Denne helgen feirer vestkirkene pinse, som er den tredje store kristne høytiden. Informerte personer vet at feiringen er til minne om at disiplene ble fylt av Den hellige ånd, hvilket man gjerne definerer som kirkens spede begynnelse.

For kristne er dette utvilsomt et viktig øyeblikk å minnes, implikasjonene av det var enorme. Men også for den som uten å nære noen tro lever i en sivilisasjon som er sterkt preget av kristen tenkning, har det hele sider ved seg som er verdt å tenke over.

«Alle» vet at julens budskap er at Gud gjør seg selv til menneske for å leve blant mennesker og elske dem. Det er likeledes velkjent at påskebudskapet handler om Jesu lidelsesvandring, død og oppstandelse — alt dette skjer også for menneskets skyld. Men er pinsen noe mer enn en slags minnemarkering over noe magisk som skjedde? Finnes det også et pinsebudskap?

På et abstrakt teologisk plan handler det om at Den hellige ånd, den siste tredjedelen av den treenige Gud, også viser sin kjærlighet til mennesker ved at den tar bolig i dem.

På det mer praktiske plan handler det rett og slett om kommunikasjon. Pinsen blir en opplysningens og oppdragelsens høytid. For når Ånden tar bolig i mennesket er hovedhensikten å viderebringe læren om Faderen og Sønnen.

Faderen skaper verden og utsteder en lovgivning for sitt folk: Det gamle testamente. Sønnen kommer med tilgivelsen når folket uunngåelig mislykkes i å etterleve den himmelske loven til punkt og prikke: Det nye testamente. For de kristne er det altså to uløselig sammenknyttede budskap det er tale om: loven og tilgivelsen. Man er pålagt å følge loven, men når man ikke klarer det, er det tilgivelse å få. Det er strenghet og mildhet, oppdragelsens evige dualisme. Denne guddommelige syntesen er i hovedtrekk den samme som enhver god forelder viser i relasjonen til sine barn — og som har stått modell for andre menneskelige relasjoner med en dominerende part.

Ånden påser altså at denne dyrebare arven — for kristne den aller mest verdifulle informasjonen som finnes — ikke blir en glemt museumsgjenstand som støver bort i en krok, men snarere en permanent kilde til oppbyggelse. Minnet om Faderen og Sønnen opprettholdes med Åndens hjelp gjennom apostlenes, altså kirkens tilstedeværelse på Jorden. Mirakuløst nok skjer dette også når brodne kar blant dens moderne tjenestemenn glemmer barnelærdom som ville ha vært selvfølgeligheter for enhver konfirmant for hundre år siden.

Kirken institusjonaliserer altså den hellige lærdommen. Den blir faktisk en av vår sivilisasjons utdanningsinstitusjoner — kanskje den viktigste, i alle fall om man tar dens historiske rolle i betraktning. Ideen om universitetene springer direkte ut av misjonstankegangen. Man oppnår med dette en arbeidsdeling, for mens undervisningen i de verdslige skolene dreier seg om timelige saker som jus, medisin, språk og naturfilosofi, er det kirkens jobb å ta seg av sjelen.

Så hender det at institusjonene, altså kirkene, degenererer — den norske gjør det i dag. Den arme tilskuer kan dermed påkalle Åndens hjelp til ikke å la seg hefte av det, men snarere holde levende minnet om Ordet — rent og klart. Noen vil kanskje si at det snarere er menneskene av den rette ånd som er Guds sanne kirke på Jorden, og ikke noen organisasjoner med bygninger.

Man fornemmer at dette har relevans også utenfor den religiøse sfæren.

Forvalteransvaret gjelder nemlig en hvilken som helst verdifull åndelig arv. Man skal ikke bare sitte alene og kose seg med å kultivere den i esoterisk majestet, men også bringe den ut til dem som ikke har fått del i den. Disse vil en dag — kanskje ikke umiddelbart — skjenke en vennlig tanke til den som tok seg bryet med å spre arven videre.

Dette er opplagt av største viktighet også i den sekulære sfæren: Ideer, kunnskaper og ferdigheter blir borte hvis de ikke kommuniseres. Dette er ikke noe som bare har relevans for forskernes formidlingsplikt, det er et generelt prinsipp som knapt kan gjentas ofte nok blant mennesker i den permanente tilstanden av oppdragelsesmessig nød som samtiden befinner seg i.

Den kristne vil si at det viktigste er å kommunisere ordet til sjelens frelse. Men de fleste kan trolig enes om en hel rekke ting det er nødvendig å lære bort, hva enten det er normal høflighet, matematikkunnskaper, kjennskap til nasjonallitteraturen, egen lokalhistorie etc. Kort sagt den basale åndelige utrustningen som former mennesket, og som det krever en viss anstrengelse å gi i arv.

Pinsen forteller oss altså at man har en hellig plikt til i kjærlighet å øse av det åndelige skattkammer man selv har fått del i.