Kommentar

Den nigerianske terrorgruppen representerer det alminnelige islamist-hatet mot kvinners rettigheter. Når vil Vesten våkne opp?

boko-haram-abubakar-shekau-story-top

Siden 276 skolepiker ble kidnappet i Nigeria sist måned, har betydningen av Boko Haram – navnet på terroristgruppen som bortførte jentene – blitt bedre kjent. Oversettelsen fra Hausa oppgis som oftest som «Vestlig utdannelse er forbudt», men «Ikke-muslimsk lære er forbudt» er kanskje riktigere.

Men det har vært lite oppmerksomhet omkring terrorgruppens formelle, arabiske navn: Jam’at Ahl as-Sunnah lid-da’wa wal-Jihad. Den engelske oversettelsen er omtrent slik: «The Fellowship of the People of the Tradition for Preaching and Holy War.» Det er mindre fengende enn Boko Haram, men mer avslørende hva gjelder gruppen og dens formål. Langt fra å være et anomali blant terrorgrupper, slik det fremlegges av endel observatører, er Boko Haram og dets mål og metoder tvert imot svært representative.

Bortføringen av skolepikene viser med all tydelighet et sentralt mål blant jihadistene: å undertrykke kvinner. Boko Haram mener ubetinget at jenter har det bedre som slaver enn som skolepiker. Terroristenes formål er ikke annerledes enn Taliban-snikmorderen som skjøt og var nær ved å drepe den pakistanske 15-åringen Malala Yousafzai – idet hun satt på skolebussen i 2012 – fordi hun kjempet for utdannelse for jenter. Jeg vet av erfaring at intet er mer bannlyst blant jihadister enn likestilte og utdannede kvinner.

Hvordan kan man forklare dette fenomenet til forbløffede vestlige, som i disse dager virker mer ivrige etter å tilgrise jihad-kritikere som «islamofober» heller enn å ta til orde for kvinners mest sentrale basisrettigheter? Hvor er de muslimske studentorganisasjonene som fordømmer Boko Haram? Hvor er raseriet i fredagspreknene? Disse jentenes liv fortjener mer enn emneknagg-kampanjer på Twitter.

Organisasjoner som Boko Haram oppstår ikke i et vakuum. Mennene som oppretter islamistgrupper, enten det er i Afrika (Nigeria, Somalia, Mali), Sydvest-Asia (Afghanistan, Pakistan) eller tilogmed i Europa (Storbritannia, Spania og Nederland) er medlemmer av veletablerte og langvarige muslimske samfunn, hvis medlemmer for det meste foretrekker å leve fredelige liv. For å forstå hvorfor jihadismen blomstrer, må du forstå den indre dynamikken i disse samfunnene.

Derfor, forestill deg en sint ung mann i et hvilket som helst muslimsk samfunn hvor som helst i verden. Forestill deg at han søker å etablere en mannsforening tilegnet anvendelsen av Sunnah (tradisjon som følger Profeten Muhammeds veiledning). Mye av den unge mannens forkynnelse vil dreie seg om kvinners plass i samfunnet. Han vil anbefale at jenter og kvinner holdes innendørs og tildekket fra topp til tå når de beveger seg utendørs. Han vil også fordømme løssluppenheten i vestlige samfunn.

Hva slags respons vil han få? I USA og Europa kan enkelte moderate muslimer gjøre myndighetene oppmerksom på ham i det stille. Kvinner vil muligens uttrykke bekymring for angrepene på deres frihet. Men i andre deler av verden, der lov og orden er mangelvare, vil slike unge menn og deres ekstremisme blomstre.

Der statsmakten er svak, korrupt eller ikke-eksisterende, vil Boko Haram og dets likesinnedes budskap være særlig overbevisende. Det lyder troverdig å legge skylden på myndighetenes korrupsjon som årsak til fattigdommen, og tilby Profetens rene prinsipper som motgift. Og i disse landene er kvinner mer sårbare og deres muligheter begrenset.

Men hvorfor tyr vår unge fanatiker til vold? I begynnelsen kan han regne med at hans fundamentalistiske budskap vil motta en grad av beundring fra samfunnet han har sitt utspring i. Han kan møte motstand fra veletablerte muslimske ledere som opplever sin posisjon truet av ham. Men han holder ut fordi utholdelse beskrives i Sunnahen som en av de viktigste nøkler til Paradiset. Etterhvert som han trasker fra dør til dør, vil han opparbeide seg en tilhørerkrets. Etter en stund vil flokken hans være like stor som det etablerte muslimske samfunnets menighet. Ved dette punktet kommer styrkeprøven, og argumentet om «hellig krig» blir plutselig fornuftig for ham.

Boko Harams historie har fulgt nøyaktig dette opptrinnet. Gruppen ble etablert i 2002 av en ung islamist ved navn Mohammed Yusuf, som begynte å forkynne i et muslimsk samfunn i delstaten Borno i det nordlige Nigeria. Han grunnla et undervisningssenter, inklusive en moské og en muslimsk skole. I syv år flokket familier, for det meste fattige, til ham for å høre hans prekner. Men i 2009 begynte nigerianske myndigheter å etterforske Boko Haram og endte med å arrestere flere medlemmer, deriblant Yusuf. Fremstøtet førte til voldshandlinger som tok livet av 700 mennesker. Like etterpå døde Yusuf i fengsel – myndighetene sa at han ble drept under fluktforsøk – men frøene var plantet. Under en av Yusufs nestkommanderende, Abubakar Shekau, grep Boko Haram til jihad.

I 2011 utførte Boko Haram sitt første terrorangrep, i Borno. Fire mennesker ble drept, og fra da av var vold en vesentlig del, kanskje hoveddelen, av gruppens oppdrag. De nyligste bortføringene – ytterligere 11 jenter ble bortført av Boko Haram sist søndag – følger en rekke voldshandlinger, inklusive bilbomber og mordet på 59 skolegutter i februar. På mandag, som for å demonstrere sin økende makt, startet Boko Haram et 12-timers angrep på byen Gamboru Ngala; de skjøt om seg på markedsplassen, satte hus i brann og drepte beboerne som flyktet fra de brennende bygningene. Hundrevis ble drept.

Jeg blir ofte fortalt at den jevne muslim avviser voldsbruk og terrorisme av hele sitt hjerte, og ikke deler ekstremistenes tro på at en degenerert og korrupt Vestlig kultur må erstattes av Islam, og avskyr nedvurderingen av kvinners mest basale rettigheter. Vel, det er på tide at disse fredselskende muslimene gjør mer, mye mer, for å motarbeide dem i deres midte som står for en slik misjonering før de utvikler seg videre mot neste fase, «hellig krig».

Det er også på tide for vestlige liberalister å våkne opp. Dersom de velger å anse Boko Haram som en anomali, gjør de det på eget ansvar. Bortføringen av disse skolepikene er ikke en isolert tragedie; deres skjebne reflekterer en ny jihadistisk bølge som strekker seg langt forbi Nigeria, og utgjør en dødelig trussel mot kvinners og jenters rettigheter. Om min påpekning av dette skaper mer krenkelse enn de avskyelige handlingene til Boko Haram, får så være.

The Wall Street Journal

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også