Nytt

– Lagmannsretten har gjort det umulig for mediene å referere fra forhandlingene i en meget alvorlig straffesak, sier generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening har anket Oslo tingretts referatforbud i en sak om gjentatt gruppevoldtekt av en mindreårig jente til Høyesterett.

Borgarting lagmannsretts kjennelse bryter fundamentalt med prinsippene om åpenhet i domstolene, sier Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen til Document.

– Lagmannsretten har, for alle praktiske formål, gjort det umulig for mediene å referere fra forhandlingene i en meget alvorlig straffesak, som handler om seksuelle overgrep mot en mindreårig. Dermed har de også gjort det umulig for mediene å formidle informasjon om mulige motiver og årsaker.

Dette bryter med den praksis norske domstoler i stor grad har fulgt, hvor mediene gis anledning til å være tilstede selv om dørene lukkes, og hvor man kan referere fra hovedforhandlingene, men med visse presise unntak, for eksempel anonymisering av de involverte og kanskje unntak for visse nærmere bestemte opplysninger, sier Jensen.

Rustad: – Viktig for norsk presse

Ansvarlig redaktør Hans Rustad i Document er godt fornøyd med at saken ankes:

– Dette er viktig for norsk presse. Det er med dyp tilfredshet vi registrerer at pressens egne organisasjoner stiller opp for prisippet om offentlighet i rettspleien. Document er en liten avis, men vi forsøker å dekke det som foregår i retten. Det er viktig at folk får vite hva som foregår i rettssalene, sier Rustad.

Etter krav fra forsvarerne bestemte Oslo tingrett 1. februar å lukke dørene og innføre totalt referatforbud under behandlingen av den svært alvorlige voldtektssaken med seks tiltalte.

På vegne av norsk presse anket Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening avgjørelsen. Etter flere runder mellom tingrett, lagmannsrett og Høyesterett bestemte Borgarting torsdag at referatforbudet kan opprettholdes.

Document, som er eneste medium til stede i retten, får følge rettsforhandlingene, men ikke referere fra dem. Med noen få, perifere unntak.

Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse, subsidiært saksbehandling. Referatforbudet er i strid med Grunnloven § 100, og utgjør en krenkelse av EMK artikkel 6 og 10, fordi den utgjør et uforholdsmessig inngrep i prinsippet om offentlighet i rettspleien, samt i ytrings- og informasjonsfriheten, skriver advokat Jon Wessel-Aas i anken.

Slik lagmannsrettens kjennelse er begrunnet, innebærer den en rettsforståelse som i realiteten vil innebære at domstolene (i tillegg til å behandle saken for lukkede dører) kan nedlegge nær altomfattende referatforbud i nær sagt enhver straffesak som gjelder grove seksualforbrytelser, så fremt tiltalte er yngre enn 18 år. En slik regel vil innebære at en rekke alvorlige straffesaker i praksis vil kunne avgjøres uten offentlighetens innsyn- og kontroll.

– Ikke nok at pressen får være til stede

Wessel-Aas påpeker at tingretten allerede har gått langt i å ivareta hensynet til både fornærmede og de tiltalte. Man har gjort et betydelig inngrep i offentlighetsprinsippet ved å ha brukt tilrettelagt avhør av fornærmede, slik at hun ikke må forklare seg direkte i retten, og ved å ha besluttet at hele saken skal behandles for lukkede dører.

At pressen har fått tillatelse til å følge forhandlingene, til tross for at de går for lukkede dører, kompenserer imidlertid ikke i nevneverdig grad for dette inngrepet i offentlighetsprinsippet og pressens adgang til å sikre offentlig kontroll med og mulig kritikk med rettergangen, dersom pressen ikke kan referere fra forhandlingene eller fra vesentlige deler av dem.

Pressens funksjon som kontrollør på vegne av offentligheten ivaretas ikke alene ved at pressen får innsyn, om den ikke samtidig kan bruke noe av informasjonen den dermed tilegner seg, til å informere offentligheten.

Pressens rolle og myndighetenes positive forpliktelser etter EMK artikkel 10 i denne sammenhengen har blitt forsterket i nyere praksis fra EMD, skriver Wessel-Aas, og viser til EMDs storkammerdom av 8. november 2016 i saken Magyar Helsinki Bizottsag mot Ungarn.

Vilkårene som er oppstilt i den nevnte storkammerdommen, for at staten skal ha en positiv forpliktelse til å gi pressen innsyn i og kunne bruke informasjon til å fungere som offentlig vaktbikkje, er utvilsomt til stede i en sak som vår.

– Prinsipielt problematisk

Det prinsipielt problematiske med det referatforbudet som nå gjelder, er ikke bare at det går lenger enn nødvendig for å ivareta de legitime interessene til de tiltalte og til fornærmede, skriver Wessel-Aas.

Forbudet er problematisk også fordi det – slik det er begrunnet – skaper en rettstilstand der tilsvarende forbud vil kunne nedlegges i nær sagt enhver straffesak om seksualforbrytelser der tiltalte og/eller fornærmede er under 18 år. Med unntak for tingrettens og lagmannsrettens henvisning til at fornærmede i saken har noen «særlige utfordringer», er det lite annet av det som er anført som begrunnelse for det omfattende forbudet, som dreier seg om forhold som er særskilte for denne saken og som ikke vil kunne gjøre seg gjeldende i de fleste slike saker.

Det innebærer i så fall at lagmannsrettens rettsanvendelse i vår sak impliserer at det skal gjelde en generell regel om unntak fra offentlighetsprinsippet i slike saker. Det vil være svært uheldig, idet det vil innebære at samfunnet vil være utelukket fra å bli informert om og dermed å kunne gjøre seg opp informerte meninger om en type alvorlig kriminalitet og straffesystemets behandling av den, som angår langt flere enn partene i den enkelte sak. Det vil heller ikke være til barns beste i det lange løp.

Pressen hverken vil eller kan publisere all informasjon som ikke er omfattet av referatforbud, påpeker Jon Wessel-Aas:

For det første er norsk presse underlagt sine egne etiske prinsipper, som kan håndheves av Pressens Faglige Utvalg. De inneholder både generelle prinsipper om saklighet og omtanke, og særlige prinsipper om å beskytte barn og unge mot belastende omtale. Det finnes dessuten visse rettslige skranker for hva pressen kan publisere, selv om det ikke foreligger referatforbud, herunder særlig straffeloven § 267 om krenkelse av privatliv.

 

 

Kjøp Asle Tojes siste bok her! 

Les også