Når mindreårige blir siktet, tiltalt og dømt for svært alvorlig kriminalitet, er hemmelighold politiets og domstolenes refleks. Praksisen er hasardiøs; den setter både rettssikkerheten og tilliten til politi og rettsvesen på spill.

Som regel begrunnes hemmeligholdet med at de siktede/tiltalte eller fornærmede – eller begge – er mindreårige, det vil si under 18 år. Da er de juridisk sett «barn». Litt for mange representanter for politi og rettsvesen tror denne statusen rettferdiggjør nærmest hva som helst av hemmelighold.

Noen ganger er det tydelig at også en annen status fremkaller trang til hemmelighold: innvandrer.

Når det gjelder domstolene, er det stort sett tingrettene som misforstår grunnleggende rettsstatsprinsipper, og lagmannsretten som rydder opp. Hva gjelder politiet, er det mer blanda drops, mindre systematikk.

Behandler informasjon som privat eiendom

Enkelte politifolk tror de kan behandle informasjon som om det var deres private eiendom. Når politistasjonssjefen på Sortland nekter å svare om de fire voldtektssiktedes statsborgerskap, skaper det undring og sinne blant folk. Det er langt fra første gang jeg har opplevd å få akkurat dette svaret fra politiet: – Det har ingen betydning for saken.

Det er ikke opp til politiet å vurdere hva som har betydning for saken. Det er etterforskningen som er politiets bord; vurderinger av hva som har betydning for offentligheten, bør de klokelig holde seg unna. Som leder av justiskomiteen Per-Willy Amundsen uttrykte det: Det er vanskelig å se at det skulle være et problem for etterforskningen at de forteller om siktedes innvandrerbakgrunn eller statsborgerskap.

Dessuten har statsborgerskapet faktisk stor betydning for saken: Dersom de fire ikke er norske statsborgere og blir dømt for grov voldtekt, blir de høyst sannsynlig utvist fra Norge.

I Oslo strever politiet i disse dager med å forklare hvorfor de ikke lenger informerer om overfallsvoldtekter. Det er litt oppoverbakke, for å si det sånn.

Sårbart barn skjøt seg selv i foten

De fire afghanerne er ikke mindreårige. Det er derimot Omer (17), som Document har skrevet flere saker om. Omer ble dømt til ett års fengsel etter å ha skutt seg selv i foten. Oslo tingrett mente han var et «sårbart barn» og innførte derfor et svært strengt regime av hemmelighold rundt rettssaken.

Retten mente at «publisering av mer detaljerte opplysninger vil kunne påvirke tiltaltes ettermæle og ærbarhet» og la derfor ned et totalt referatforbud. For godt mål innførte dommer Åsa Bech også taushetsplikt, som innebærer at man ikke bare kan bøtelegges ved brudd, men også dømmes til fengsel.

Redaktørforeningen om hemmelighold i Oslo tingrett: – Aldri sett maken

Men så kom dommen, og da var det mulig å referere fritt (dog uten å identifisere den dømte). Visse rettsprinsipper holdes fremdeles i hevd.

Av dommen fremgår det at det «sårbare barnet» Omer er en lederskikkelse i ungdomsmiljøet på Trosterud. Allerede som 14-åring hadde politiet registrert ham gjentatte ganger for ran, vold og ulovlig bevæpning. Nå har Omer «gått enda et skritt lenger i bevæpning. Dette er svært foruroligende», fastslo Oslo tingrett. Dette er det altså Åsa Bech som skriver, hun som fastslo at Omer er et sårbart barn.

Bech mente også at Omer kunne ta skade av å lese det hun mente var «fremmedfiendtlige kommentarer» i Documents kommentarfelt.

Document nevnt 20 ganger

I det hele tatt var dommer Bech svært opptatt av Document. I kjennelsen om lukkede dører er Document nevnt 20 ganger. Kjennelsen ble til på Omers forsvarer Sugin Varatharajans initiativ. På vegne av sin klient krevde han lukkede dører under hele hovedforhandlingen. Begrunnelsen var at «det har vært vesentlig medieoppmerksomhet om saken», heter det i tingrettens kjennelse.

Forsvareren besværet seg over at «Documents fremferd i foreliggende sak er ikke et enkeltstående tilfelle, men synes å gjengi deres generelle holdning til mindreårige siktet for voldslovbrudd. Det vises særlig til artikkel av 19. september hvor man har valgt å navngi en rekke andre på tilsvarende måte», skriver retten.

Medieoppmerksomheten «har vært svært belastende både for tiltalte selv og hans familie», heter det videre.

Forsvareren mener identifisering av tiltalte, som han mener det er «stor risiko for slik Document velger å referere fra saken», kan «motvirke en reintegrering i samfunnet etter endt straffesak». Og at all medieomtalen gjorde at han ikke klarte å konsentrere seg om den kommende rettssaken.

En følsom type, altså.

Varatharajan snakker om en kar som hadde dusinvis av saker på seg da han var 14, som i oktober fikk sin tredje straffedom, og som i den siste dommen omtales som «en lederskikkelse i ungdomsmiljøet på Trosterud».

Han er 17 år. Et sårbart barn.

Aktor: Steng Document ute!

Påtalemyndigheten støttet forsvarerens syn på Document; politiadvokat Helle Brabrand anførte at det «bør være lukkede dører for allmenheten, men at pressen kan være til stede med referatforbud, med unntak av Document.»

At statens representant i retten går åpent inn for forskjellsbehandling av medier, er oppsiktsvekkende. Det gir assosiasjoner til regimer vi vanligvis vegrer oss for å sammenligne oss med.

Politiadvokat ville utestenge Document fra retten – pressen pålegges total taushetsplikt

Det sårbare barnet Omer satt i sal 269 i Oslo tingrett og hånet Documents reporter åpenlyst.

Forstår domstolene, i dette tilfellet Oslo tingrett, hva de står overfor?

To hemmeligstemplede dommer

Dessverre er det ikke mye som tyder på det. Omer ble dømt for vold to ganger i 2021. Begge dommene ble hemmeligstemplet av Oslo tingrett.

18. mai 2021 fikk han sin første dom, som i sin helhet ble hemmeligstemplet av tingrettsdommer Cathrine Brække Hrasky. Den beslutningen er nå opphevet av Borgarting etter at Document anket den.

Det forbløffende var at dommer Hrasky ikke skjønte hvor det bar, og nektet å omgjøre sin beslutning da jeg først ba om det. Dermed ble det anke til lagmannsretten. Enten valgte Hrasky ydmykelsen, eller så visste hun ikke bedre. For rettstilstanden er ganske klar: Det skal «meget sterke grunner til» for å hemmeligstemple en dom, som Borgarting skriver i sin knusende kjennelse.

Også dommen Omer fikk 22. oktober i fjor var hemmeligstemplet, av dommerfullmektig Monica Magdalena Zak. Men noe må ha skjedd, for av uransakelige grunner omgjorde Zak sin beslutning tre måneder senere.

Ironien

Det ironiske med saken om Omer og rettens, påtalemyndighetens og forsvarerens febrilske strev for hemmelighold, er at Omer kunne ha sluppet det meste av den uønskede oppmerksomheten fra Document om de bare hadde sittet stille i båten.

Da retten behandlet Omers forsvarers begjæring om lukkede dører, fikk Norsk Presseforbund en forespørsel om man ville uttale seg. Og fordi undertegnedes journalistikk åpenbart var selve motivasjonen for å lukke retten, ble jeg kontaktet av min forening, Norsk Redaktørforening.

I utgangspunktet var ikke dette en sak jeg hadde tenkt å dekke, men det er rart med det. Når noen prøver å holde ting hemmelig; stenger dører, hindrer innsyn, ikke vil svare –, da blir jeg nysgjerrig. Og da gir jeg meg ikke før alle muligheter er uttømt. Det er i grunnen bare en journalists natur.

Men det var jo litt synd for Omer at han ikke skjønte det. Eller kanskje han fikk dårlige råd?

Nå har han tydeligvis fått et nytt råd: å klage undertegnede og Document inn for PFU. Overfor Advokatbladet er Sugin Varathanajan likevel pessimistisk, han «tror ikke det vil ha noen reelle konsekvenser for nettavisen».

Klagen er enda ikke sendt, sier advokaten når Document ringer.

– Men det vil bli sendt en klage til PFU?

– Det er planen, ja.

Det er, som generalsekretær Reidun Nybø i Redaktørforeningen sier, godt at Borgarting lagmannsrett rydder opp i Oslo tingretts rot. Men det er et tankekors at vi – nok en gang – må gå til en høyere rettsinstans for å få skikk på dette, fordi tingrettene altfor ofte er forståelsesfulle overfor begjæringer fra forsvarsadvokater, bistandsadvokater og aktoratet.

Blackout under gruppevoldtektssak

Slik det også skjedde da seks unge menn, unnskyld: barn, stod tiltalt i Oslo tingrett i februar i fjor.

Det var tilnærmet full blackout under Oslo tingretts behandling av gruppevoldtektssaken fra Furuset: Lukket rett og et omfattende referatforbud.

Seks ungdommer stod tiltalt for gjentatte voldtekter av 15-årige «Beate». Tingrettsdommer Siv K. Kvåli bestemte at saken skulle gå for lukkede dører. Pressen fikk være til stede, men med totalforbud mot å referere noe som helst fra forhandlingene.

Referatforbudet ble nedlagt først etter at Document hadde varslet sin tilstedeværelse i retten. Kun 12 timer før retten ble satt. Som jeg skrev dengang:

Hvis hemmelighold var så viktig, hvorfor var det ikke lagt ned referatforbud i god tid på forhånd?

Kan det ha vært slik at alarmen gikk da Document viste interesse for å følge saken der seks innvandrergutter står tiltalt for gruppevoldtekt mot en norsk jente?

Etter flere ankerunder endte det med kosmetiske lettelser i referatforbudet.

Document ble truet med stevning og rettergangsbot om ikke to artikler ble fjernet fra nettet. Det var rene lynsjestemningen i rettssalen, med hatske utfall fra nær sagt samtlige av rettens aktører mot Documents reporter.

Da ankesaken i vinter gikk for Borgarting, gikk den for vidåpne dører og helt uten forbud mot å referere.

– Dette setter Oslo tingretts hemmelighold i et merkelig lys, kommenterte Per-Willy Amundsen.

– Besynderlig at ikke de partsrepresentantene som krevde lukkede dører og referatforbud i tingretten, har bedt om det samme i lagmannsretten, sa daværende generalsekretær i Redaktørforeningen, Arne Jensen.

16-årig terrorist

I mai i fjor fulgte jeg rettssaken mot en terrortiltalt 16-årig syrer i Oslo tingrett. Retten nedla et omfattende referatforbud, blant annet av tiltaltes forklaring.

Det var forsvareren til 16-åringen som ba om lukkede dører, noe tingretten gikk med på. Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund reagerte, og anket tingrettens kjennelse, idet man fant den «klart uholdbart og åpenbart i strid med selve kjernen i begrunnelsen for åpenhet i rettssystemet».

I dette tilfellet bøyde Oslo tingrett av og opphevet det meste av det opprinnelige referatforbudet.

«Barnet» fra Syria ble dømt til fem års fengsel, hvorav tre betinget, for terrorforberedelser og deltakelse i terrororganisasjonen IS.

Denne saken illustrerer et trekk ved kriminalitetsutviklingen: Det er noe som skurrer når en person som forbereder massedrap på vantro nordmenn, omtales som «et barn» og gis et barns rettigheter.

Denne utviklingen burde vi snart ta noen konsekvenser av, men som vanlig er vi bastet og bundet på hender og føtter av diverse menneskerettserklæringer, og i dette tilfellet ikke minst FNs barnekonvensjon.

– Hva med de fornærmede?

I en rettssak jeg fulgte for flere år siden, var både de tiltalte og fornærmede mindreårige, jeg tror det var en ranssak. Aktor hadde akkurat lagt ut i det vide og brede i sin avsluttende prosedyre om hvilken beskyttelse barnekonvensjonen gir de tiltalte hva gjelder straffeutmåling. Da brøt den erfarne, mannlige dommeren inn:

– Men hva med de fornærmede?

– Eh ..? Aktor så rådvill ut.

– De er jo også barn? Hva sier barnekonvensjonen om dem? spurte dommeren.

Aktor ble satt ut av balanse. Dette hadde han tydeligvis aldri tenkt på, han flakket med blikket og mumlet noe om at dette var han litt usikker på.

Den lille replikkvekslingen satte seg fast i minnet, og har kvernet rundt der siden.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!