Sakset/Fra hofta

Det var en lettelse for meg endelig å få sagt rett ut hva jeg mener om Kristus som en levende åndskraft i vår tid. Det har ikke vært lett. Jeg vet at noen knapper automatisk utløser motstand hos enkelte. Jeg kjenner til dette, fordi kristendommen har vært påtvunget, eller: det er slik det har vært opplevd. Det var det min generasjon gjorde opprør mot. Vi ville ha full frihet.

Det har vi hatt i noen årtier, og nå oppdager vi at den brukes på en helt gal måte, som til syvende og sist vil avskaffe friheten. Det er på tid å rekoble kristendommen vil våre liv, og det kan bare skje gjennom en fornyet tro på Kristus.

Vær oppmerksom på at de som høyest hyller det flerkulturelle som prosjekt og avkristningen av Norge, og tror det er internasjonalt, aller minst er det. Det er provinsielt å skrote sin egen kulturav og identitet for noe krimskrams. En levende kristendom er det mest universelle som finnes. Da kan man omfavne mennesker med en annen kultur som kommer til Norge. Kristus er den beste medisin mot fremmedfiendtlighet.

Men dette kommer ikke frem i det politisk korrekte, som har brodd mot Kristus. Slik vokser fremmedhatet frem som et resultat av å bli fratatt noe, på alle måter og områder, og det er ikke bra. Vi ønsker ikke å bli et folk fylt av fiendtlige følelser.

Det er derfor mye politikk i dette: Kristus handler om politikk. Det vi fratas kan vi ta igjen. De som gir det bort eller hiver det ut, har ikke mandat til det, men det er opp til oss å ta det tilbake. Det er opp til hver enkelt. Men noen må si det høyt. Nå forsøker jeg å gjøre det.

Kirkens og kristenfolkets store feil var at man disassosierte seg fra kulturen. Det var i kunsten og litteraturen «åpenbaringene» skjedde på 1800-tallet, romanens gullalder, og senere med moderniteten. Derved ble kristendommen stående igjen som stusselig og akterutseilt. Unntak som C.S. Lewis kunne ignoreres. Slik ble kristendommen marginalisert.

Men dette er lenge siden. Det trykk mot kristendommen som man merker idag, avslører en helt annen situasjon.

Mediene utnytter enhver anledning til triumferende å forkynne hvor lav oppslutningen om kirken er. Men hvorfor bruke krefter på noe døende? Det er selvsagt fordi Kirken fortsatt er sentrum for ritualene i våre liv: fødsel, ekteskap og død. Dette skaper noen ubrytelige bånd.

Men det er ikke nok til å holde liv i kirken som institusjon. Det kan bare en levende tro gjøre. Og innholdet i kirken er stusselig. Det bruser ikke, stormer ikke. I vår tid burde det i minste vært noen prester i dette land som skulle vært viden kjent for å tale Roma – dvs. det politisk korrekte midt i mot. Så kristendomsfiendtlig som politikere, byråkrater og medier er, skulle det vært nok å ta av. I stedet har vi Einar Gelius.

Selv konservative kristne holder seg for seg selv, og er redde for å bli blandet inn i noe.

Slik kan det ikke fortsette. Jesus var på grunnplanet, han befant seg blant vanlige mennesker. Det er et klart politisk budskap, – og et teologisk: blant prostituerte, tollere (skatteinnkrevere), spedalske, fiskere, analfabeter – ikke blant de skriftlærde. Jesus sa: Bare sannheten kan frigjøre dere. Samtidig sa han: dere skal elske hverandre.

Det finnes en stor fare for følelser av fiendtlighet og hat i vårt samfunn. Troen på Kristus vender vårt blikk i en annen retning.

Hvis noen synes dette er anmassende, så vil jeg si: Hvis noen forsøker å hive hele Arven ut av vinduet, og tømme Rommet for de største kostbarhetene, ja, så må noen forsvare dem. Det gjøres i hjertene.

Vi skal forsvare Friheten også med hodet; Men viktigst er hjertet.

Det at så mye negativt skjer rundt oss, påvirker også oss. Det å fokusere så mye på trusler og det negative, er ikke bra for sjelen. Det må være et område inne i oss hvor vi finner ro, hvor vi er trygge.

Kristus overvinner Mørket.

Fagert er landet (Anders Hovden)

Fagert er landet du oss gav,
Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav,
Soli ho sprett og ho glader,
Signar vårt land i nord og sud,
Soleis di åsyn lyser, Gud,
Yver vårt Noreg i nåde.

Tidi ho renn som ei elv mot os,
Fort skiftar sumar med vetter.
Fader, ver alltid Noregs los
Radt til dei seinaste ætter;
Herre, vår Gud, vår Noregs Gud,
Varda vårt land frå fjell til flud,
Lær oss å gå dine vegar!

Signa då, Gud, vårt folk og land,
Signa vårt strev og vår møda,
Signa kvar ærleg arbeidshand,
Signa vår åker med grøda!
Gud, utan deg den vesle urt
Veiknar og visnar bleiknar burt,
Ver oss du oss ljoset og livet!

Les også

-
-
-
-
-

Les også