Kommentar

Oslo tingrett, sal 227. Foto: Øyvind Thuestad.

OSLO TINGRETT: Klokken er 12.42 tirsdag 2. februar. Jeg sitter ensom i tingrettens sal 227.

Tiltalte, forsvarere, dommere, tolker, verger, rettsbetjenter, statsadvokaten – alle har gått.

De er på befaring.

Pressen får ikke være med. Av smittevernhensyn.

Jeg er usikker på om jeg har lov til å skrive hvor de er. Best å la være. For sikkerhets skyld.

Oslo tingrett har lukket retten for offentligheten. Det er nedlagt totalt referatforbud for pressen, som allernådigst får være tilstede.

I praksis to sjeler: Jørn Normann Pedersen fra Avisa Oslo og undertegnede.

Tidligere har jeg som regel vært alene når jeg har dekket lignende saker. Det er kjekt å få selskap, og Jørn er en hyggelig fyr. Han har nettopp flyttet hit fra Tromsø. Vi prater i pausen om tingrettens harde restriksjoner, og da snakker vi ikke smittevern. Kvelden før jobbet vi til langt på natt sammen med Redaktørforeningen og Presseforbundet med å forberede anke til Borgarting lagmannsrett.

Men foreløpig er dette status: vi kan ikke referere et eneste komma av det som sies i sal 227 i Oslo tingrett. Gjør vi det, risikerer vi saftige bøter.

Så vi holder oss på den smale sti.

For å illustrere problemet: Vi kan ikke engang referere statsadvokat Aud Kinsarvik Gravås’ innledningsforedrag, hvor hun gir et generelt riss av saken og hvordan hun mener den ligger an, hva slags bevis som kommer til å føres. Slike ting. Ingenting som er i nærheten av å være «personsensitivt».

Det samme med forsvarenes innledende bemerkninger. Nesten kjemisk renset for sensitive opplysninger.

Og likevel: Strengt forbudt å referere.

Når retten heves skynder Jørn seg rundt til hver enkelt forsvarer: Kan han få gjengi hva de tiltalte sa om straffskyld? Det er snakk om «Ja» eller «Nei». Mest det siste, for å si det forsiktig.

Tre av dem gir ham lov til å referere hva deres klienter sa. En nekter å si noe. De øvrige får han ikke i tale overhodet.

Vi kan ikke engang referere om de tiltalte innrømmer straffskyld. La oss ta det med teskjeer: Staten har tiltalt seks borgere for svært grove overgrep, gjentatte gruppevoldtekter, vold og drapstrusler. Nå står de i retten og forteller for første gang om de erkjenner straffskyld eller ikke. Men retten har forbudt oss, de eneste representanter for offentligheten som får være tilstede, å fortelle hva de sier.

Det er fullstendig absurd.

Drømmer jeg? Er dette et mareritt? Verden synes snudd på hodet.

Tilstedeværelse med fullt referatforbud vil «sikre pressens kontrollfunksjon», skriver dommer Siv K. Kvåli i kjennelsen om lukkede dører.

Hva tenker hun på? At vi pressefolk har et personlig behov for å kontrollere rettergangen? At vi er her av private grunner?

Hvordan skal vi ellers forstå at et totalforbud mot å referere fra rettsforhandlingene «sikrer pressens kontrollfunksjon»?

Offentlighet i rettspleien er et helt grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp. Det er nedfelt i domstolloven og omtalt i Den europeiske menneskerettskonvensjon og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Formålet er å sikre offentlig kontroll med rettergangen.

Vi snakker om et grunnleggende rettsikkerhetsprinsipp. Noe helt fundamentalt for enhver rettsstat.

Vi er nede på grunnfjellet.

At rettsforhandlingene skal gå for åpen rett er så viktig i et demokratisk samfunn at det er fastsatt i Grunnloven.

Det skal vektige grunner til for å innskrenke offentlighetsprinsippet. Grunnlovens § 100, femte ledd:

«Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar.»

Dommer Kvåli peker på de tiltalte og den fornærmedes unge alder, men det er ikke slik at hensynet til barnets beste alltid går foran hensynet til offentlighet. Vanligvis er  det mulig å nedlegge et begrenset referatforbud. I tillegg er pressen bundet av sitt etiske regelverk, som blant annet har særskilte regler for omtale av mindreårige.

Tidligere rettsavgjørelser stiller klare krav til konkrete, nyanserte begrunnelser for lukkede dører og referatforbud. Generelle formuleringer og antagelser holder ikke.

Hensynet til barn som er tiltalt eller fornærmet veier tungt, men det gjør også hensynet til offentlig innsyn og offentlighetens informasjonsbehov.

Dommer Siv K. Kvåli mener at pressens tilstedeværelse «antagelig vil utgjøre et hinder for de tiltaltes forklaringer i retten».

Man kan si mye om denne begrunnelsen, men ikke at den er konkret eller nyansert.

For den fornærmede jentas del er dette hensynet fullstendig irrelevant, siden det kun skal avspilles opptak av tilrettelagte avhør av henne. Hun kommer ikke til å være tilstede i retten i det hele tatt. Dersom noen av de tiltalte legger bånd på seg av frykt for offentlig omtale kan man spille av opptak av avhør også av dem.

Dommer Kvåli mener det «ikke vil være vanskelig å identifisere saken ved omtale», men i så fall er skaden allerede skjedd, for tiltalen er allerede omtalt. Og som Redaktørforeningen og Presseforbundet anfører i anken til lagmannsretten:

Det avgjørende ved vurderingen av identifiseringsfaren er ikke om de involvertes nærmeste kjenner til saken, men hva slags situasjon vedkommende vil stå i overfor allmennheten (se f eks NOU 2003: 21 s. 210). Normalt vil kravet om anonymisering er oppfylt når identifisering er upåregnelig, og det vil kreve “betydelige anstrengelser hos mottaker” for å kunne skjønne hvem det er snakk om. I denne sammenheng vil vi vise til Avisa Oslos omtale av tiltalen, hvor fornærmede kun er omtalt som en tenåring fra Groruddalen (et område med anslagsvis 140 000 innbyggere) og alle identifiserende kjennemerker er utelatt: https://www.ao.no/seks-17-aringer-tiltalt-for-grov-voldtekt-av-jente/s/5-128-34084

Her er det et paradoks, for tingretten har ikke lagt noen begrensninger på omtale av kjennelsen om lukkede dører, selv om den inneholder personlig informasjon om fornærmede og navngir samtlige tiltalte – alle mindreårige. Som det heter i anken:

Pressen står derfor for så vidt rettslig fritt til å gjengi dette – og det er merkelig at det da samtidig skal være et fullstendig referatforbud fra hovedforhandlingen.

– Her må det bemerkes at pressen ikke dermed vil stå presseetisk fritt til å omtale disse opplysningene, legger Presseforbundet og Redaktørforeningen skyndsomt til.

Etter å lest anken kommer Oslo tingrett til at påskriften «ingen begrensninger i adgang til offentlig gjengivelse» ikke var så heldig. Tirsdag kveld får vi beskjed om at påskriften er endret til «Kan kun gjengis offentlig i anonymisert form jf. domstolloven § 130 første ledd bokstav a».

Tingretten gir inntrykk av å være omhyggelig med å beskytte de mindreårige tiltalte og fornærmedes identitet, men plumper grundig uti når det gjelder noe så elementært som en påskrift på en kjennelse. Det inngir ikke tillit.

Aktor i saken, statsadvokat Kinsarvik Gravås, viste til at prinsippet om offentlighet har en viss vekt «fordi saken gjelder seksuelle overgrep på offentlig sted, som offentligheten både kan ha en berettiget interesse av å være orientert om, og der offentlighet i seg selv kan virke preventivt.»

Straff kan vanskelig virke allmennpreventivt dersom offentligheten ikke får informasjon om saken.

Et samfunn som vårt lever og ånder åpenhet. Dette kan knapt overvurderes. Enhver begrensning i åpenheten om det som angår oss alle har potensiale til å true tilliten til at rettferdigheten skjer fyldest, tilliten til selve demokratiet.

Så stort, så viktig, er dette.

***

Klokken er 12.45. Jeg forlater sal 227.

Ingen får vite hva som har skjedd her i dag.

Ingen får vite hva som skal skje her i morgen.

Eller i overmorgen.

Tausheten varer ved, hver dag i nesten seks uker. Om ikke lagmannsretten vil det anderledes.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


Les også