Julen og vintersolverv handler om håp, om vendepunkt. Noen hevder at «alt er tapt». Både i diskusjonen om islam og Europa og i klimasaken merkes slike tendenser. Det kan være en farlig innstilling. Den drar oss ned.

Det er aldri for sent, håpet er aldri ute.

Plutselig skjer det noe som forandrer alt. Sveitsernes folkeavstemning var en slik hendelse. Noen vil synes det er formastelig tale på en julekveld. Men folkeavstemningen var ikke den negative impuls som den ble fremstilt som. Den var et nei til noe, men den var like mye et ja til noe annet. Jeg tror det er et første tegn til at europeerne kommer til å finne tilbake til en kristen identitet.

Jeg tror folk kommer til å forkaste en ultraliberal forståelse som tillater alt. Mennesket vil bli stilt til ansvar. Journalister og redaktører som gir spalteplass til mennesker som går inn for porno i skolen, vil bli stilt til ansvar: Ønsker dere å ødelegge våre barn? Samfunnet vil vende tilbake til – bokstavelig talt – barnet i krybben. Familien er grunnlaget for samfunnet. Derfor må samfunnet verne om familien. Ekteskapet må bli helligere, barna må bli viktigere.

Gamle dyder vil bli gjenoppdaget: ansvar, lojalitet, plikt, rettferdighet – og straff.

Straff er også en dyd, når den utøves på riktig måte.

Alt har en pris, også ultratoleransen som ikke er noen toleranse, men tøylesløshet, grenseløshet, hemningsløshet.

Grensene vil komme tilbake, både de indre og de ytre. Mennesket trenger faste rammer.

De vil komme tilbake i skolen, og i arbeidslivet.

En slik bevegelse er allerede på vei. Det bestående, den rådende ideologi, kaller det en høyrebevegelse. Det er en overfladisk forståelse.

Skulle det ikke gå slik, skulle oppløsningen og fragmenteringen tilta, hva så? Heller ikke da er håpet ute. Det står skrevet: Frykt ikke!

Det er i dag en tro på at samfunnet kan reddes ved å bygge på en strengt sekulær ordning som ikke gjør forskjell. Det er en tro jeg for min del har forlatt. Dvs: det offentlige rom skal gi plass til alle. Men Europa må finne tilbake til en kontinuitet, til en identitet som bygger på tro. Det er en tro som ikke er konfesjonelt bestemt. Men den er en gjenoppdagelse: Kirker er ikke antikverte overlevninger fra en fortid, symboler det er kjekt å ha, men som vi ellers greier oss uten. Plutselig kan de bli symboler på noe vi vil forsvare. Da blir de stående som åndelige borger.

Dette kampaspektet er så fjernt fra dagens kirke som vel mulig. Men det ligger godt synlig i tidsånden for den som kjenner etter.

Noen liker ikke å høre ordet tro. Vi er dekondisjonert, først av den tradisjonelle kristendom, så av en vassen, moderne dialogkristendom. Vi må miste noe for å finne det igjen.

For en som ikke leser mye i Bibelen, er det likevel ord som stiger frem: Jesus sitter og ser på Jerusalem og sier at den stenen som ble forkastet av bygningsmennene, vil bli fundamentet. Han er den stenen, og samtidig peker han på dissidenten, individualisten, den som våger å gå sine egne veier og lytte til sin indre stemme. Jesus er et av de sterkeste eksemplene på en helt og individualist som står imot og ikke svikter.

Europa har levd på en velstand og rettighetstanke som er ved å ha løpt linen ut. Velstanden holder ikke og rettighetene blir kontraproduktive. Vi står foran turbulente tider. Men håpet lever, og vi som lever langt mot nord, kjenner betydningen av lyset som skinner i mørket.

God jul!

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også