Gjesteskribent

Det er rart å sitte på den ytterste nøkne ø, et sted på vestlandskysten, og lese om hva som foregår i landet vårt, og først og fremst i hovedstaden.

I mange år nå har jeg daglig fulgt med på rights.no og document.no, og jeg registrerer at utviklingen gradvis, men stadig raskere, forverres. Det skremmer meg, men personlig er jeg så heldig at jeg enn så lenge ikke har merket noe til denne utviklingen her hvor jeg bor.

Og siden jeg hverken er kulturrelativist eller multikulturist, men kun en trangsynt, utflyttet bergenser, gleder jeg meg altså stort over ennå å få leve i norsk kultur, med unger som slipper å oppleve multikulturens mange små og store sorger og mareritt i skoledagen.
Det er ingen problemer med utildekket hår, alle bader sammen, man lager julepynt og går i kirken til jul, alle forstår hva alle andre sier og man har samhold, likestilling og felles verdier. Mine unger vokser på mange måter opp i det samme samfunnet som jeg selv vokste opp i, og jeg ser faktisk ikke en eneste ulempe ved det.
Joda, vi har også «nye landsmenn». Vi har venner og kolleger som er innvandrere, men om de har et annet språk og en annen bakgrunn, så har de omtrent samme kultur som oss, og de tilpasser seg uhyre raskt, lærer seg språket på rekordtid, og glir inn i samfunnet så elegant at man knapt nok tenker på at de i utgangspunktet ikke er herfra. De kommer stort sett fra Øst-Europa eller Filippinene.

Jeg registrerer at mange av de som bor midt oppi «den store endringen» eller «det nye vi» som enkelte liker å kalle det, ser seg blind på hva som er i ferd med å skje, og aksepterer uvitende at streken skyves stadig mer. De ser ikke hva de mister, de vet ikke hva de allerede har mistet.

Det verste er å miste tryggheten og tilliten.

Vi som bor ute på landsbygden, sees på av enkelte som bygdetullinger. Litt dumme, relativt forutinntatte, forholdsvis bakstreberske og ganske kjedelige.
Det er selvsagt ikke lite fordomsfullt å mene dette om sine landsmenn, men la dem for Guds skyld leve i troen, for hadde de visst hvor godt vi har det, hadde strømmen gått en vei, og det vil si: ikke til Oslo.

Men hva er det vi har?

Vi har sjøen, hvor vi kan boltre oss i den flotte skjærgården, de dagene om sommeren hvor solen finner det for godt å bevilge oss med sitt nærvær. Om man ønsker det, finner man en vik helt for seg selv, her er ingen trengsel. Skulle det regne, biter fisken bedre, så ingen grunn til å forbli landkrabbe av den grunn. Og dette er ikke forbeholdt kun de med penger til dyr båt og skamdyr båtplass, her er det en plass til alle, og en båt er alltid å oppdrive.

Og vi har skogen og vi har fjellet, hvor vi kan gå fra topp til topp, og nyte den vakre utsikten. Fra døren hjemme er det ikke lange veien til nærmeste sti, og vi er ute i uberørt natur og kan traske i vei i timer og knapt treffe et annet menneske.

Vi har samholdet, den felles kulturelle bakgrunnen som gjør at vi forstår hverandre, snakker samme språk både bokstavelig og billedlig, har samme interesser og samme bakgrunn.

Og vi har tryggheten.

Jeg er aldri redd, om jeg går tur langs veiene etter mørkets frembrudd. Om jeg går i timevis alene på fjellet. Når ungene er ute litt lenger enn vi hadde avtalt.
Jeg er trygg, fordi jeg kjenner nærmiljøet, jeg kjenner menneskene, om jeg ikke vet hvem alle er, så vet jeg hvordan de er.
Man har aldri en 100% garanti mot overgrep, selvsagt ikke, men sjansen er så liten at man kan nesten se bort fra den, den henger i alle fall ikke over meg som en mare, eller skaper frykt i hverdagen.

Så har vi den livsviktige tilliten.
Vi stoler på hverandre. Vi stoler på naboen. Vi kan gå fra ulåst dør, uten å være bekymret for at huset er tømt innen vi er tilbake. En gang vi dro på båttur, var ikke bare døren ulåst, den stod rett og slett på vidt gap viste det seg, en av ungene hadde glemt å lukke den. Men hva gjorde det?
Ingen hadde benyttet anledningen til å robbe huset vårt, denne gangen heller.

Jeg tenkte på det i sommer, da flere personer ble utsatt for voldelige ran av omreisende bander, som ringte på og ba om et glass vann, før de gikk til angrep på eldre og forsvarsløse mennesker: Nå tar de også tilliten fra oss. Den livsviktige tilliten vi alle er så avhengig av.
Vi kan alle trenge hjelp fra fremmede, og da er det livsviktig med gjensidig tillit til andre mennesker man i utgangspunktet ikke kjenner.
Som den unge mannen som kantret i båten sammen med sine kamerater, og svømte og løp store distanser, før han omsider kom frem til et hus seint på kvelden.

Hva om de som bodde der ikke hadde våget å lukke opp? Banker en fremmed på døren seint på kvelden, trenger man en viss tillit til sine medmennesker for å våge å åpne, spesielt når man nylig har lest i avisen om mennesker i lignende situasjoner som har vært utsatt for stygge overfall.

Heldigvis hadde de tillit til et medmenneske i nød, alternativet kunne vært den sikre død for flere personer. Og heldigvis var det denne gang et menneske i nød, og ikke en kriminell svindler som stod der på trappen.

Nå må vi kjempe for å beholde dette, og for mange er det en kamp om å vinne det tilbake.

Så langt har jeg alt dette, og for meg er det av uvurderlig verdi.
Jeg trenger ingen opera. Alt annet har jeg.

Enn så lenge.

Forfatteren driver og skriver bloggen http://hummer-kanari.blogspot.com

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også