Kommentar

Skriften ligger som surdeig og gjærer i sinnet. Det som en gang ble sådd i et ungt barnesinn, stiger i voksne år opp som en landtunge, og Ordet viser sin kraft.

I min fars hus er der mange rom. Dette ordet kom for meg, og det har en egen skjønnhet og tyngde. Alle har behov for en far. Denne himmelske far har store armer som han legger beskyttende om dem som søker seg til hans hus. Og bildet: Mange rom viser at det er et romslig hus. Det er en stor, suveren domus, herre, som har plass til mange.

Mange rom betyr også mange fortolkninger. Herren vet at det finnes mange veier til Rom, og det tilligger ikke mennesket å kjenne mer enn en brøkdel. Vi vet ikke, kun Herren vet. Derfor har han råd til å være storsinnet og mild.

Han er tiden – store, seige tak, som menn som ror sammen – og samtidig bortenfor tiden.

Når menneskene i Norden gikk mot jul, var det med årstidenes rytme i blodet. Det var med slitet og forsakelsen. Tilværelsen var en oppofrelse. Var det derfor de forsto offeret bedre enn oss? Vi har vanskelig med å finne holdepunkter for «å måtte» noe som er pinefullt. Vi vil helst slippe.

Det finnes bare ett kjernepunkt hvor vi er betingelsesløse: for dem vi elsker, for barna og familien. Derfor er angrepet på familien et angrep på det siste og viktigste som holder samfunnet sammen: familien. Uten familie intet fungerende samfunn.

Den rytme nordboerne har i seg, blir bare sterkere med årene. I år synes jeg den har slått særlig sterkt. Det er som svingninger i luften, og det gjør menneskene milde og glade. Det stemmer sinnet.

Denne følelsen er noe som er nedlagt i oss, og som går veldig langt tilbake. Men kristendommen gjorde noe med denne følelsen og la inn en medmenneskelighet. Vi kjenner lyset pulsere. Det er ikke et kraftig lys, det pulserer som et hjerte som slår. Og det dør aldri. Det er håpet som lyser i Mørket.

Også på denne tid minnes vi det som skjedde i Stockholm 11. desember. Noen sier at dette var for å slå samfunnet med frykt. Det også. Men det viktigste var å vise hvor sterk denne troen var som gjorde at en mann kunne gå døden frivillig i møte. Svaret er ikke å bevare roen. Det greier man bare til neste bombe. Før eller siden sprer panikken seg. Svaret er å finne noe som er enda sterkere: en sterkere tro.

Det ligger en stor fristelse i å vende seg mot hatet. Men vi vil aldri beseire den forløpne, gale troen uten å tro på noe godt. Derfor er det som skjedde i Stockholm en utfordring som går helt til bunnen av tilværelsen. Hva har vi å stille opp? Hva er det vi tror på? Hvis ikke våre ledere og vi som enkeltmennesker kan besvare det, vil panikken og hatet spre seg.

Da hjelper det heller ikke å advare mot «styggedom».

Ordet er Logos, og Ordet tok bolig iblant oss, står det i Skriften. Det er et under at et ord kan såes i sinnet og modnes slik at hjertet forstår det, mange år senere. Ondskapen har også et ord, bombemannen trodde også på ord. Men det var andre ord.

Det er ikke politi som kan beskytte oss mot bombemannen. Det er noe helt annet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også