Kommentar

Det er innført en høytidelig seremoni i forbindelse med nye norske statsborgere, der man kan avlegge en frivillig ed om troskap til demokrati, menneskerettigheter og norsk lov.
Dette er åpenbart ikke uproblematisk i dagens politiske klima, hvilket får Aftenposten.no til å spørre på lederplass om den rettslige hjemmel for å avkreve løfte om troskap overfor menneskerettigheter og demokrati:

«DEN SOM avlegger løftet, forplikter seg til å respektere landets lover. I tillegg avgis løfte om å støtte demokratiet og menneskerettighetene. Siden dette siste er det eneste utenom lovene som uttrykkelig nevnes, kan det fortolkes som om demokrati og menneskerettigheter dermed blir fastslått som nasjonalt verdigrunnlag i vårt land. Dette utelukker tilhengere av visse ytterliggående politiske retninger. I tillegg er det ikke utenkelig at det finnes nye landsmenn som ville foretrekke teokrati og den rettferdige emir fremfor demokrati, og Guds vilje fremfor folkets vilje. Man kunne bli fristet til å tro at henvisningen til demokrati og menneskerettigheter er valgt for å utestenge for eksempel islamister. I andre land nøyer man seg som regel med å kreve troskap til forfatningen og loven. Rettslig sett kan det drøftes om det finnes hjemmel for å sette krav til grunnleggende ideologisk holdning, om enn denne holdning i Norge er den allment vedtatte. Dilemmaet unnvikes gjennom ordningens frivillighet, en ordning vi håper blir den inkluderende gest mange nye statsborgere venter seg.»

Redaksjonen opplever tilsynelatende Norges lover som relevante i denne sammenhengen, men til gjengjeld har de litt å si om troskapsløfte til de grunnleggende holdningene til demokrati og menneskerettigheter – holdninger Norge og norsk lovgiving i sterk grad bygger på.
1200 nye statsborgere er invitert til slike seremonier rundt omkring i Norge, men hos fylkesmannskontoret i Oslo foreligger tall som tyder på at bare 1 av 10 inviterte ønsker å delta.
Det nedslående resultatet forklarer leder for Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering (OMOD) Akhenaton De Leon til Dagsavisen med at seremonien innholder krav om troskapsløfte til demokrati, menneskerettigheter og norsk lov, og at dette kravet fører til at mange sier nei.
«-Det er helt greit med en seremoni, men jeg setter spørsmålstegn til at man skal avlegge ed», sier han.
De Leon tror ikke han ville avlagt noen slik ed selv, og understreker at en slik seremoni ikke må være støtende:
-Det er litt smør på flesk at man skal sverge troskap til demokrati og menneskerettigheter, i tillegg til norsk lov. Alt dette henger jo sammen, mener han.»

Av Nina Hjerpset-Østlie

Et troskapsløfte til demokrati og menneskerettigheter kan følgelig oppfattes som støtende av mange, og troskapsløfte til norsk lov er i denne sammenhengen direkte overflødig da den bygger på de samme prinsippene.
Støtende for hvem, om jeg får spørre? For nye statsborgere som frivillig har valgt seg til Norge eller for en norsk befolkning som med norsk lov har bygget et land basert på demokrati og menneskerettigheter? Begrepet respekt er fremmet som en ønskverdig egenskap i samfunnet, men det gjelder kanskje ikke for nye statsborgere – som i dette utviser en ganske markant respektløshet for majoritetsbefolkningen i sitt nye land.
Er det forøvrig noen som helst grunn til at spørsmål om troskapsløftets relevans og innhold i det hele tatt blir stilt? Det er en selvfølge at nye borgere utviser troskap for sitt nye lands grunnleggende fundamenter – ikke minst når de selv har søkt om norsk statsborgerskap fordi de ønsker å være borgere av Norge. Norsk statsborgerskap medfører mange rettigheter og plikter, men mens det later til at plikter ikke er et populært begrep, møter begrepet rettigheter mye større entusiasme.
Men en av pliktene til en norsk statsborger er altså å forholde seg til Norges gjeldende lover og demokratiske fundament, hvilket dette troskapsløftet er ment å markere. Og da kan man ikke unngå å bli forbauset over at enkelte finner markeringen støtende.

Når man likevel velger å stille spørsmål om ordningen, og forklarer manglende respons med at nye norske statsborgere kan tenkes å finne den støtende eller respektløs overfor egen medbrakt kultur og holdning, så er der et relevant spørsmål som ingen stiller. Det er det spørsmålet som kunne og burde rettes direkte til de som protesterer mot å avlegge et slikt løfte og/eller finner innholdet støtende. Det er i tillegg til relevansen et spørsmål mange i befolkningen gjerne ville ha et svar på:
Hvilke holdninger har så disse våre nye statsborgere til demokrati, menneskerettigheter og norsk lov?

Det spørsmålet blir nok ikke stilt, da det politiske etablissementet antagelig frykter for at svaret er like nedslående som oppmøtet ved deres nye integreringsverktøy og neppe vil bli respektfullt mottatt av en norsk offentlighet.