Sakset/Fra hofta

Susanne Wiesinger. Stillbilde: Servus TV / YouTube.

Susanne Wiesingers nye bok, hvis tittel oversatt til norsk lyder «Kulturkamp i klasserommet: hvordan islam forandrer skolene – rapport fra en lærerinne», er dagen etter utgivelsen den sjette mest solgte på Amazon.de, og blant politiske bøker kun overgått av det siste arbeidet signert Thilo Sarrazin.

I forbindelse med utgivelsen gjorde Kronen Zeitung søndag et langt intervju med den modige og frittalende læreren, som i en årrekke har arbeidet ved en av problemskolene i Wien. Overfor Conny Bischofberger, som nylig også intervjuet Sarrazin, tilkjennegir Wiesinger at hun er spent på hva slags reaksjoner hun vil få på boken, som berører temaer omgitt av tabu – og med det er ukomfortabel for alle som helst vil se en annen vei.

Kronen Zeitung: Fru Wiesinger, hvor sterkt ble De presset moralsk for ikke å uttale Dem offentlig om temaet islam i skolen?

Susanne Wiesinger: Presset var svært sterkt. Grunnen til at jeg ikke gav etter, var at jeg ønsket at temaet omsider skulle diskuteres uten at det hadde noe med populisme å gjøre. For hva er skjedd? Den ene siden benekter problemene, den andre misbruker dem. Og begge sider går i mine øyne fullstendig feil vei.

Hva slags problemer er det vi snakker om?

Om en stadig sterkere innflytelse fra islam, om elever som sønderrives mellom kulturer, om lærere som er overbelastet, og om en manglende integrasjon som det legges et taushetens slør over.

Utgivelsen av boken ble en slags siste utvei for Wiesinger. Hun hadde allerede prøvd å gå tjenestevei:

Hvorfor ville De ikke tie lenger?

Jeg var lenge tillitsvalgt representant, og jeg ønsket allerede da å få i gang en saklig diskusjon. Jeg trodde at jeg kunne skape bevegelse og at en slik diskusjon kunne forandre noe. Slik forestilte jeg meg det. Det har også vært diskusjoner med skolemyndighetene i Wien, det er ikke det, men de satte ikke mye håp i meg, for standpunktene står simpelthen for langt fra hverandre.

Forfatterinnen trekker en linje mellom maktpersoner og islam med anstrøk av genialitet:

Hva sier byens skolemyndigheter når De forteller om det De opplever?

At jeg overdriver. Og fremfor alt at man ikke bør diskutere disse tingene offentlig, men internt. Det minner meg av og til om hvordan muslimer ønsker å ordne opp alt i familien. Men lukkede systemer bringer oss aldri videre.

Som nevnt i det tidligere offentliggjorte utdraget av boken, var det muslimske elevers reaksjon på terrorangrepet mot Charlie Hebdo som ble utslagsgivende. Wiesinger kunne ikke tie lenger:

Var det noen skjellsettende opplevende som ansporet Dem til å gå ut offentlig?

Det var faktisk terrorangrepet mot Charlie Hebdo, som elevene mine viste forståelse for. Og det var ikke engang egnet til å overraske meg lenger. Drapene på karikaturtegnere har simpelthen brakt mye til overflaten som allerede var der fra før. For noen uker siden falt det dom i en mordsak som gjaldt en afghansk jente. Gjerningsmannen rettferdiggjorde mordet med sin kultur. Det er akkurat det samme som elevene sier når det skjer slike ting. Innflytelse fra konservativ islam og en arkaisk kultur er blitt stadig sterkere, og jeg klarte knapt å trenge igjennom lenger.

Hadde De ingen allierte?

Jo, jeg hadde allierte i fagforeningen, men mange av disse er blitt tause. Da tenkte jeg at jeg måtte snakke høyere.

I boken beskriver De en situasjon hvor De diskuterer æresdrap med elevene. Den gir en gåsehud…

Ja, for barna sier: Familien min ville bli nødt til å drepe meg hvis jeg gjorde ditt eller datt. De vet egentlig at et såkalt æresdrap er en alvorlig forbrytelse. Men på den annen side prøver de å unnskylde alt som kommer fra kulturen deres. Det er vanskelig å beskrive det, men kulturen, religionen og familien deres står over alt annet, også lovene våre. Og hvis de mister kulturen sin, mister de også identiteten, altså seg selv.

Bischofberger inviterer til en brennbar analyse:

Kan slike barn overhodet integreres?

Det krever på den ene siden at majoritetssamfunnet involverer seg mer og aksepterer mer. Men flertallssamfunnet må også se svært nøye på hvilke muslimer de henvender seg til. Etter min oppfatning har det valgt feil personer. De mer liberale og sekulære blant muslimene må styrkes, mens det må settes klare grenser for de strengt konservative.

Dette kan tilsynelatende ikke gjentas ofte nok. Når får vi se at norske politikere heller fremhever sekulære muslimer enn forkjempere for hijab og islamister i sin alminnelighet?

Det sjokkerer Wiesinger at det gjelder andre regler for muslimske elever. Noen av jentene blir omskåret, noe hun betegner som galskap.

Hvordan får en lærer vite om slike ting?

Det er sjelden man erfarer det. Disse jentene har også urinveisinfeksjoner. De deltar ikke i gymnastikktimen, de svømmer ikke, og de føler seg konstant dårlige. Det betyr ikke nødvendigvis at de er omskårne, men dette er indikasjoner. En jente ble fullstendig forvandlet simpelthen fordi jeg snakket om temaet, og åpenbart traff spikeren på hodet.

Læreren er uansett maktesløs, og det samme er staten, sier hun:

Kan man hjelpe slike jenter?

Nei, for jeg har ingen beviser. Så lenge ikke barnet selv sier noe i den rette sammenhengen, til barnevern, politi eller sosialarbeidere, er vi maktesløse. Vi kan heller ikke gjøre noe mot ekteskap inngått etter islamsk rett. Vi bare hører om det fra andre elever.

Er det dette staten ønsker?

Så lenge disse jentene ikke henvender seg til en offisiell myndighet for å be om hjelp, er det ingenting staten kan gjøre. Og hvis en jente gjør noe slikt, blir hun utstøtt fra familien. Man kan ikke tvinge jenter til å delta i svømmetimene. De har alltid legeattest: ørebetennelse, blærekatarr, bihulebetennelse, rennende nese, magesmerter, vondt i hodet.

Islamiseringen har allerede forandret på det som har vært lærernes spontane adferd, noe Wiesinger mener er nødvendig på grunn av mer tungtveiende hensyn:

Er det et problem at mange muslimske fedre ikke tar kvinnelige lærere i hånden?

For meg og andre lærere er det blitt sånn at vi ikke lenger strekker ut hånden, men venter og ser. Hvis ingen hånd kommer, sier man bare hallo.

Er ikke det underkastelse?

Jo, men alt annet ville straks ha skapt en kløft mellom læreren og faren, og vi vil helst være noenlunde på talefot. Man gir også opp litt… Det finnes tsjetsjenske fedre som ikke tar en i hånden, men som er ganske høflige og samarbeidsvillige. Og så finnes det fedre som tar en i hånden, men som oppfører seg som bredbente über-machoer.

Er det sant at det finnes et klespoliti i mange skoler?

Ja, og det sjokkerte meg, altså. En jente kom på skolen i en blomstrete kjole fra Hennes & Mauritz, og muslimene mente at hun så ut som en kristen, og truet med å klippe kjolen i stykker med en saks. Jeg måtte hente henne på do, hvor hun hadde gjemt seg. Når jeg leser mitt eget manuskript, er det slike øyeblikk som får meg til å lure på hvordan jeg egentlig holder ut.

For en observatør er det lett å se at den fine omsorgen og modige innstillingen Wiesinger manifesterer i alt hun sier, er større enn fristelsen til å stikke av fra det hele. Problemet for samfunnet er at så heroiske personer er unntakene og ikke regelen. Det er dessverre premisset som besegler svaret på følgende spørsmål:

Har vi tapt denne «kulturkampen», som De kaller den?

Hvis vi ikke griper fatt i alle tingene jeg har skrevet om på en saklig og løsningsorientert måte, så har vi tapt den. Det står jeg ved.

Forfatterinnen evner også å gi en smule anerkjennelse til en regjering hun egentlig ikke liker:

Vil De si at den nye regjeringen har tatt de første skrittene? For eksempel ved å forby hodeslør?

Ja, det skal jeg innrømme de turkis-blå, selv om jeg har tilhørt venstresiden hele livet. Et forbud mot hodeslør i offentlige skoler er rett, for det hjelper jentene til å velge fritt senere, og det er mitt hovedanliggende.

Er det sosialdemokratiske partiet SPÖ fremdeles Deres politiske hjem?

Nei. Slik jeg ser det i øyeblikket, føler jeg ikke lenger noen tilhørighet. Man kunne si at jeg er en hjemløs på venstresiden. Jeg har ofte lurt på hvorfor SPÖ ganske enkelte ignorerer disse brennende problemene. Noen ganger tenker jeg meg at de i virkeligheten bare lever i elfenbenstårnet sitt. Alt handler om ideologi, det finnes ingen idealisme lenger. Alle går i sitt vante spor, og der forblir de ganske enkelt, selv om det går feil vei. Kanskje er det også fordi FPÖ allerede går motsatt vei.

Folk gjør også hærverk på språket for å kunne forbli i disse sporene:

Man skiftet sågar betegnelse på «brennpunktskolene».

Ja. Men det hjelper slett ingen ting å kalle brennpunktskolene for «skoler med spesielle utfordringer». Problemene forblir de samme. Og hovedproblemet er dette: Ting blir alltid reformulert, og aldri omtalt ved sitt rette navn.

Wiesinger vil ikke dele inn verden i «oss og dem»:

Kommer høyresiden til å misbruke boken Deres?

Dessverre. Det vet jeg. Høyresiden kommer til å utnytte den, og det vil bli vanskelig for meg å avgrense meg fra høyresiden. Men det gjør jeg likevel. For dette er våre barn, uansett om de er østerrikske borgere eller ei. Disse barna er en del av samfunnet vårt, og vi må ta vare på dem. Dette skiller meg fra FPÖ.

Men streifer det henne ikke at den mentale verdenen disse barna kommer fra, virker så fremmedgjørende på de fleste østerrikere at de som har muligheten, helst stemmer den bort med føttene?

Står vi maktesløse mot innflytelsen fra radikal islam?

Vi er maktesløse fordi andelen muslimske elever øker, og fordi vi som lærere og flertallssamfunn ganske enkelt er i mindretall.

Hvor høy er andelen ved Deres skole?

Rundt 60 prosent muslimer. Resten er rombarn og barn fra sosialt svake familier. Det skriver jeg også om i boken. Hvis det var mer blanding, ville disse problemene være enklere å hanskes med.

De muslimske barna har altså overmakten?

Det ordet liker jeg ikke. La oss si at de ganske enkelt er for mange.

Thilo Sarrazin gav ut en lignende bok en uke før Dem.

Jeg må si at jeg har et problem med Thilo Sarrazin, for han ser på muslimer ovenfra og ned, på en fiendtlig og elitær måte. Det er ikke min tilnærmingsmåte.

Wiesinger har gitt ut boken vel vitende om at konsekvensene kan bli ubehagelige:

Regner De egentlig med sanksjoner?

Jeg er forberedt på alt, og jeg må ærlig talt si at det ville være blåøyd og naivt av meg å tro at alle ville la det hele passere. Jeg satt i personalutvalget i flere år. Jeg vet at jeg er en forræder i deres øyne, etter deres tankemønster.

Frykter De også rettslige konsekvenser?

Det tror jeg ikke vil skje, for vi har noe i Østerrike som kalles ytringsfrihet. Den oppdrar jeg elevene mine til, og så skulle jeg ikke bruke den selv? Det ville være absurd. Jeg kommer ellers ikke til å tjene noe på denne boken. Det var klart helt fra starten av. Forlaget kommer til å donere pengene til et integrasjonsprosjekt.

Den modige kvinnen håper at andre vil våkne og ta opp stafettpinnen:

Hvorfor bør folk lese boken Deres?

For at flertallssamfunnet skal våkne opp og bli bevisst den demokratiske rettsstatens verdier. Mange muslimer har sitt eget verdikompass.

Kan integrasjonen fortsatt lykkes?

På visse måter, bare med mer press. Press på foreldrene, kontroll med foreninger og moskeer. Det betyr ikke at man nekter folk å ha en religion. Det er mye å ta fatt på. Men det er ikke min jobb. Jeg vil bare at man endelig begynner å snakke om det.

Men hvem er det i vår selvpiskende kultur som står klar til å øve det presset?

 
 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.