Gjesteskribent

Tenk om hvite rasister i Norge eller Storbritannia hadde angrepet Deepika Thathaal, den tidligere popsangerinnen som nylig laget sin første feministiske dokumentar — Banaz: An Honour Killing — som ble vist på ITV1 i slutten av oktober. Som en strålende vakker 17-åring hadde hun blandet påvirkningen fra den asiatiske musikken hennes innvandrerforeldre spilte med lydene av Massive Attack og Portishead. Slik ble hun en av Norges første asiatiske stjerneartister.

Fiendtlige personer ringte hjem til foreldrene hennes og brølte ut giftige trusler. De styrtet inn i klasserommet hennes og skrek at hun var «et ludder, en hore, en prostituert». De angrep henne på gaten og stormet scenen under en konsert hun holdt i Oslo. Hun flyttet til London og relanserte seg selv som Deeyah, «den muslimske Madonna». I sin rørende naivitet trodde hun at Storbritannia ville være et tryggere land å arbeide i enn Norge. (Hun hadde vært på besøk som barn og blitt imponert av at asiatiske kvinner gikk vestlig kledd utendørs uten at menn angrep dem.)

En tanke forstyrret drømmebildet hennes: «Hvorfor har jeg hele dette markedet for meg selv? Hvorfor er jeg den eneste muslimske kvinnen på scenen?»

Det fant hun fort ut. Hun ble nødt til å ansette livvakter. Hun ble spyttet på gatelangs, og advart om at hun ville bli kuttet opp i småbiter. Deeyah holdt ikke ut. Både hun og de liberale foreldrene hennes levde i frykt. Hun gav opp drømmen om å bli stjerne, flyktet fra plageåndene i Europa i 2007, og fant et fristed i USA.

Jeg er ikke særlig fantasifull når jeg forestiller meg at Deeyah ville ha blitt en antirasistisk heltinne — en muslimsk Stephen Lawrence — hvis forfølgerne hennes hadde vært BNP eller norske nynazister. Artister ville ha gjort hennes kamp mot fordommene til sin egen. Politikere ville ha invitert henne til Westminster og Europa-parlamentet. BBC ville ha sørget for at hun aldri gikk av luften. Det liberale samfunnet ville ha omfavnet henne og definert seg selv ved sin reaksjon på volden og fordommene.

De som forfulgte Deeyah i Norge og Storbritannia var akkurat like voldelige og fordomsfulle som nynazister, med de samlet seg tilfeldigvis under det radikale islamske flagget istedenfor hakekorset. Ingen stor forskjell, tenker man kanskje. En rent bagatellmessig sådan. Men den lille forskjellen gjorde stor forskjell i praksis. Ingen tok Deeyah i forsvar. Hverken venstreliberale eller medfølende konservative politikere. Hverken BBC eller den liberale pressen. Ikke Amnesty International, ei heller de «engasjerte» artistene som tar opp så mange venstreorienterte temaer. Ingen brydde seg. Det å forsvare en asiatisk kvinne mot uprovoserte angrep fra asiatiske menn, var i deres forkvaklede sinn en rasistisk eller islamofob handling. Ubeskyttet og ubemerket lusket Deeyah avgårde til en anonym forstad til Atlanta, hvor hun begynte det møysommelige arbeidet med å komme til hektene igjen.

Etter Jimmy Savile-skandalen har britene sett tilbake på 1970-tallet med selvtilfredshet. Hvordan kunne våre forfedre ha stilt seg så likegyldige til overgrep på den tiden, spør de seg. Det er sjokkerende at vi en gang ignorerte andres lidelse og lot som om den ikke eksisterte. Det ville ikke ha skjedd i dag, selvsagt. Nei, nei, nei, vi er bedre og snillere mennesker. Men når det gjelder kvinner og barn med brun hud snarere enn hvit, er vi ikke det. Når en 15 år gammel hvit skolejente drar til Frankrike med en lærer, resulterer historien i nyhetsoverskrifter. Når foreldrene til en pakistansk jente tar datteren ut av skoleklassen og tvinger henne til å gifte seg med en gammel mann fra den andre siden av verden, altså når de organiserer bortføringen og voldtekten av henne, tier det høflige samfunnet stille. Kjønnslemlestelse av jenter er en straffbar handling i Storbritannia, hvilket lyder som et fremskritt. Problemet er at hverken politi eller påtalemyndighet vil håndheve loven, leger og sosialarbeidere vil heller ikke avsløre misbruk.

Deeyah trakk seg tilbake til sitt asyl i Atlanta. Hvis du er kvinne, kom hun til å skrive senere, «kan du ikke kan være den du er, du kan ikke si hva du som individ trenger, håper eller mener hvis noe av dette er i strid med det viktigere hensynet som er familiens og gruppens kollektive omdømme.» Deeyah brøt ikke sammen under trykket fra den kollektive volden. Beundringsverdig nok ønsket hun ikke å være kjendis mer, og bestemte seg for å bli en feministisk aktivist i stedet. Banaz: En Honour Killing er det første resultatet av hennes kursendring. Filmen (hvis opprinnelige tittel var Banaz: A Love Story) forteller historien om Banaz Mahmod, en datter av kurdiske foreldre, som bodde i Mitcham i Sør-London. Da hun var 17 år, giftet de henne bort til en da 28 år gammel kurdisk mann som hun knapt kjente. Ektemannen forgrep seg på henne hele tiden. «Da han voldtok meg, var det som om jeg var skoene hans, som han kunne ta av og på når han ville,» fortalte hun. «Jeg visste ikke om dette var vanlig i min kultur, eller her. Jeg var 17 år.»

Banaz rømte, og begynte å treffe Rahmat Sulemani, en ung venn. Kjærligheten mellom de to sjokkerte familien hennes. Faren hennes, onkelen og to søskenbarn drepte henne etter å ha planlagt mordet.

Deeyah hadde alle slags problemer med å gjøre Banaz’ historie til en film. Rahmat Sulemani var så redd at han ville ikke vise seg foran kameraet. Banaz’ eldre søster Bekhal, som satte sitt eget liv i fare ved å vitne mot familien, ville bare vise seg frem dekket av et slør. Som ITVs seere kan bevitne, er dokumentaren en triumf takket være politiets samarbeid. De gav Deeyah opptakene som ikke tjente dem til noen ære. Publikum ser en desperat Banaz fortelle politifolkene: «Folk følger etter meg, de følger etter meg fortsatt. Hvis noe skulle skje med meg, uansett når, så er det dem.» Politiet gjorde ingenting, og siden ble hun drept. Like viktig var det at London-politiet lot Deeyah få tilgang til den utmerkede politioverinspektør Caroline Goode, som ledet drapsetterforskningen. Ingenting skulle hindre henne i å oppklare forbrytelsen. To av morderne flyktet til det de antok var et sikkert sted i irakisk Kurdistan. Goode sørget for den første vellykkede utleveringen av mistenkte fra Irak til Storbritannia. Takket være hennes anstrengelser behandler London-politiet nå drapsofre likt, uansett hudfarge. Kanskje er jeg for optimistisk, men politiet ser ut til å være i ferd med å bevege seg bort fra det multikulturelle hykleriet.

Hvis britene i 2040 ser tilbake og lurer på hvordan deres «antirasistiske» forfedre kunne tolerere kjønnslemlestelse, kidnapping og drap, vil en slik forandring til det bedre ha kommet takket være det ensomme arbeidet gjort av kvinner som Deeyah og overinspektør Goode, og ikke på grunn av noe som helst utført av de feige små dr***sekkene som i dag kaller seg «liberale».

 

Opprinnelig i Standpoint Magazine, desember 2012.