giotto-pinse-scrovegni

Vestkirkene feirer denne helgen pinse, som fremfor alt er Den hellige ånds høytid, og ellers omtales som kirkens fødselsdag. Det er en av de store høytidene, men den har en langt mindre fremtredende plass i allmennhetens bevissthet enn jul og påske, med sine lettere gjenkjennelige temaer som fødsel og død.

Så hva er greia med pinse? Og hva er nå egentlig Den hellige ånd?

Evangelisten Johannes omtaler i kapittel 15 et av Jesu profetiske øyeblikk før sin død, oppstandelse og himmelfart:

Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.

For å bruke et moderne organisatorisk språk er altså Ånden, denne minst forståtte tredjedelen av treenigheten, Guds iboende kommunikasjonsavdeling. Ånden tar bolig i disiplene for at de skal kunne fortelle om Faderen og Sønnen, og pinsen er til minne om det øyeblikket Ånden stiger ned i dem, som omtalt i kapittel 2 av Apostelenes gjerninger. Og ved innvielsen i det kristne fellesskapet tar ånden bolig i den enkelte, det er måten guddommen bor i mennesket på.

ANNONSE

Dette guddommelige grepet er altså tatt med sikte på å bevare guddommens egen plass i menneskesinnet. Skal man drive misjon, eller sågar simpelthen leve rett, behøves den rette ånd – en hellig sådan, intet mindre.

Ånd er mer mystisk enn fødsel og død, men dens utslag er ikke mindre konkrete. Det er neppe mulig å lykkes hverken i krig, kjærlighet, arbeid eller undervisning i fravær av den rette ånd. Man merker det raskt hvis den er borte.

Det er en lekse å lære her som er relevant for alt åndsliv, ikke bare det religiøse: Det er ens fordømte plikt å fortelle om, meddele, kommunisere og formidle det man oppdager, vet om eller selv er blitt meddelt som er av verdi. Der hvor dette ikke skjer, kan vi med full rett snakke om åndsforlatthet.

Er det ikke omtrent der vi befinner oss i Norge i dag? «Vårt heimland i mørker lenge låg.»

Enhver kan kanskje tenke over hvor mye av verdi som ikke formidles i våre dager, nesten uansett hvor man snur seg. Det gjelder ikke bare kunnskaper, men holdninger også.

Evnen til å forsvare landet ble lenge ansett som en verdi etter 1945. I dag er den evnen borte. Verdien av den er ikke blitt formidlet. Mange behersket andre fremmedspråk enn engelsk i de første tiårene etter 1945. I dag er dette nærmest borte.

Det samme er ofte kjennskapet til lokalsamfunnets historie. De færreste bryr seg om spor på eget hjemsted etter industri som forsvant for femti år siden, selv om historien om den kan lære mennesker i dag noe om hvordan de kan skape sin egen fremtid. Men de som kan, bør fortelle om slikt – ikke minst til egne barn.

Det er ingen dristig påstand at verden i dag har behov for åndsmennesker, som ikke lukker seg inn i sin private verden med det de har av verdi. Det er en skadelig egosentrisme som kanskje fremstår som mest komfortabel, men som i det lange løp ikke gir noen tilfredsstillelse.

Det som er av verdi, skal viderebringes til andre – hva enten det er en tekst, et bilde, en ferdighet, en følelse, en innstilling eller hva som helst annet. Det er forutsetningen for noe som med rette kan kalles et samfunn, og du får ikke nødvendigvis noen gratishjelp av institusjonene som burde ha vært kulturbærere. Begynn selv. Det er guddommelig. God pinse.

 

Bildet over er fra freskesyklusen Giotto (1267-1337) malte i Scrovegni-kapellet i Padova, og skildrer øyeblikket hvor Den hellige ånd tar bolig i disiplene.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629