Kommentar

En spørreundersøkelse blant personer mellom 14 og 24 år i Wien, utført på oppdrag fra kommunen, viste nylig at 27 % av de spurte muslimske ungdommene som frekventerer ungdomsklubber i den østerrikske hovedstaden, avviser Vesten, sympatiserer med jihadister og setter de religiøse lovene høyere enn Østerrikes lover. Enda høyere andeler var negative til homoseksuelle og jøder.

Tallene er ikke nødvendigvis representative, men etterhvert som muslimene utgjør en stadig større del av ungdomskullene i byen, er det åpenbart en risiko for at mange av dem graviterer i retning jihad. Et betydelig antall jihadister er da også reist til Syria fra Østerrike.

I hva slags atmosfære er det egentlig disse mer eller mindre radikale ungdommene lever?

En særdeles grundig undersøkelse av den saken er blitt gjort av Biber, et tidsskrift for kultur, politikk, livsstil og samfunn, som ble startet opp i Østerrike i 2006, hovedsakelig av personer med migrasjonsbakgrunn. I forbindelse med tidsskriftets skoleprosjekt kalt Newcomer, har redaktør Melisa Erkurt møtt omlag 120 ungdommer i videregående skoler i Wien.

biber-forside
 

I en artikkel forteller hun om et fenomen som forbauset henne: En fremvoksende generasjon av selvhevdende og storkjeftede muslimske unggutter ved såkalte «brennpunktskoler», hvor mange elever har migrasjonsbakgrunn, påtvinger jentene en forbudskultur som begrenser deres livsutfoldelse. Ordet haram, benyttet om ting som er forbudt av sharia, sitter løst. Hun gjengir noen scener fra klasserommet (alle navnene i reportasjen er endret):

«Det der er haram!» roper halve klassen i kor som svar på spørsmålet mitt om hvorfor en gutt er opprørt over V-halsen på genseren til en jente i klassen. Akkurat hva er haram med det, vil jeg vite. Mensur, den 14 år gamle gutten som hadde forlangt at klassekameraten Merve dekket til utringningen sin, sier det som en selvfølge: «Det er opp til henne hvordan hun kler på seg, men når jeg ser på henne og oppdager kløften mellom brystene, så er det haram. Da synder jeg på grunn av henne.» Mensurs sidemann ler: «Ja, haram, bror!»

Det er altså ikke bare i nitriste parisiske forsteder at dette uhyggelige fenomenet gjør seg gjeldende. Det er angivelig jenters skyld hvis guttene ikke kan styre seg, og flokkmentaliteten befester oppfatningen. Den sosiale kontrollen over jenter og kvinner er i ferd med å bli en del av en overnasjonal identitet for unge muslimske menn. Det er euro-islamen sin, det. Og den kom bakpå redaktøren:

Det at ordet haram har funnet veien bort fra trosskrifter og inn i ungdomsspråket, var jeg for et par måneder siden ikke klar over.

Jeg trodde egentlig at ikke noe kunne overraske meg lenger, men jeg gjorde ikke regning med «generasjon haram».

Forbudskulturen begrenser seg ikke til påkledning. Haram-ropet kan også komme fra elevene idet biologilæreren snakker om menstruasjon. Men det er mye annet som også kan gi forbudte assosiasjoner til sex:

Etter skoletid setter jeg meg i en vannpipebar. En kvinne som røyker vannpipe alene i en bar, det er haram, vil elevene mine si. De har allerede forklart meg at det ser utuktig ut når de fører vannpipen til munnen og deretter blåser ut røyken.

I baren sitter fire unge menn med moderne og velpleid utseende, tre av dem muslimer. Erkurt spør dem om de bruker ordet haram.

De ler. Mert, en av dem, drar frem mobiltelefonen og viser meg den siste samtalen i en av WhatsApp-gruppene han er med i: «Haraaaam» står det under et bilde av en kvinne i bikini. Mert tar et drag av vannpipen. I bakgrunnen høres sangen Shisha Bar av to tysk-tyrkiske youtubere. «Se på musikkvideoen deres på YouTube», sier Mert. Under videoen, hvor lettkledde kvinner danser, står utallige «haram»-kommentarer til kvinnenes frisinnede fremtoning.

Guttene innrømmer at de ikke er gode nok muslimer, men det er likevel et ideal:

Jeg spør dem om de er troende, alle tre nikker. Halil, en av dem, legger til: «Dessverre er jeg ikke så strengt troende som man bør være. Til det er fristelsen her i Østerrike ganske enkelt for stor. Men en dag skal jeg bli det», sier 19-åringen. Med fristelse mener han alkohol, fester og kvinner. Hans venn Goran ler. Han er født i Kroatia og har nesten bare muslimske venner. I de siste årene har han sett en økt religiøsitet i vennekretsen: «Noen av vennene mine som aldri har brydd seg om religion, sier at de nå vier sine liv til Allah.»

Påvirkningskildene i islamsk retning er flere, men den kanskje sterkeste kommer fra populærkulturen. De unge nærmest bor på internett, og de ser mange musikkvideoer. Muslimske rappere som Kollegah, Bushido og Alpa-Gun står høyt i kurs.

alpa-gun-video
Fra en musikkvideo av Alpa-Gun.
 

Estetikken i videoene har mye til felles med den aggressive gruppeadferden ungguttene viser når de plager omgivelsene.

Bushido og Alpa-Gun er av muslimsk opprinnelse. Kollegah konverterte til islam da han var femten. I intervjuer snakker han om islam – åpent, forståelig og gjennomsiktig – på en måte som går hjem hos ungdommer. Den nå 32-årige Kollegah rapper også om «fitte» og «knulling», men de unge feirer ham fordi han er muslim. At tekstene hans slett ikke passer overens med en religiøs holdning, spiller ingen rolle.

Og har man først vist interesse for noe islamrelatert på YouTube, er veien med algoritmenes usynlige hjelp kort til mer giftige islamuttrykk, som preknene til salafisten Pierre Vogel.

På YouTube, som er en av de mest populære sosiale plattformer blant ungdommer, kan alle lytte til hans prekener – 14 år gamle tenåringer som står midt i en identitetskrise, eller 16-åringer som har droppet ut av skolen uten fremtidsutsikter.

Erkurt konstaterer at ungdommene godt vet hva som er forbudt, men idet hun stiller dem spørsmål om islam, har de lite å bidra med. De kan ikke sette forbudene inn i en kontekst eller et resonnement. Det handler om et iboende fenomen i islam:

Alt de vet om islam, har de lært utenat. Det er ikke noe rart, det er slik den islamske religionsundervisningen fungerer i mange østerrikske skoler: å lære surer utenat. Noen ganger bare på arabisk. Elever som ikke snakker arabisk, forstår altså slett ikke hva de repeterer. Men selv om de lærer surene på et språk de kan, spør de ikke alltid om betydningen – elevene gjengir ofte bare det de har lært uten å reflektere.

Det er fraværet av en kritisk tradisjon som gjør seg gjeldende – den som ikke engang mange vestlige mennesker forstår idet de bemerker at også jødiske og kristne tekster kan være aggressive. At Vesten er samtale og ideer som bryner seg mot hverandre mellom egalitære parter, og ikke blind lydighet i en herre/slave-relasjon, virker uendelig fjernt.

Men de unge har spørsmål likevel:

Og fordi de ofte ikke lærer annet enn surer i islamundervisningen, søker de tilfeldig etter annen informasjonen om islam på internett, eller de informerer seg i vennekretsen.

De søker og finner, men har hverken den kulturelle bagasjen, de intellektuelle standardene eller den kritiske innstillingen som beskytter dem mot radikaliserende impulser.

Hvorfor nettopp ungdommer er utsatt for radikalisering, er åpenbart: opprør og identitetskrisen i ungdomsårene, men også et sterkere ønske om tilhørighet preger tenårene.

Dette behovet gjør seg ikke bare gjeldende hos unge med migrasjonsbakgrunn. Heller ikke vestlige foreldre formidler bestandig vestlige verdier. De kjenner knapt sin egen kulturhistorie, og kan dermed heller ikke formidle den. Hverken de selv eller barna vet egentlig hvem de er. Veien til er kort til en islam som er uopplyst og hyklersk samtidig som den streber mot det ideelle:

Tilhørighet er også det Florian ønsker seg, en venn av Halil som konverterte til islam da han var atten, fordi alle vennene hans er muslimer. Det at han fortsatt drikker alkohol og heller ikke kan motstå de andre «fristelsene», som Halil kaller dem, er ikke så ille for vennene. Hovedsaken er at han nå er en av dem. «Inshallah, en dag vil vi leve etter Koranen», sier Mert trøstende og tar en slurk av ølen. Etterpå er han gått sammen med vennene til en veddemålsagent.

Omstendighetene påvirker hele skolehverdagen, men ikke bare den. Guttene i generasjon haram befinner seg overalt i det offentlige rommet:

Jeg spør en lærer hvordan slike påståtte tabuer påvirker skolehverdagen. Hun forteller meg at antall elever som ikke kan svømme, har økt enormt de siste årene. Man kan ikke dra på tur med klassen til bassenget, for jentene kan ikke svømme eller får ikke lov – å vise seg i bikini i nærvær av menn er nemlig haram.

Jenter som Merve, som kommer fra et hjem med moderne muslimske foreldre og i alle fall får lov av dem til å dra i bassenget, tør likevel ikke å gjøre det: «Guttene ville si stygge ting om meg, og helt sikkert sende bikinibilder av meg rundt omkring», sier 15-åringen. Under den forrige aktivitetsuken hadde en klassekamerat kommentert Merves klesstil. «Han sa det ville være haram for en muslimsk jente å kle seg på den måten. Jeg simpelthen på meg jeans og en litt ettersittende t-skjorte.»

Guttene som driver denne primitive formen for selvhevdelse, er gjerne skoletapere. I et samfunn som stiller stadig større krav til spesialisering, er deres fremtidsutsikter dårlige. Igjen er veien kort til en viss islam. Så blir man i det minste fryktet:

Guttene, som får bunnkarakterer, faller igjennom og blir sett skjevt på, vil i det minste føle seg mektige på ett punkt. De bruker «Allahu Akbar» som ringetone på mobiltelefonen, og nyter de engstelige blikkene hos andre på T-banen når telefonen ringer. På profilbilder poserer de med pekefingeren hevet på IS-manér.

De vet at det der ute finnes hundretusener av voksne som helst ville deportere dem, fordi de er redde for dem – noen tenåringer. For dem representerer islam makten over de andres frykt. De vil være mektige i et samfunn som uansett regner dem som tapere allerede, som har avskrevet dem og ikke lenger har tiltro til at de finner noen annen vei enn jihad.

Erkurt er bekymret:

I likhet med studien fra Wien, gir denne rapporten bare oversikt over en liten del av de muslimske ungdommene i Wien. Men den peker på en trend som trolig vil forsterkes raskt hvis ikke noe snart blir gjort.

Hun velger likevel å være optimistisk. Hun tviler på at mange av de unge blir jihadister. Det er kanskje mager trøst:

For storkjeftede pubertetsgutter som ikke har noen respekt for kvinner eller det østerrikske samfunnet, blir en dag voksne uten fremtidsutsikter, som ikke kan oppdra barna til annet. Og mens en del av samfunnet frykter disse ungdommene, og helst ville deportere dem, fornekter den andre delen den potensielle risikoen, og dermed overlates de unge til seg selv, for slik å skape sin egen verden – full av motsetninger, begrensninger og ganske mye haram.

Vi er altså kommet dit hen at vi må si oss fornøyde med en segregasjon hvor sivilisasjonen holder seg på størst mulig avstand fra et løsrevet, mutert Midtøsten som ikke engang har forankring i noen stabiliserende tradisjon.

Det er flerkulturen sin, det. Men om noen av guttene på den parallelle planeten ved et mirakel skulle klare å bli en underbetalt resepsjonist i et luksushotell på vår egen planet, som han når med en times kollektivtransport, vil den likevel bli feiret som noe storslagent.