at rettighetene overholdes. I Menneskerettighetene står det at man har krav på en rettferdig behandling av både domstol og det offentlige. Likevel blir ofte asylsøkeres saker avgjort på vage indisier, antagelser og forestillinger om at mange asylsøkere lyver for å få opphold. En asylsøker regnes som skyldig inntil det motsatte er bevist, i strid med rettsstatens prinsipper. Mens rettsstaten krever at påtalemakten må sannsynliggjøre at den tiltalte er skyldig, må asylsøkeren sannsynliggjøre at hun eller han er «uskyldig».

UDI og Une krever at asylsøker må dokumentere sine påstander om at han eller hun for eksempel har blitt forfulgt. Om asylsøker legger fram dokumentasjon, blir denne svært ofte forkastet med den begrunnelse at man ikke kan stole på dokumentasjon fra et korrupt og udemokratisk samfunn. Konsekvensen av denne sirkelargumentasjonen fra UDI og Une er at mennesker som reelt sett trenger beskyttelse blir sendt tilbake til sine bødler.

Den enkelte borgers viktigste vern er rettssikkerheten. Denne skal sikre de rettigheter han/hun har krav på etter loven. Samtidig skal den kriminelles rettssikkerhet ivaretas.Vedkommende skal sikres et anstendig avhør (jf. Grunnloven §96), rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess, og en rettferdig rettergang. Dette kalles prosessuell rettssikkerhet. Videre ivaretas rettssikkerheten ved at følgende fire prinsipper legges til grunn ved gjennomføring av selve rettssaken:

Prinsippet om kontradiksjon: At den tiltalte har rett til å vitehva han/hun er tiltalt for, å se alle bevis og relevante dokumenter, å uttale seg, å hele tide kjenne motpartens
anførsler og å kunne opponere mot disse.

Prinsippet om bevisumiddelbarhet: At parter og vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett og at andre bevis blir ført direkte for denne. At retten ikke skal legge vekt på andre forhold enn de umiddelbare bevis.

Prinsippet om uskyldspresumpsjon: At enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Prinsippet om muntlighet: At bevismateriale som skal fremføres for den dømmende rett har en overveiende muntlig form. At tekniske bevis skal
forklares og beskrives muntlig.

Beslutninger kan ikke stride mot Grunnloven, andre lover, eventuelle internasjonale konven-sjoner som landet er forpliktet av, eller andre ulovfestede prinsipper. Dessuten skal den tiltalte være sikret likhet for loven. Det er i forhold til disse rettsprinsippene at dagens utlendingsforvaltning bryter grunnleggende rettssikkerhet, av tre grunner:

De aller fleste asylsøkere får kun én mulighet til å forklare seg; i asylintervjuet kort tid etter at de har ankommet riket. Mange av asylsøkerne lider av posttraumatisk stresslidelse, og har dårlige erfaringer med behandling fra statsmakt i andre land. Derav blir det vanskelig for dem «å brette ut livene sine» for helt ukjente personer de ikke vet om de kan stole på. De fleste asylsøkere må snakke med myndighetspersonen gjennom tolk. Mange av tolkene har begrenset kompetanse til å oversette fra asylsøkers språk til norsk. Kvaliteten av asylintervjuet blir således usikker og tilfeldig.

Når man har anket et avslag fra UDI til Une får man en saksbehandler og en nemndsleder. I prinsippet skal en anke til Une vurderes i en nemnd, men mindre enn 10 prosent av klagerne får sin sak vurdert slik. For det store flertall er det nemndsleder som avgjør anken. Vedkommende er slik både aktor og dommer. Og ikke nok med det, dersom det fremmes en omgjøringsbegjæring etter at Une har avslått anken av UDIs vedtak, så er det som oftest samme nemndsleder som nok en gang skal behandle saken.

I hvilken annen rettsinstans i Norge ville vi akseptert at aktor også skulle være dommer og videre at samme dommer skulle behandle ankesaken? Eneste forsvarlige handling er å legge ned Une og erstatte det med en forvaltningsdomstol som sikrer asylsøkere den rettssikkerhet de har rett på i Norge. Det er en skam for Norge at FNs menneskerettsinstans gang på gang påpeker at Norge bryter sine internasjonale forpliktelser i vår utlendingsforvaltning og at den rødgrønne regjeringen ikke har fulgt opp sine egne løfter i Soria Moria erklæringen der de lovet å sikre en raus og human flyktningpolitikk.

Ingvar Kolbjørnsen,
bachelorstudent i historie ved
Universitetet i Oslo

Så min kommentar:
ASYLSØKERE OG RETTSSIKKERHET

Bachelorstudent Ingvar Kolbjørnsen forteller oss om Montesquieus maktforedelingsprinsipp, om Rousseaus folkesuverenitetsprinsipp, om menneskerettighetene og fire viktig prinsipper i straffeprosessen i sin kronikk i Klassekampen 10. mars. Greit nok, men den beleste studenten har ikke fattet skillet mellom en strafferettslig dom og en forvaltningsavgjørelse. Vedtak i asylsøkersaker er en forvaltningsavgjørelse og reguleres ingenlunde av straffeprosesslov og sivilrettslig lovgivning. Å sammenligne forvaltningen med en rettsinstans og trekke strafferett inn i behandlingen av asylsøkere, slik Kolbjørnsen gjør, er derfor det reneste nonsense.

I forvaltningsretten handler det enkelt sagt om at partene i en sak må dokumentere at de fyller visse betingelser for å oppnå et gode eller en rett. Ved å trekke inn strafferetten og forlange at asylsøkere nærmest skal sikres en strafferettslig behandling på den måten Kolbjørnsen gjør, kriminaliserer han faktisk asylsøkerne. Deres sak skal ifølge ham avgjøres i samsvar med prinsippene om kontradiksjon, bevisumiddelbarhet, uskyldspresumpsjon og muntlighet, som gjelder i straffeprosessretten.

Det burde i grunnen være legitimt å trekke inn kriminalitetsbetraktninger i samband med asylsøkere, men da med helt andre forutsetninger enn det Kolbjørnsen legger til grunn. De aller fleste asylsøkere som kommer til Norge, kommer hit via internasjonale, kriminelle nettverk med en samlet omsetning på linje med den internasjonale omsetningen av narkotika. De aller fleste kommer også hit til landet uten at de er politisk forfulgt, men drevet av utsiktene til en bedre økonomi og lettere tilgang til utdanning og andre økonomiske og sosiale goder. Og triksing og fiksing med identiteter hos asylsøkere er et marerittaktig problem for norske og andre europeiske lands myndigheter.På denne bakgrunn kunne man si at det kunne være en løsning å trekke asylsøkerne for en domstol der man dømmes eller frikjennes for strafferettslige tiltale, eller tilkjennes eller frakjennes et krav eller en rettighet etter en sivilrettslige vurdering. Men i asylsøkersaker som i stor grad er bygd på løgn og forstillelse og som fungerer som en slags gjemselslek med myndighetene, vil en slik beslutningsmåte være umulig å praktisere. Hvis man tror at politiet har etterforskningskapasitet til å drive med et slikt spill, så har man meldt seg ut av virkelighetens verden. Og det er mulig at Kolbjørnsen befinner seg akkurat der, i vrangforestillingenes verden.

Jeg tror vi skal være glad for at beslutningene i asylsøkersaker skjer på forvaltningsplanet, der partene selv må dokumentere sine krav og sin rettigheter. Hvis man ser på hvor mange asylsøkere som faktisk får opphold i Norge, virker heller ikke dagens ordning som noe problem, det er jo mange av dem som søker, som får opphold.


Arnt Folgerø er skribent og journalist.