Giotto (1266–1337), disiplene blir besatt av Den hellige ånd. Scrovegni-kapellet, Padova.

¹ Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. ² Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. ³ Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. ⁴ Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.

⁵ I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. ⁶ En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. ⁷ Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? ⁸ Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? ⁹ Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, ¹⁰ Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, ¹¹ jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

Apostlenes gjerninger 2, 1–11

Ordet pinse kommer av det greske ord pentekoste, som betyr den femtiende, noe som gir mening når man husker at pinse feires 50 dager etter påske.

Pinsen var opprinnelig en jødisk fest som markerte avslutningen på påsken og minnet om mottakelsen av de ti bud på Sinai, der Moses fikk lovens tavler. Derfor var det relativt store menneskemengder i Jerusalem den første pinsen i kristendommens historie.

I Det nye testamente fortelles det hvordan Den hellige ånd ti dager etter Jesu himmelfart kommer over apostlene, som var samlet for å feire den jødiske pinsefesten. På en merkelig måte ble de i stand til å forstå og tale alle mulige språk. Tre tusen kom til tro denne første pinsedag.

De første menighetene har sitt utspring i denne begivenheten, og mange kaller derfor også pinsedagen for Kirkens fødselsdag. Det var etter dette disiplene begynte å misjonere.

Bibelen forteller om Livets Gud, som er skaper av alt, og som puster sin egen pust inn i menneskets nese. Vi leser at Guds ånd svevde over vannet (1. Mosebok 1, 2), og den var med på å gi liv. Det er også pinsens fortelling, det er en ny skapelse vi er vitne til.

Paulus skriver at vi som tilhører Kristus, er Kristi kropp: «For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.»

Denne pust, denne ånd, er det Paulus på mystisk vis snakker om når han skriver at «med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme», uansett hvilket folkeslag vi tilhører. Som troende er vi ett på tvers av alle de grenser vi kan tenke oss, enten det er folkegrupper eller kjønn.

Etter at disiplene fikk Den hellige ånd vokste den kristne menigheten raskt. I løpet av få generasjoner var den i stand til å påvirke alt fra kultur til politiske beslutninger. Det kristne budskapet revolusjonerte antikkens verden, og de kristne viste med sin offervilje at budskapet om lyset var verdt alt. Verden var blitt forandret.

Spørsmålet mange stiller seg, er om kristenheten kan finne tilbake til den kraften som den en gang hadde, om den igjen kan formidle en tro som kan endre mennesker og kulturer.

Det som kjennetegnet Kirken i dens første tid, var dens aktualitet. Å forkynne det hellige og rene i en kultur der det å drepe mennesker var offentlig underholdning, krevde et mot det er vanskelig å forstå for dagens mennesker. Den var ikke redd for å korrigere staten, den ønsket å være en moralsk veiviser.

Den våget å snakke om lyset, selv om det innebar at den måtte ta avstand fra mørket. Mange kritiserer Paulus i dag, men de synes å glemme at det var under en klar og tydelig lære Kirken vokste. Det var når Kirken ble politisk korrekt, den mistet sin kraft.

Vår tids biskoper sier de vil be LHBTIQ-bevegelsen om tilgivelse, og uttrykker seg positivt til kampen for raushet og inkludering av radikal kjønnsteori. De kopierer verden, og bøyer seg for en bevegelse som holder normløsheten som et ideal. En bevegelse som avviser sannheten, sier vi skal være normkritiske, og holder samtykket som den øverste standard. Men når Kirken sier ja til LHBTIQ-bevegelsen, sier den også nei til normenes utgangspunkt. Gud har aldri sagt at en handling er moralsk akseptabel så lenge vi samtykker.

Hva vi ser, er en kirke som ikke lenger elsker Gud. Hadde den elsket Gud, ville den holdt Hans bud. Og den ville gjort med glede, for sannhetens ånd ville stadig vært hos den. Men den som fornekter sannheten, fornekter også Gud.

Kirken har vært gjennom mange kriser, vår tids krise er ikke den første, men den kan bli den verste. Gud søker frivillige som elsker Ham og lar seg bruke. Jesus Kristus tvinger ingen, han sendte ut mennesker som av fri vilje sa ja. En frihet som la grunnlaget for vår kristne kultur, en frihet vi risikerer å tape dersom kristendommen taper sin kraft og innflytelse.

La oss være en kirke som elsker Gud og holder Hans bud, bare da kan vi oppfylle kallet om å være lys og salt i samfunnet.

God pinse!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!