Nytt

Tingrettsdommer Anne Cathrine Haug-Hustad fikk sin kjennelse om lukket rett underkjent av lagmannsretten. Haug-Hustad flankert av sine meddommere i Oslo tingrett, sal 828. Foto Øyvind Thuestad

OSLO TINGRETT: Borgarting lagmannsrett har enstemmig opphevet Oslo tingretts kjennelse om lukket rett av 26. februar. Tingrettens beslutning er «klart utilstrekkelig» fastslår lagmannsretten.

– Det er veldig gledelig og veldig viktig at lagmannsretten opphevet tingrettens svært lettvinte kjennelse, sier Norsk Redaktørforenings leder Arne Jensen.

– Stor allmenn interesse

Kjennelsen ble anket av Norsk Redaktørforening på vegne av Document.

– Vi kan ikke få en rettstilstand hvor det nærmest går automatikk i å lukke dørene når unge lovbrytere er involvert, og at det heller ikke blir mulig for mediene å referere. I dette tilfellet dreier det seg om et samfunnsproblem av stor allmenn interesse, hvor det er viktig at mediene kan være tilstede, sier Jensen til Document.

På tredje uken pågår en større ranssak i Oslo tingrett. Saken startet 25. februar og omfatter seks tiltalte for syv ran, flere av dem grove. De tiltalte er i alderen 16 – 18 år. Én er 16 år og ni måneder, de øvrige er 17 og 18.

Fire av de tiltalte somalierne krevde lukkede dører når de skulle forklare seg om tildels voldelige ran. Oslo tingrett ved tingrettsdommer Anne Cathrine Haug-Hustad bøyde seg, og viste til «belastningen ved å gi forklaring med tilhørere tilstede».

To av de tiltalte sitter varetektsfengslet i andre saker, og tilsammen tre av dem er dømt for tildels svært grov kriminalitet.

– Ubehagelig å ha tilhørernes øyne i nakken

Etter en pause i en av de tiltaltes forklaringer tirsdag 26. februar, sa hans advokat Thomas Wyller at klienten «synes det er ubehagelig å ha tilhørernes øyne i nakken når han forklarer seg», og at han begjærte lukkede dører. Deretter varslet ytterligere tre forsvarere, pluss noen av de tiltalte, samme krav – nærmest i kor, som Document har omtalt: Tungt kriminelle får det som de vil: «Belastningen ved å gi forklaring med tilhørere tilstede» er for stor

Document, som eneste medium tilstede i retten, protesterer. Vi anfører at prinsippet er at dørene skal være åpne, og at dersom man likevel vil lukke dørene, kan man la pressen være tilstede med referatforbud.

Men dørene ble lukket under de tiltaltes forklaringer. Også referatforbud ble forkastet som et alternativ av Haug-Hustad.

«Ikke begrunnet»

Tingretten viste i sin kjennelse til at dørene bør lukkes fordi det ellers vil være fare for at en uforbeholden tilståelse ikke vil bli gitt. «Heller ikke dette er begrunnet nærmere med de konkrete omstendighetene som gjør seg gjeldende i saken.» skriver Borgarting lagmannsrett.

Lagmannsretten viser til at det «vil være større behov for å lukke dørene i saker hvor barn er tiltalt enn i saker mot voksne, men uansett må det foretas en nyansert vurdering basert på de konkrete forholdene i saken.»

Hensynet til barnet må veie tungt, heter det videre, «men også hensynet til offentlig innsyn og offentlighetens informasjonsbehov må trekkes inn, herunder om lukkede dører er nødvendig eller om referatforbud er tilstrekkelig i den konkrete saken.»

«Åpenbart ikke tilstrekkelig»

Lagmannsretten konkluderer med at det er «åpenbart ikke tilstrekkelig kun å vise til at tiltalte er barn, sammen med en generell uttalelse om at belastningen for barnet er slik at dørene må lukkes. Det kreves en mer konkret og nyansert begrunnelse. En slik begrunnelse mangler i tingrettens kjennelse.»

Lagmannsretten savner også en begrunnelse for «hvorfor domstolloven § 125 bokstav c (eventuelt) får konkret anvendelse i saken, annet enn at det generelt fryktes for at de tiltalte ikke vil ønske å forklare seg dersom retten ikke lukker dørene. Dette er også et helt allment argument som kan brukes i tilnærmet enhver straffesak.»

Utdrag fra Borgartings kjennelse:

Det følger av domstolloven § 124 første ledd at rettsmøter er offentlige, og at forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt ved lov eller av retten i medhold av lov. Tingretten tok i sin kjennelse stilling til om dørene skulle lukkes for så vidt gjelder forklaringene fra tiltalte nr. 2, 3, 5 og 6 i medhold av domstolloven § 125.

Tingrettens avgjørelse om å lukke dørene lyder slik:

Imidlertid er det akseptert at unntak fra offentlighetsprinsippet kan gjøres dersom dette er bestemt i lov og det foreligger tungtveiende grunner for dette. Aktuell hjemmel i denne saken er domstolloven § 125 bokstav b, hvoretter det følger at retten ved kjennelse kan beslutte at rettsmøtet helt eller delvis skal holdes for lukkede dører «når en siktet er under 18 år». Bestemmelsen må ses i sammenheng med Norges forpliktelser etter FNs Barnekonvensjon art. 40 nr. 2 som gir mindreårige et særlig vern om sin integritet. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering, og det skal forholdsvis mye til for å lukke dørene.

Denne saken er av offentlig interesse, hvilket i utgangspunktet taler mot at dørene lukkes. I lys av tiltalte nr. 2, 3, 5 og 6s unge alder, og belastningen ved å gi forklaring med tilhørere tilstede, finner retten likevel at dørene bør lukkes i dette tilfellet. Det er i den forbindelse også vektlagt faren for at en uforbeholden forklaring ellers ikke vil bli gitt.

Retten har i lys av sakens offentlige interesse vurdert om de tiltaltes interesser og offentlighetens behov for innsyn i prosessen mot dem, kan tilfredsstillende ivaretas ved at pressen gis anledning til å være tilstede med referatforbud, jf. domstolloven 129 annet ledd. I lys av de tiltaltes unge alder og behovet for å få en uforbeholden forklaring fra dem, finner retten ikke at det er aktuelt i dette tilfellet. Når det gjelder tiltalte nr. 4 vil retten ta endelig stilling til begjæringen for hans vedkommende i morgen.

Etter lagmannsrettens syn er tingrettens beslutning, slik den er utformet, klart utilstrekkelig.

Tingretten har forankret sin vurdering i domstolloven § 125 bokstav b, noe som antas å være feilskrift for domstolloven § 125 bokstav d. Den relevante del av begrunnelsen viser kort til at de tiltalte er mindreårige og belastningen ved å ved å gi forklaring med tilhørere til stede. Den øvrige del av begrunnelsen tyder på at tingretten har sett hen til domstolloven § 125 bokstav c, uten at dette uttrykkes eksplisitt. Denne bestemmelsen slår fast at retten kan lukke dørene når «særlige forhold gir grunn til frykt for at offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning og lukkede dører derfor er påkrevd». Tingretten har vist til at dørene bør lukkes fordi det ellers vil være fare for at en uforbeholden tilståelse ikke vil bli gitt. Heller ikke dette er begrunnet nærmere med de konkrete omstendighetene som gjør seg gjeldende i saken.

Bestemmelsen i domstolloven § 124 om offentlighet er et utslag av grunnleggende prinsipper i en rettsstat, nemlig at rettergangen skal være offentlig, jf. Grunnloven § 95, og at enhver har rett til å følge forhandlingene i rettsmøter, jf. Grunnloven § 100 femte ledd. Det samme følger av EMK artikkel 6 nr. 1 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 1. Etter EMK artikkel 6 nr.1 kan pressen og offentligheten utelukkes fra hele eller deler av rettsforhandlingene når, blant annet, hensynet til ungdom krever det. Dersom retten skal holde rettsmøter helt eller delvis for lukkede dører, krever det etter EMK artikkel 6 at sakens omstendigheter gjør det strengt påkrevet, se Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention – for praktikere, 4. utgave, side 573.

Etter barnekonvensjonen artikkel 40 nr. 2, bokstav b, vii skal statene sikre at barnets privatliv fullt ut respekteres under hele saksgangen i saker hvor barn beskyldes eller anklages for et straffbart forhold. I FNs barnekomités General Comment nr. 10 (2007) Children’s rights in juvenile justice, avsnitt 66, anbefaler FNs barnekomité at statene vedtar regelen om at rettsmøter i saker om barn som er i konflikt med loven, skal skje bak lukkede dører, og at unntakene fra denne regelen bør være meget begrensede og klart uttrykt i loven. Dette fremstår imidlertid mer som anbefalinger om hvordan lovgivningen etter barnekomitéens syn bør være, enn komitéens fortolkning av det folkerettslige innholdet i konvensjonen, jf. HR-2018-2096-A, avsnitt 20. Det ligger imidlertid fast at det grunnleggende hensyn etter barnekonvensjonen artikkel 40 nr. 1 – også når det gjelder spørsmål om offentlighet i strafferettspleien – er at:

ethvert barn som beskyldes for, anklages for eller finnes å ha begått et straffbart forhold, har rett til å bli behandlet på en måte som fremmer barnets følelse av verdighet og egenverd, som styrker barnets respekt for andres menneskerettigheter og grunnleggende friheter og som tar hensyn til barnets alder og ønskeligheten av å fremme barnets reintegrering, slik at det påtar seg en konstruktiv rolle i samfunnet.

Slik sett gir EMK artikkel 6 og barnekonvensjonen artikkel 40 tilsynelatende anvisning på en ulik avgrensing av prinsippet om åpenhet i strafferettspleien. Men verken prinsippet om åpenhet i strafferettspleien eller kravet om å sikre barnets rett til beskyttelse av sitt privatliv i saker hvor barnet anklages for straffbare forhold, gjelder unntaksfritt. Hensynet til å beskytte barnets privatliv vil være et viktig hensyn i vurderingen av om unntak fra kravet om offentlighet i EMK artikkel 6 er strengt nødvendig, og hensyn til pressens og offentlighetens innsyn vil være relevant ved vurderingen av om en begjæring om lukkede dører skal etterkommes, for eksempel dersom identifisering av barnet kan unngås på andre måter. Det er for så vidt klart at det vil være større behov for å lukke dørene i saker hvor barn er tiltalt enn i saker mot voksne, men uansett må det foretas en nyansert vurdering basert på de konkrete forholdene i saken. Hensynet til barnet må veie tungt, men også hensynet til offentlig innsyn og offentlighetens informasjonsbehov må trekkes inn, herunder om lukkede dører er nødvendig eller om referatforbud er tilstrekkelig i den konkrete saken.

Etter lagmannsrettens syn er det åpenbart ikke tilstrekkelig kun å vise til at tiltalte er barn, sammen med en generell uttalelse om at belastningen for barnet er slik at dørene må lukkes. Det kreves en mer konkret og nyansert begrunnelse. En slik begrunnelse mangler i tingrettens kjennelse. Det er heller ikke utdypet hvorfor domstolloven § 125 bokstav c (eventuelt) får konkret anvendelse i saken, annet enn at det generelt fryktes for at de tiltalte ikke vil ønske å forklare seg dersom retten ikke lukker dørene. Dette er også et helt allment argument som kan brukes i tilnærmet enhver straffesak.

Lagmannsretten finner etter dette at tingrettens kjennelse om lukkede dører må oppheves, jf. straffeprosessloven § 385.

Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING

Oslo tingretts kjennelse av 26. februar oppheves.

Ingeborg Kristin Sunde  Frode Elgesem  Mette Jenssen

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.

Les også