Sakset/Fra hofta

Susanne Wiesinger. Stillbilde: Addendum / YouTube.

I den tysktalende verden vrimler det for tiden med bokutgivelser som tar for seg det nye Europas problemer, hva enten det gjelder innvandring, islam, kriminalitet eller måten vi snakker sammen på.

Mange Document-lesere vil huske Susanne Wiesinger, den erfarne læreren fra Wien som i mars gikk åpenhjertig ut om islamproblemene i skolen overfor den østerrikske tenketanken Addendum, og i den forbindelse gjorde et unikt videointervju.

Wiesinger er oppgitt over at kolleger, fagforeninger og skolemyndigheter vegrer seg for å se problemer som alle lærere ved såkalte brennpunktskoler kjenner til. Og nå har hun skrevet bok: I dag utkommer Kulturkampf im Klassenzimmer: Wie der Islam die Schulen verändert. Bericht einer Lehrerin, eller «Kulturkamp i klasserommet: hvordan islam forandrer skolene – rapport fra en lærerinne».

Kleine Zeitung, som er Østerrikes største regionavis, offentliggjorde lørdag et utdrag av boken, som allerede på utgivelsesdagen er den tiende mest solgte boken hos Amazon.de, fjerde mest blant politiske bøker.

Utdraget er mildest talt interessant lesning. Som for mange andre lærere både i og utenfor Frankrike, ble reaksjonene på terrorangrepet mot Charlie Hebdo en kalddusj for Wiesinger:

Den 7. januar 2015 angrep to islamister det satiriske tidsskriftet Charlie Hebdos redaksjon i Paris. Elleve mennesker ble drept. Verden rundt tok mennesker til gatene og markerte sin sympati med ofrene i parolen «Je suis Charlie». Politikere over hele verden fordømte angrepet.

Men ikke mine elever. Mange av dem feiret overfallsmennene som helter. Ofrene spilte ingen rolle for dem.

Den dagen ble jeg klar over hvor sterk innflytelse konservativ og fundamentalistisk islam har på våre elever, og i hvilken grad religionen styrer barnas tenkemåte. Jeg innså hvor langt flertallet av dem stod fra de verdiene vi som lærere prøvde å formidle dem.

For mange elever var bakgrunnen for terrorangrepet å finne i Israels og USAs politikk – og spesielt i karikaturtegnernes harselering med profeten. «Den som fornærmer profeten, fortjener å dø. Vi muslimer må forsvare oss mot Vesten. Ingen har lov til å latterliggjøre profeten. Vi er alle krenket av dette, og må forsvare vår profets ære.»

Dette er bare noen få av de utsagnene som gjorde meg betenkt og foruroliget. Mange av jentene gråt, de var redde for at jeg ikke likte dem lenger fordi de var muslimer. Guttene tok situasjonen på en helt annen måte: De var rasende, opphissede og aggressive. Men jo mer vi diskuterte med ungdommene og forsøkte å påvirke dem, desto mer satte de spørsmålstegn ved terroristenes islamske sympatier og teorier. I det minste i det øyeblikket. Men konklusjonen deres ble som oftest: De var ikke muslimer som oss. For vi gjør ikke slikt.

De fleste som stifter bekjentskap med denne avgrunnen, orker ikke å se ned i den, men rygger unna. Man forstår instinktivt at det å gripe fatt i problemene som avgrunnen skaper, er ensbetydende med å oppgi et komfortabelt liv. Best å se en annen vei, liksom.

Men Wiesinger klarte ikke det, og tankene forlot raskt komfortsonen:

Denne opplevelsen reiste spørsmålet: Hvor kommer disse ungdommenes avvisende holdning til samfunnet vårt fra? Ville de ikke egentlig høre til hos oss og nyte frihetene i vår vestlige livsstil? Men de kan ikke det. Det finnes en kraft som holder dem tilbake, som er sterkere enn alle andre: den islamske troen deres. Den kontrollerer dem og holder dem i lenker.

Jeg kunne ikke lenger se på dette som beklagelige enkelttilfeller. Det gikk ikke mer. Ved min skole var noe grunnleggende endret, og jeg kjente et stigende ubehag ved tanken på at islam for mange elever var blitt det viktigste i livet. Religiøse påbud og forbud styrte tankegangen deres. Den fulgte troen. Alt annet måtte underordnes denne. Religion hadde fått grepet om skolen vår.

Det gikk så langt at disse elevene ikke ville ha noe med vår kultur å gjøre, de avskydde den, og ville bekjempe den mer og mer aktivt. Som Charlie Hebdo-terroristene, som de beundret for nettopp det.

Etter Paris-terroren i januar 2015 ble det diskutert intenst og følelsesladet på lærerværelset, forteller Wiesinger. Kollegene forholdt seg med en underlig dobbelthet til heltestatusen som elevene gav terroristene: Alle var rystet, men ingen var overrasket. Det var i grunnen en logisk konklusjon på alle de gjennomgripende forandringene de hadde kunnet bivåne de senere årene – forandringer man ikke våger å snakke om. Resultatet er resignasjon:

Flere og flere islamske elever og foreldrene deres hadde slått inn på en mer fundamentalistisk og radikal retning. Mange av kollegene mine hadde også merket endringen, men våget ikke å tale åpent om det. Helt til denne dag unngår mange lærere å rette kritikk mot islam. Årsaken ligger i at man forveksler aksept med toleranse, samt frykten for å bli stemplet som islamofob og en som overdriver.

Tegnene på denne religiøse forvandlingen er ikke mulig å overse. Flere og flere elever glir fra oss og inn i troens verden. Vi kan ikke følge dem dit. Vi kan heller ikke forhindre det. Kløftene oss imellom ble dypere, og vi nådde i mindre og mindre grad frem til dem. Etter hver eneste nye islamistiske terrorhandling ble mistanken sterkere: Stadig flere muslimske elever har forståelse for disse grusomme handlingene. Sympatien for attentatmennene er sterkere enn medfølelsen med ofrene.

Lærere og elever befinner seg i to helt forskjellige verdener, som er innbyrdes uforenlige. Og vi lærere har akseptert det. Hva gjenstår for oss? Vi orker ikke lenger å stå imot våre elevers religiøse tankegods. Det er for sterkt. Vi er for svake.

Politikere og myndigheter feier problemene under teppet og later som om alt er under kontroll. Underveis mister Wiesinger noen illusjoner:

Skolestyret i Wien gjorde seg ingen større bekymringer for radikalisering av unge muslimer i Østerrike da angrepet mot Charlie Hebdo fant sted. Frankrike er et annet land med en annen historie, og heldigvis ikke engang naboland til Østerrike. Hos oss ser det ut som om integreringen virker, i alle fall for skolestyret og lokalpolitikerne i Wien.

Naturligvis fantes det eksempler på vellykket integrering. Man konsentrerte seg bare om disse, og overså dermed de stadig større problemområdene. Som sosialdemokrat var jeg i flere år overbevist om at integrasjonen under enhver omstendighet måtte lykkes. Det manglet bare tilstrekkelige ressurser og aksept fra det østerrikske flertallssamfunnet. I dag har jeg ikke dette synspunktet lenger.

Allerede den gangen hadde jeg samtaler med både arbeidsgiver og fagforening om temaet politisk islam i skolen. Hos begge støtte jeg i årenes løp både på uforstand og manglende interesse. Ofte også kritikk og avvisning. Etter at både angrepene i Europa og tilfellene med radikalisert ungdom i skolene hadde funnet sted, ble det innført tiltak mot radikalisering i skolene. Jeg var ikke egentlig tilfreds med noe av det. Foredragsholderne formidlet stadig et inntrykk av at vi ikke hadde forstått problemene: «Dere må forandre dere og akseptere den verdenen elevene deres lever i, som den er. Da vil integrasjonen lykkes.»

Noe mer virkelighetsfjernt og naivt finner man knapt.

Den erfarne læreren blir opprørt:

Jeg skulle godta at disse ungdommene setter religionens regler over de verdslige? Jeg skal avfinne meg med at jenter ikke får lære å svømme, og at moskeen skal lete opp en passende ektemann når menstruasjonen melder seg? Jeg skal bare se på at islamske elever holdes utenfor vårt kulturliv, fordi det i deres foreldres øyne er haram (religiøst forbudt)?

Virkelighetsvegringen overgås kun av moralismen:

Innvendinger fra lærere om at integrasjonsproblemene kan skyldes familier og islamske miljøer, avvises med moralsk overlegenhet. «Lærerne må gå mer i seg selv. Tyrkerne er et stolt folk.»

Wiesinger klarte ikke å finne noen samtalepartnere der hvor de burde finnes – hos ledelsen på jobb, i fagforeninger, hos myndigheter, blant eksperter og politikere.

Så jeg prøvde lykken i den private omgangskretsen. Men også mine venner og bekjente, alle sammen borgerlige venstreorienterte, viste liten interesse for denne utviklingen. De nektet å tro det jeg kunne fortelle. I noen samtaler forsøkte jeg å forklare at islamske elever ikke bare radikaliseres via internett, men også i konservative moskeer og organisasjoner hos oss i Østerrike.

Innvendingene som dukket opp, ser ut til å være et slags vesteuropeisk hjernevirus:

Disse samtalene om integrasjonsproblemer ledet for det meste til sammenligninger med Den katolske kirken og begeistrede beretninger om reiser i islamske land – selvfølgelig fra ungdomstiden. Det beste beviset for vellykket integrasjon var til syvende og sist Brunnenmarkt i Wien, et tyrkisk gatemarked der man fikk så god kaffe og det ellers var lave priser. På bakgrunn av dette trakk jeg meg også mer og mer tilbake i private sammenhenger.

Forfatterinnen ser et av de samme paradoksene som plaget Oriana Fallaci:

Til denne dag begriper jeg ikke hvorfor venstreorienterte forsvarer konservativ islam. I årevis har de – med rette – kritisert Den katolske kirken, og omtalt dens tilhengere nedsettende som «lyseslukkere».

Selv Wiesinger henger fast i det tankemønsteret som Joseph Ratzinger i sin tid som pave forsøkte å bryte med Regensburg-forelesningen: Hvis den moderne fornuften ikke kan skille mellom religioner fordi alle sammen anses som irrasjonelle, så er den kanskje moderne, men den har opphørt å være fornuft.

Men omsorgen hennes er ekte: De muslimske elevene er under et forferdelig press, og de rives i stykker av splittelsen mellom familiens og vertslandets kultur. For å kunne yte omsorg, må man imidlertid gripe fatt i det vonde. Den som tror han er god ved å la være, er i virkeligheten det stikk motsatte.

Også Wiesinger er under press. Man ser helst at hun ikke sier noe:

Lenge fulgte jeg arbeidsgivers ønske om ikke å uttale meg offentlig om problemene i Wiens skoler. Ærlig talt dekket jeg meg bak taushetsplikten.

Politiske sympatier kompliserer saken for henne:

Hovedgrunnen var at jeg ikke ville bli tatt til inntekt for høyrekonservative partier. Og det stemmer ikke med min politiske holdning. Og ellers kunne det bety isolasjon både i yrkesliv og privatliv. Det ville jeg helst unngå. Så jeg var lenge taus.

I hele mitt voksne liv har jeg stått i nærheten av sosialdemokratenes venstrefløy. Jeg så det slik at muligheten for å trekkes mot høyre var skremmende. Og jeg snakket bare med kolleger som hadde de samme problemene på sine skoler.

Ordet problem er et understatement:

Vi snakket om hvorfor elevene forsvarte et æresdrap på en afghansk elev, og hvorfor jentene mente at familien måtte drepe dem hvis de ville gifte seg med en kristen.

I desember 2017 deltok Wiesinger i en demonstrasjon mot Østerrikes nye koalisjonsregjering, bestående av Folkepartiet (ÖVP) og Frihetspartiet (FPÖ). Men den utviklet seg ikke helt som hun hadde tenkt:

Som sosialdemokrat kritiserte jeg de planlagte reduksjonene i sosialsystemet, det var hovedgrunnen til at jeg gikk dit. Jeg hørte en kvinnelig taler, som oppfordret oss som demonstrerte, til å stille oss beskyttende foran alle moskeer. Dundrende applaus fra alle kanter rundt meg. Kvinner med transparenter ropte spontant: «Vi skal bære hijab!»

Hva gjør et normalt menneske i denne absurde situasjonen, hvor hun er omgitt av gale?

Jeg stivnet til, og i det øyeblikket følte jeg meg temmelig ensom. Jeg nærmest flyktet fra demonstrasjonen.

Men Wiesinger er et ettertenksomt menneske. Den spontane flukten gikk over i refleksjon:

Naturligvis skal ingen diskrimineres på grunn av sin religion. Men jeg tenkte også: Vil disse jublende kvinnelige demonstrantene også kaste seg foran moskeer som er behjelpelige med å finne ektemenn til mine elever? Vil de kaste seg foran moskeer som setter Koranen over vår forfatning, som hindrer våre ungdommer i å integreres i det østerrikske samfunnet? Vil i det hele tatt noen av disse opplyste og tolerante venstreorienterte personene stille seg beskyttende foran jenter som drapstrues når de vil bryte ut av stivnede, patriarkalske familieforhold?

Hun kunne like gjerne ha besvart det siste spørsmålet selv: Nei, det vil de ikke. Det er helt andre hensyn som styrer deres valg:

Uvitenheten om problemene med islamske elever i mitt sosialdemokratiske miljø ser jeg som praktisk begrunnet. De vil bli gjenvalgt og beholde sine stillinger. Derfor kan det ikke finnes noe problem som de kan trekkes til ansvar for.

Uvitenheten på det private området er preget av romantiske forestillinger: Venstre er godt, høyre er ondt. Og vi på venstresiden er de undertryktes redningsmenn. Ytterligere spørsmål blir mer besværlige. Livet skal være enkelt og hyggelig.

Hvordan skal politikken komme seg en millimeter videre hvis samtalen mellom mennesker aldri gjør det?

Wiesingers idealisme er uslitelig:

Begge disse forhold forsterket mitt ønske om å snakke om de virkelige problemene for muslimske elever. For etter mitt syn hører elevene hjemme blant oss, og derfor må flertallssamfunnet innse at de har problemer.

I dag er jeg overbevist om dette: Det som skader disse barna og ungdommene mest, er falsk toleranse og fortielsen omkring radikal-konservativ islam.

I stedet ser vi at våre fremste representanter innynder seg hos dem som legemliggjør denne formen islam, som i sitt vesen er fiendtlig mot vårt samfunn.

Man kan være enig eller uenig med Wiesinger i idealismen og det politiske grunnsynet hennes. Men når en lærer med nærmere tredve års erfaring og tapte illusjoner snakker rett fra leveren om akutte problemer som nesten alle tier om, kan ikke resultatet unngå å bli interessant.

Forlagene Europa rundt bør i det hele tatt kjenne sin besøkelsestid. Når får vi en tilsvarende beretning, sober og rystende på samme tid, fra Norge?


Susanne Wiesinger
«Kulturkampf im Klassenzimmer: Wie der Islam die Schulen verändert. Bericht einer Lehrerin»
Edition QVV, 10. September 2018
214 sider