Filippo Caparozzi (17. århundre), «Pentecoste», Palazzo dei Papi, Viterbo. Foto: Sailko / Wikimedia Commons.

15 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

(Johannes 14, 15–21)

Ordet pinse kommer av det greske ord pentekoste, som betyr den femtiende, noe som gir mening når man husker at pinse feires 50 dager etter påske.

Pinsen var opprinnelig en jødisk fest som markerte avslutningen på påsken og minnet om mottakelsen av de ti bud på Sinai, der Moses fikk lovens tavler. Derfor var det relativt store menneskemengder i Jerusalem den første pinsen i kristendommens historie.

I Det nye testamente fortelles det hvordan Den hellige ånd ti dager etter Jesu himmelfart kommer over apostlene, som var samlet for å feire den jødiske pinsefesten. På en merkelig måte ble de i stand til å forstå og tale alle mulige språk.

De første menighetene har sitt utspring i pinsebegivenheten og mange kaller derfor også pinsedagen for kirkens fødselsdag, og det var etter dette disiplene begynte å misjonere.

Bibelen forteller om Livets Gud som er skaper av alt, og som puster sin egen pust inn i menneskets nese. Vi leser at Guds ånd svevde over vannet (1. Mosebok 1, 2), og den var med på å gi liv. Det er også pinsens fortelling, det er en ny skapelse vi er vitne til.

Paulus skriver at vi som tilhører Kristus, er Kristi kropp: «For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.»

Med andre ord: Guds menighet i denne verden ikke bare ligner på en kropp, den er en kropp. Den er den synlige fremtredenen av Kristus her i verden. Den levende, oppstandne Kristus trer nå ikke frem på andre måter enn i nattverden og gjennom sitt folk, som er hans legeme, hans kropp.

Denne pust, denne ånd, er det Paulus på mystisk vis snakker om når han skriver at «med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme», uansett hvilket folkeslag vi tilhører. Som troende er vi ett på tvers av alle de grenser vi kan tenke oss, enten det er folkegrupper eller kjønn.

Den kristne menigheten vokste raskt. I løpet av få generasjoner var den i stand til å påvirke alt fra kultur til politiske beslutninger. Det kristne budskapet revolusjonerte antikkens verden og de kristne viste med sin offervilje at budskapet om lyset var verdt alt.

Spørsmålet mange stiller seg, er om kristendommen igjen kan bli den positive kraften den en gang var, om den igjen kan endre mennesker og kulturer.

Det som kjennetegnet kirken i dens første tid, var dens aktualitet. Den våget å snakke om lyset, selv om det innebar at den måtte ta avstand fra mørket. Mange kritiserer Paulus i dag, men de synes å glemme at det var under en klar og tydelig lære kirken vokste. Det var når den ble politisk korrekt, den mistet sin kraft.

Dagens kirke synes ofte å være opptatt av alt annet enn det som kjennetegnet den første menigheten. Man kappes om å tilfredsstille myndighetene og den rådende ideologien. Biskopene advarer mot å gjøre abort til en valgkampsak, men uttrykker seg mer enn gjerne positivt til kampen for raushet og inkludering av radikal kjønnsteori. Men kirken har aldri vokst og blitt relevant ved å kopiere verden, den vokste derimot når de troende var lojal mot budskapet og med sin vilje til offer viste at Kristus er mer verdt enn alt det verden har å by på.

Men om kirken har mistet sin kraft og integritet, er ordet fortsatt det samme. Jesus Kristus har ikke forandret seg, og historien har vist at han kan gjøre store ting når enkeltmennesker lar seg bruke. Her i Norge bør historien om Hans Nilsen Hauge inspirere de fleste. I løpet av få år etablerte han en folkebevegelse som påvirket landet både teologisk, politisk og økonomisk. Selv ofret han både frihet og helse for saken, og det hele fant sted i en tid der kirken var like politisk korrekt som i dag.

Kirken har vært gjennom mange kriser, vår tids er absolutt ikke den første, men Gud er avhengig av frivillige som elsker ham og lar seg bruke. Jesus Kristus tvinger ingen, han sendte ut mennesker som av fri vilje sa ja. En frihet som interessant nok la grunnlaget for vår kristne kultur, og det er påfallende at det nettopp er friheten som lider når kristendommen taper sin kraft og innflytelse i samfunnet.

Det er vår oppgave å være salt og lys i samfunnet. Vi kan ikke klage på at ingenting skjer hvis vi ikke er villig til å ofre noe for saken.

God pinse!

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-