Nytt

På en fjelltur i de østerrikske alper kom jeg over en liten fortelling på en plakett i fjellsiden. Den handlet om en konge som skulle dø. Men før han skulle dø ville han finne ut om folket hans hadde det bra.

Tenker europeiske ledere på sine landsmenn? Bryr dem seg om dem og deres kultur?

I år har jeg hatt gleden av å flakke rundt i Alpene  i tilsammen en drøy måned. Naturopplevelsene er selvfølgelig det mest nærliggende, ellers er det møtet med menneskene som har gjort størst inntrykk. Til tross for relativt svake engelsk- og tyskferdigheter, klarer jeg å kommunisere med folk som bor i tyrolerhus mellom vakre fjelltopper.

Jeg ankom Tyskland ganske kort tid etter bronsefinalen i fotball VM. Min familie og jeg var sikre på at det var gleden over bronseplassen som var årsaken til at tyskerne flagget. Det var flagg over alt; på biler, balkonger, i ryggsekker, byggeplasser, gravemaskiner og hengende ut av vinduer. Når vi kom tilbake etter ca en måned i Østerrike og Südtirol så vi at det ennå hang mange tyske flagg rundt omkring, kanskje flaggingen til og med hadde tiltatt? Da sa jeg til min kone: » Nå er det noe som skjer.» Ikke noe land flagger i over en måned pga av en bronsemedalje. Ut over høsten fikk jeg med meg; Oktoberfestivalen i München samler unge tyskere som møter opp i tradisjonelle drakter. Aftenposten beskrev dette som en trend eller mote, men er det ikke noe mer enn det? Ikke lenge etterpå ble jeg kjent med Thilo Sarazzins bok «Tyskland avskaffer seg selv»,  og jammen meg var det en tysk politiker, Horst Seehofer som uttalte at «Multikultur ist tot.» Noen ganger ser det ut til at magefølelsen stemmer med virkeligheten.

Hva har så disse ukene i Alpene brakt med seg av inntrykk når det gjelder møter med personer?

Noe som sitter sterkest igjen er nok en kveld jeg satt sammen med en belgisk familie og noen østerrikere. Belgierne kunne fortelle om at Bryssel ikke langer oppleves som en belgisk eller europeisk by. De fortalte om hvordan muslimer dominerer store deler av Bryssel og om belgiere som regelrett flykter ut av det multikulturelle samfunnet. De bosetter seg i mindre byer sammen med belgiere. De fortalte at de indre konflikter i Belgia er store nok med den opprinnelige befolkningen, spesielt mellom Flandern og de andre, og nå har de på toppen fått konfliktene som følger med en økende muslimsk befolkning som krever sin rett, ikke minst til å ikke bli krenket. De belgiske kvinnene innrømmet at de aldri drar inn til Bryssel. De nekter å se hva som har skjedd med byen, det holder å høre om det.

Østerrikerne på sin side kommer med historier om et land som hadde god økonomi og et velfungerende samfunnsmaskineri. Innvandringen har ødelagt mye. De opplever at deres kultur og egenart blir satt til side for de nye landsmennene. Ikke langt unna der vi satt og pratet ligger det en liten by som har en del utdanningsinstitusjoner. Selve byen er lite preget av innvandring, men utdanningsinstitusjonene har mange studenter med annen kulturell bakgrunn. De fortalte meg om en lærer som slo hardt ned på en gruppe tyrkiske elever som utelukkende pratet med hverandere på tyrkisk. Læreren forlangte at tysk er språket man bruker i Østerrike. Vedkommende ble stemplet som rasist og fikk store problemer i ettertid.

Østerrikerne jeg har møtt på min vei er også svært fortvilet over at deres penger går med til å redde eurolandene som sliter økonomisk. De viste meg aviser som fortalte at østerrikske bundesländer må spare penger. Dvs mindre til skoler og helse, men penger til skakk-kjørte euroland hostes opp. Misnøyen er stor.

Folkene som driver pensjonatet jeg har bodd på i en årrekke har en sønn som studerer i Wien. Han bor i et studenthus for østerrikere. Det mine bekjente finner merkelig er at deres sønn er den eneste som er østerriksk av studentene som bor der. Det vil si etnisk-østerriker. Man kan jo være østerriker på så mange måter. Det er mange etniske-østerrikere som går glipp av hjelp de ellers ville ha hatt krav på pga av fremmedkulturelle som rykker fram i køen.

I disse alpebyene opplever man også stoltheten over kulturell egenart. Lederhosen, alpehatter, lokale byggeskikker og matretter er selvsagte ting. Her viser man hvem man er, og det gjelder også den yngre garde. Unge menn med alpehatt er et vanlig syn.

Når jeg vandrer rundt i denne kulturen så slår en tanke meg: » Burde disse landsbyene vært beriket slik at f.eks 30% av innbyggerne burde vært pakistanere eller somaliere?» Hva ville det gjort med deres kulturelle egenart?

Inntrykket er at det finnes få store familier i disse byene, likevel er det mye unger å se. Mange barnevogner og mange hus med huskestativer og sandkasser.  Kulturen i disse byene ville blitt raskt utradert med masseinnvandring. Det er det som er i ferd med å skje i Europas storbyer. Groruddalen er bare ett eksempel. Undersøker våre ledere om det står bra til med deres folk? Eller bytter de dem ut med noe nytt?

En kveld i sommer så vi på et nyhetsprogram. En østerrisk minister pratet om viktigheten av at østerrikere viser toleranse og åpenhet mot de fremmede kulturer. «Hjelpe meg» tenkte jeg. Samme greia her som hjemme. Dagen etter var det dobbeldrap i et kjøpesenter. Iranske ofre og iransk gjerningsmann. De fremmedkulturelle klarer å skape skepsis og avstand flere steder enn i Norge. (Jeg har ikke glemt Fritzl, men hvis det jeg hører stemmer, så er ikke østerrikerne selv overrepresentert på kriminalstatistikken.)

I et Südtyrolsk ferieparadis kom et muslimsk par gående i en overfylt gate. Han i vestlige klær. Shorts og t-skjorte, det var en varm dag. Hun i burka. Det var spesielt å se hvordan folk snudde seg og tittet på dette paret. Ingen sa noe, men blikkene var ikke vennlige. Sitter jeg igjen med dette inntrykket fordi jeg selv er muslimo- eller islamofob? Sendte folk disse uvennlige blikkene fordi at de også er rammet av samme fobi?

Eller er det slik at mange europeere værer en fare som våre politikere stadig vekk fornekter?

Jeg tror at mange europere drar til slike steder for å slappe av og komme seg vekk fra hverdagen i eller i nærheten av de store byene. Når multikulturen også trenger seg på i disse stedene er kanskje det en del av den velkjente dråpen som får begeret til å renne over?

Jeg har hatt gleden av å besøke de Österriske alper nå i førjulstiden. Noe som gjorde sterkt inntrykk i år var politiets sterke nærvær ved flyplassen i München. En flyplass som er gunstig for turer inn i Østerrike. Tyskland sto med nervene i spenn etter terrortrusler fra islamister. Politiet gikk rundt med hendene hvilende på maskinpistoler. Det er vanskelig å tro at multikulturen blir mer levende i Tyskland etter dette. Det er også absurd å se frykten for islamistisk terror samtidig som man merker muslimenes nærvær i form av «halalmerking» av maten som selges på flyplassen.

Advent er noe som virkelig markeres i Østerrike. Det er på mange måter en folkefest. Det rigges til med adventsmarkeder og barna jobber iherdig med Krampus-kostymene sine. Krampus er hjelperen til St.Nicholaus som kommer innom i begynnelsen av desember. Krampus ser ut som djevelen selv og straffer de ulydige barna. De arrangerer «Krampuslauf» for barna som kler seg ut 5.-6. og 7. desember. På torget drikker de voksne ofte glühwein og barna får noe varmt og alkoholfritt.

Det er fantastisk å oppleve samholdet og gleden over denne advenstiden. Et samhold som jeg tror er mulig fordi folk har ganske lik bakgrunn, samme språk og ganske like normer for hva som er akseptabelt. Det er hva jeg vil kalle et herlig fellesskap. Det er også snodig å se det tyrkiske flagget vaier i vinden og reklamerer for honning i Østerrike i disse tider.

En annen sak som er fremtredende i den lille byen jeg besøkte nå i førjulstiden er byggeaktivitet. Det bygges mye. Hovedsaklig i tradisjonell stil.

Folk beveger seg ut av større byer. Bort fra multikultur og til sitt eget folk og egne røtter. Tegningen er den samme som hjemme i Norge.

Det er dette som gjör meg så trist naar jeg kommer hjem til Groruddalen. Multikulturen river opp fellesskapet. Felles høytider, felles språk og felles normer rives bort. Det vi sitter igjen med er hverken rikere elller bedre enn det vi hadde før. Det er forfall vi har igjen.

Men våre politikere med Audun Lysbakken og Jonas Gahr Støre forkynner stadig fortreffelighetene med det mangfoldige samfunnet. Hvor lenge kan de fortsette å servere folket denne gedigne løgnen?