Mennesket kan ikke leve uten håp. Når håpet dør, dør vi. Her langt mot nord feirer vi både vintersolverv og at et lite barn ble født i Betlehem. Lysets gjenkomst og Jesu fødsel lar seg ikke skille fra hverandre.

Kanskje er dette folks nærmeste fornemmelse av noe mystisk og hellig. Stemningen rundt sola som snur er noe som ligger dypt i nordboerne. Det gjør oss åpne for fortellingen om det lille barnet. Hva kan være større enn et barn som fødes? Det nyfødte barnet er selv en oppadstigende sol. Det er fornyelsen av håpet. Uten barn, ingen fremtid.

Når vi kommer ut av kirken går vi bort til gravstøttene, hvor forfedrene ligger begravet: der skal du en dag ligge. Fødsel og død, og fornyelsen av en fødsel for 2000 år siden. Det er det som kalles en ritus: ikke en formell, tørr handling, men noe som må fornyes for at vi selv kan være mennesker.

Slik har kirken båret folket og folket har gått til kirken selv om presten var så som så. Kirken er et gammelt hus.

Mennesket har et behov for historien, for å kjenne en sammenheng. De religiøse følelsene er en måte å kjenne en slik sammenheng på. For de fleste av oss vil det være knyttet til fødsel og død. Det er selve religionens kjerne. Hvor går vi etter døden? Hva slags liv levde vi på jorden?

Den gamle kristendommen ga folk en følelse av at jordelivet betød noe. Hvordan man levde sitt liv betød noe, ikke bare for ens egen utgang. Hvem visste hva en gjerning betød? Hva som skjulte seg i hjertene? Det fantes et helt annet regnskap og en helt annen rangorden enn den jordiske. Den siste skal bli den første.

I denne verden bodde Hinmannen, og Fortapelsen var en mulighet. Begge deler er avskaffet i dagens kristendom.

Dette store tablået hadde menneskene inni seg når de satt i kirken, når de lå på dødsleiet. Vi har mistet mye.

Det var en grunn til at en patriarkalsk gud ble detronisert. Men vi har mistet en stor billedrikdom, vi har mistet fantasien og vi har mistet troen på bildene. De lever ikke i oss. Mennesker hadde før en direkte tilgang på disse bildene og historiene. De lå lagret i alle og enhver.

Før jul var jeg i Nasjonalgalleriet sammen med to 11-åringer. De skulle introduseres til norsk malerkunst. Nasjonalgalleriet er idag en institusjon i oppbrudd og oppløsning. Den er sterkt forsømt. Man merker det i salene at ingen bryr seg. Bilder av Peter Paul Rubens står skitne og sprukne. Det er som i Øst-Europa før murens fall: shabby, som man passer et lik.

Men bildene lever. Noe positivt har skjedd: Man har hentet opp noen glemte klenodier fra kjelleren. Ett av dem var en skulptur av Mathias Skeibrok: Ragnar Lodebrok i ormegården. Det er en fantastisk skulptur, men den finnes bare i gips, og den er dekket av sot og skitt, et talende symbol på hvordan vi skjøtter kulturarven. Den ligger heller ikke ute på nett. Norge må være ett av de dårligste land i Vesten til å gjøre kulturarven tilgjengelig på nett. Men praktbygg har vi råd til.

I et annet rom henger Ludvig Karsten. Midt imot et stort bilde: Flukten til Egypt. Det ser uferdig ut. Helt til man blir stående en stund og ser det på avstand. Da dukker figurene frem – man ser den lange karavanen av dyr og mennesker, sauene, mannen som tar en sal av hesten, kvinnene og barna på toppen av en kamel. Karsten har frosset en sekvens som i en film. Han har en helt egen farvesans. Vi kjenner den dype, sterke blå, og se om han ikke også har funnet en tilsvarende sterk grønn. Det er et stort bilde. Karsten har malt flere bilder hentet fra Bibelen. De finnes bare i miniformat digitalt, og knapt nok det.

De to skjulte skattene er verdt hele besøket. Det som gjør størst inntrykk på guttene er nasjonalromantikken. Den likte de. Det ville ikke forbause om det kommer en nyromantisk renessanse. Myndighetene snakker ikke lenger om det nasjonale. Men det er nok å gripe tilbake til i historien. Hva skal Øvrigheta si? Man har dekonstruert Tiedeman og Gude og I.C. Dahl. Men hvordan skal de argumentere mot følelsene? Dem kan de ikke fjerne.

Justisminister Knut Storberget og regjeringens gave til jul var å frede de religiøse følelsene hos utsatte minoriteter, for hvem dette er en så viktig del av deres identitet. Det snakkes om religionens gjenkomst. Men det betyr vel også at norsk nasjonalfølelse og nasjonalromantikk er like gyldig? Det ville være merkelig om ikke avnasjonalisering og fremhevelse av en fremmed religon utløser en motkraft. Jeg registrerer på TV at det danses folkedans i Hallingdal som aldri før. Det er barn og unge som strømmer til og vil lære. Inne i Oslo flytter man seg nok urolig på stolene. De forstår, men later som ingenting.

Hva har dette med julen å gjøre? Det handler om hvem vi er og hva vi tror på. Jul handler om mennesket som subjekter og de store mysterier. Men Øvrigheta vil avpersonalisere både jul og 17. mai: Det skal være noe allment. De vil ikke at majoriteten skal konstituere seg i disse hellige handlingene. Det er farlig politikk. Kan det tenkes en ritus – religiøs eller nasjonal – uten subjekt? I dette fravær oppstår et stort vakuum hvor mye rart kan tyte opp og frem.

Når vi snakker om ritus, snakker vi om fellesskap. Men en øvrighet som ikke tør å vedkjenne seg fellesskapet, det historiske og nasjonale, har sviktet.

I Bibelen står det at man skal bygge sitt hus på fjell og ikke på sand. Det er det indre hus det er snakk om. Man må bygge på noe som holder, man må ha noen verdier som holder sammen.

Mot Bibelens store rikdom av symboler, fortellinger og bilder – som inspirer en moderne maler som Ludvig Karsten, slett ikke noe dydsmønster! – har vår tids prester, med og uten krage, tatt barnefortellinger som Hakkebakkeskogen og Kardemomme by og forvandlet dem til ideologiske prosjekter. Kjøtteterne blir vegetarianere, og hvis man ikke skader noen kan man gjøre hva man vil. På 60 år har menneskerettighetene utviklet seg fra å være noe universelt heltemodig som trosser makten, til å bli et utopisk prosjekt preget av hybris. Det har nærmest himmelstormende proposjoner: Mennesket har rett til nærmest alt, og selv døden er snart naturstridig. Man hører det når det skjer en stor ulykke eller et kjent menneske dør: sjokket over at død og tragedie finnes. Slik skal det ikke være!

Hvor kommer denne følelsen fra? På engelsk kaller man det End of history-mentaliteten. Dvs. troen på at de store slag er kjempet, at vi har lagt prøvelsene bak oss. Historien skapes av katastrofer. Det 20. århundres Europa opplevde de verste katastrofer. Nå har vi lagt det bak oss. Vi føler at ikke noe kan gå virkelig galt lenger. Ting går på skinner.

Nå er det et spørsmål om å skape rettferdighet. Både EU og sosialdemokratiet er sterkt preget av denne filosofien. Denne mentaliteten trives godt i en økonomisk oppgangstid uten sidestykke. Trærne har vokst inn i himmelen.

Nå er vi på full fart ned mot jorda, økonomisk. Men mentalt henger vi fortsatt igjen der oppe hvor himmelen alltid er blå.

Denne filosofien handler kun om menneskets behov. Den vil aldri kunne redde kloden, uansett hvor mye den snakker om det. For å redde kloden må man ofre noe. Vi derimot vil selv være offer. Det er oss det er synd på, det er vi som har rett til… Det ligger en innbygget mekanikk i denne kravmentaliteten, i de utilfredsstilte behovene, som bare vokser og vokser. Vi blir aldri mette. Det er som historien om Babels tårn.

Midt oppe i denne velstanden forsømmer vi barna. De får mange ting og tilbys mye. Men historier om skilsmisser og aborter forteller om en annen og mørk side. Journalister vil ikke snakke om den. Regjeringen har bestemt at angrepillen nå skal tilbys på bensinstasjoner og i butikker. En regner med at antallet solgte piller vil nå én million. Slik angreprevensjon var noe man var restriktiv med da den kom, ut fra moralske vurderinger. Man skulle ikke ta noe som kunne være abort som prevensjon. Nå har vi ingen slike hemninger.

Vi får færre og færre hemninger, og mer og mer vold. Jeg tror det er en sammenheng.

Vår tid er ikke så eksepsjonell som vi gjerne tror. Det finnes nok av historiske paralleller.

De historiske lover er ikke satt ut av kraft. Vi har levd i en historisk parentes. Hvis vi ikke våkner, vil vi bli svært overrasket. Det som ikke holder, vil bli forkastet. Jesus bruker mange slike bilder, om kvistene som brennes opp, om trevirke som er blitt råttent. Bjelkene som ikke holder. Men også om bjelken i ens eget øye, om den forsømte sten som blir hjørnesten. Det er en visshet om at virkeligheten er fysisk og moralsk. Det som ikke bærer, blir forkastet.

Det gjør meg på mange måter trygg, for det sier meg at mennesker i nød vil forkaste tant og fjas og det destruktive og søke mot det som holder. Samvittighet og behovet for å tro er nedlagt i oss. Det er en uendelig rikdom i hva menneskene som har gått foran oss har skapt.

I det store nordiske mørket banker et lys, et stille pulserende lys. De to kan ikke skilles fra hverandre. Kraften vi kjenner i mørket – ikke det vonde men det gode mørket, det som visker ut konturene og lar det indre tre frem. Nettopp i dette mørket er det vi kjenner det pluserende lyset. Selv om vi ikke ser det, kjenner vi at det er der.

I synsranden stiger solen opp. Flammende rød.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også