Sakset/Fra hofta

Fitjar Kyrkje. Foto: Kirkesøk.no 

Spørsmålet om kirkeasylets relevans er blitt aktualisert etter at politiet nylig hentet ut en afghansk familie fra et hus på Fitjar i Hordaland. Familien hadde fått avslag på sin asylsøknad, men nektet å reise ut av Norge frivillig. Saken viser med overtydelighet hvor anakronistisk og urettferdig kirkeasyl er.

Ordningen med kirkeasyl er gammel og har røtter i en tid der hverken demokrati, rettsstat eller menneskerettigheter stod særlig sterkt. Når KrFs generalsekretær Hilde Frafjord Johnsen trekker frem Fjerde Mosebok som argument og forsvar for kirkeasyl anno 2018, sier det litt om både realitets- og rettferdighetssansen hos kirkeasylets forsvarere. Dagens asylanter er beskyttet av systemer og institusjoner som i størst mulig grad skal sikre deres sak en rettferdig behandling. Feil i saksgangen kan naturligvis skje, men det berettiger ikke et ekstra og privatpraktiserende «fristed» som kan brukes subjektivt. Det strider mot hele rettsstatens prinsipper om likhet for loven.

Norge holder seg ikke lenger med en statskirke, og det fremstår mer og mer merkelig for ateister og ikke-kristne at bare kirkebygg skal ha et slags monopol på å kunne beskytte mennesker som mener de er utsatt for uriktig saksbehandling av myndighetene. Spørsmålet om hvorfor ikke gudshus for andre religioner skal kunne brukes som «tilfluktsrom», dukker uvilkårlig opp. I saken fra Fitjar er det tvil om huset var et såkalt vigslet kirkerom eller et bolighus, hvilket både kompliserer debatten og er med på å gi den et komisk skjær.

I en rettsstat skal derfor ikke et kirkerom være en ankeinstans, og politikken kan med fordel klargjøres.

Påberopelse av endret religiøs overbevisning som asylgrunn er et annet forhold som også kan misbrukes, og bør i likhet med kirkeasyl utgå som argument ved saksbehandlingen. Utlendingsnemda (UNE) anslo i desember 2016 at det store flertallet asylsøkere som sier de har konvertert til kristendommen, først forteller myndighetene om dette etter å ha fått avslag på sine søknader.

– Når det gjelder afghanere som har anført konvertering til kristendommen opp gjennom årene, så har det store flertallet anført det etter avslag hos UDI eller i forbindelse med en omgjøringsanmodning etter endelig avslag i UNE, sier kommunikasjonssjef Bjørn Lyster i Utlendingsnemnda.

Han anslår at etaten har behandlet mellom 30 og 40 konvertittsaker med søkere fra Afghanistan i 2016.

Et flertall av disse har først oppgitt at de er konvertitter etter å ha fått avslag. Den samme trenden gjør seg gjeldende for saker fra Iran og Irak, der nemnda har behandlet henholdsvis 70 og 20 saker.

En dom fra Lagmannsretten i mai 2015 viser også hvor kostbart og komplisert vurderingen av sannhetsgehalten av såkalte bekvemmelighetskonvertitter kan være. Her er noen utdrag:

A har opplyst at han ankom Norge den 29. oktober 2009. Han ble registrert som asylsøker 30. oktober 2009. Han hadde ikke identifikasjonsdokumenter. Ved ankomstregisteringen opplyste han at han var 16 år, og han ble registrert med fødselsdato 0.0.2009. Han opplyste videre at han var født i Helmand-provinsen i Afghanistan og var afghansk statsborger. Hans familie hadde imidlertid oppholdt seg ulovlig i Iran fra han var liten og inntil for et par år siden. Familien hadde da flyttet tilbake til regionen X i Helmand-provinsen, men igjen returnert til Iran våren 2009. Etter noen måneder, om lag to måneder før han ankom Norge, forlot han Iran og reiste via Tyrkia og et ukjent tredjeland til Norge.

Fordi det ble lagt til grunn at A var mindreårig, ble det ikke spurt om asylgrunn ved ankomstregistreringen.

I asylintervjuet, som ble gjennomført 12. november 2009 med verge til stede, opplyste A at faren hans var blitt drept etter at familien dro tilbake til Afghanistan fordi han ble beskyldt for å samarbeide med Taliban. Familien flyktet da igjen til Iran. Etter kort tid der, bestemte hans mor at A skulle flykte til Norge fordi hun var redd for at sønnen skulle bli deportert til Afghanistan hvor han risikerte å bli drept av de samme personene som hadde drept hans far.

På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI) har Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo utført en vurdering av As alder på grunnlag av hans tannforhold. Det ble konkludert med at A var ca. 20 år på undersøkelsestidspunktet. Det kunne ikke utelukkes at han var under 18 år, men det ble funnet lite sannsynlig. Det kunne utelukkes at han var 16 år eller yngre. Overlege dr. med. Jens Grøgaard ved Barneklinikken ved Oslo universitetssykehus foretok en samlet aldersvurdering basert på konklusjonen fra tannundersøkelsen og rapport fra Radiologisk divisjon. Grøgaards konklusjon var at A var 20 år gammel, og at det kan utelukkes at han var under 18 år. […]

Den 13. mars 2011 ble A døpt i Z Pinsemenighet. […] Sakens hovedspørsmål er om A hadde en reell kristen overbevisning på vedtakstidspunktet. Vurderingen må gjøres med utgangspunkt i tidspunktet for vedtaket den 13. januar 2012 og siste omgjøringsbeslutning den 21. januar 2014. […]

Før A ble døpt, mottok han trosopplæring i seks-sju måneder, og dåpen skjedde ett år etter at han første gang oppsøkte kirken. Også dette underbygger at menigheten stiller krav til dem som vil konvertere.

Lagmannsretten har tatt i betraktning at også erfarne kristne ledere kan bli ført bak lyset av personer som opptrer strategisk, men finner likevel at forklaringene til personene fra menigheten med tyngde taler for at A er en reell konvertitt.

Etter en samlet vurdering av alle omstendighetene i saken er lagmannsrettens konklusjon at det er mest sannsynlig at A har en reell kristen overbevisning. Det er noe uklart hvor tidlig han ble kristen, men dette får ingen betydning i saken. Lagmannsretten finner det uansett klart at han ved dåpen i mars 2011 hadde en genuin indre overbevisning av slik karakter og dybde at han i alle fall fra dette tidspunktet hadde en reell kristen tro. […] Konsekvensen av dette er at både Utlendingsnemndas vedtak av 13. januar 2012 og beslutningen av 21. januar 2014 bygger på feil faktum og derfor er ugyldige.

For den nette sum av kr. 269 625,- tapte Staten v/UNE denne saken fullstendig og «A» fikk opphold i Norge. Dette til tross for at UNE anså at internflukt til et annet område var forsvarlig og at «A» tidligere hadde forklart seg bevisst uriktig om sin alder og det opprinnelige asylgrunnlaget.

Paradoksene står i kø, og troverdigheten til stats- og rettsapparatet er i spill.