Morgenen 9.november startet med Aftenposten, som vanlig. Selvfølgelig skulle man ikke lete lenge etter å finne noe å stille spørsmålstegn ved.
Inne på kultur-delens side to lyste en overskrift i mot meg. Eirin Hurum hadde et budskap til meg:

De som tror at Storbritannia er i ferd med å bli ødelagt av en fremmedkulturell invasjon, må trekke bowlerhatten opp fra øynene. Få land kan takke innvandringen for så mye.

Javel, var min første tanke. Jeg har ingen ingen spesielt høy utannelse, og ihvertfall ingen innen samfunnskunnskap, men en tanke slo meg umiddelbart: Høres ikke dette ganske likt ut det som serveres angående multikulturen i Groruddalen. Jonas Gahr Støre mener at barn som ikke vokser opp i mangfoldet på Furuset (Groruddalen) vil få varige handikap. Innvandring er en berikelse.
Vi som bor i Groruddalen ser noe annet som vi ikke vil utsette våre barn for. Svake språkkunnskaper blandt våre nye landsmenns barn, samt at vi må tilpasse oss fremmede skikker og kulturer, gjør at vi flytter vekk.
Hva er det så England skal takke innvandringen for?

Storbritannias historie er en evig føljetong om inntrengere og innvandrere som over mange tusen år kom i bølger til den frodige, grønne øya.
Først ute var kelterne, deretter romerne. I år 43 e. Kr. innlemmet Claudius’ hær Storbritannia i Romerriket. Sporene en fortsatt tydelige, i form av veier, kulturlandskap og romerbad og varme kilder, for eksempel i Bath. Deretter kom en ny bølge av inntrengere, dansker, anglere, saksere og for ikke å glemme vikingene. Og til slutt de franske normannerne – og Vilhelm Erobreren.

Som en vanlig mann i gata noterer jeg meg uttrykkene «innlemmet Claudius’ hær» og «ny bølge av inntrengere.» Det høres ut som om man møtte en viss grad av motstand, noe annet vil vel være rart?
Er det ikke akkurat her den store forskjellen er? Dagens masseinnvandring, som i praksis skyver den opprinnelige befolkningen bort, er ikke iverksatt av noen hær, de er heller ingen bølge av inntrengere. Det er våre politiske ledere som lar de få lov å komme. De prater varmt om mangfold og multikultur og de forlanger at vi skal godta og akseptere det som skjer. Uten motstand.

Det er nok å nevne de stolte nepalske gurkhasoldatene, som britene ble så imponert over at de hyret dem som leiesoldater i den britiske hær i 1814. Der er de fortsatt, etter å ha tjent den britiske dronningen i to verdenskriger, i Bosnia, i Falklandskrigen – og senest både i Irak og Afghanistan. Det vi tror er rotbritiske tradisjoner, som nasjonalsportene cricket og polo – eller kjærligheten for te, for den saks skyld – er brakt hit via imperiet.

Er ikke dette også ganske likt det som blir servert her hjemme. Hva er egentlig norsk? Hva er en nordmann? Det er den vanlige holdningen om at alt kommer utenfra og at vi europeere liksom ikke har noen egen kultur. Er det ikke slik at vi er resultat av en lang historie og europeeres kultur har skaffet seg sine utrykksformer gjennom en mix av påvirkning fra flere steder? Det er så utrolig frustrerende å se hvordan vi skal nedgraderes til noe uten egen verdi. Det føles ihvertfall sånn.

I årene etter 2. verdenskrig strømmet det på med immigranter som ønsket å søke lykken i imperiets hjemland – hovedsakelig fra Karibien, India og Pakistan. De var ønsket som billig arbeidskraft, og Storbritannia har i hele etterkrigstiden hatt en åpen og raus politisk tilnærming til innvandring. Både fra imperiet, men også fra resten av verden. Det har betalt seg. Det postindustrielle Storbritannia har hatt tilgang på fremragende kompetanse og hjernekraft, for eksempel innenfor IT, ingeniør-, medisin og finans. Det er ikke tilfeldig at City i London er blitt et av verdens mektigste finanssentrum. Det er heller ikke tilfeldig at Premier League er verdens beste fotballiga, og det engelske landslaget en tilsvarende flopp.

Det at Storbritannia har hatt tilgang på gode hjerner fra fremmede himmelstrøk som har bidratt med økonomisk gevinst er sikkert sant og riktig, men er det dette som er den hele og fulle sannheten om invandringen?
Og er Premier League verdens beste liga pga multikultur, og det engelske landslaget en flopp pga at det er for «engelsk?»
Uten å ha vært i Storbritannia så har jeg en sterk mistanke om at det finnes en annen side. Akkurat som i Groruddalen. Her opplever vi barnerike familier med mødre som ikke prater særlig norsk, kriminalitet, ungdomsgjenger, moskéer og andre gudshus, muslimske særkrav m.m.
Hvis det jeg har sett og lest på internett stemmer, så ser det ut som om det er ganske store spenninger der borte i Storbritannia. Det ser ikke særlig bra ut. Problemet ligger sikkert i at den opprinnelige befolkningen kjenner at de blir utkonkurrert, akkurat som i Groruddalen.
Noen jeg kjenner var i London i sommer.(De er ikke etnisk-norske, og mørke i huden.) Barna deres fortalte at London var som Grønland i Oslo, bare mye større. Det fortalte meg ganske mye. Grønland fremstår definitivt som en trussel mot det Oslo jeg kjenner. Man kan jo bare gjette hva mange opprinnelige briter føler……

Ganske tidlig i kommentaren til Eirin Hurum står dette:

«I am british- through and through». Jeg er britisk, tvers igjennom, sier Chris Reece i Luton. Han snakker på vegne av mange hvite, britiske arbeiderklassemenn som nå er rasende på det de mener er en ukontrollert masseinnvandring til Storbritannia. Han er ikke rasist, han støtter ikke English Defence League – en høyreradikal bevegelse som nå vokser i rekordfart og som kjemper mot en «islamisering av Storbritannia». Men han forstår hvorfor folk sympatiserer med dem. De frykter for den engelske kulturen, den britiske identiteten.

Men britisk tvers igjennom går det ikke an å være mener enkelte. Akkurat som her hjemme, for hva er vel å være norsk?

Det å være pakistaner eller somalier er det ingen som stiller spørsmål til.

Ville de nepalske gurkhasoldatene til Dronningen vært nepalske gurkhasoldater om de ble byttet ut med somaliere?

Det er frustrerende å stadig få høre at det er oss som er «urbefolkningen» som det er noe galt med. Her i Groruddalen sitter jeg med en følelse av at politikerne er misfornøyd med at vi flytter vekk istedenfor å bidra til integreringen. Ærlig talt, hvorfor skal vi integreres i de fremmede kulturene?

Men Eirin Hurum ser også noen svarte skyer. Den trusselen mange av oss ser. Den trusselen som vi ikke skal si i mot, for da er vi islamofober. Jeg husker i gamle dager, da folk ble kalt rasister når de påpekte at innvandrerne kom til å ta over landet. Nå ser vi at de er på god vei til å ta over hovedstaden.
Historien gjentar seg, for påpeker man at islam kan bli store og ta over, ja, da er man islamofob. Hvem kan tro på multikulturalistene nå?

Men det betyr ikke at Storbritannia er noe lykkeland, og at innvandringen og integreringen bare har vært vellykket. Utfordringene er store og alvorlige, særlig de som er knyttet til den voksende terrortrusselen fra Storbritannias egne, og radikaliseringen i deler av det muslimske miljøet. Man trodde at utdannelse og integrering var nøkkelen til suksess. Nå viser det seg at det er de med høyest utdannelse som forfekter de mest ekstreme synspunktene. Denne uken pågår en rettssak mot en ung muslimsk kvinnelig student. Hun forsøkte å knivstikke og drepe en Labour-politiker etter å ha blitt hjernevasket av en Al-Qaida- prest på nettet. Han oppfordret unge muslimer til å drepe politikere som støttet Irak-invasjonen. Flere universiteter er blitt arnested for radikale muslimer. Mot denne utviklingen står britiske politikere rådville og maktesløse.

Det betyr ikke at Storbritannias åpne innvandringspolitikk har vært feil. Snarere tvert om. Landet har mye å takke innvandringen for.

Selvfølgelig er ikke innvandringspolitikken feil. Selvom man står overfor store problemer med den muslimske befolkningen som er en trussel mot samfunnet, så er ikke politikken feil. Selvom det går rett ned skal man være takknemlig og fornøyd.
Akkurat som i Groruddalen, det er vi «urfolkene» som er lite takknemlige for det fagre mangfoldet vi har fått tredd nedover hodene våre.

Det er ikke lett for oss vanlige menn i gata å forstå hvorfor politikerne ikke vil oss europeere godt. Historien er så veldig lik i så mange europeiske land.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/hurum/article3895887.ece

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂