Kommentar

Jesus er det vanskeligste for mennesket, og spesielt for det moderne, som vil klare seg alene. Selvforståelsen til det moderne mennesket forsøker å forene umulig motsetninger: et splintret univers med en helhetsforståelse som skal gi visshet og mening. Tiden arbeider mot en slik løsning som mer og mer får karakter av en illusjon.

Slik ser også det moderne vestlige mennesket mer og mer ut: det ligner på illusjonen det tror på. Dets tanker henger ikke sammen, det er ute av sync med resten av verden. Det hater å gi slipp på det historiske øyeblikk hvor det var toppen av fremskrittet. I desperasjon ser den tilstrømmingen til Europa som bevis for suksess, som tegn på overlegenhet, og ignorerer alle andre krefter og historiske lover.

Det anomiske – det lovløse – og det sjelløse vokser. Ingenmannslandet. Det som var er ikke mer.

Det vestlige mennesket er en individualist, men individualismen har også en nedside. Det forutstter en sosial-kulturell sammenheng som ikke er der lenger.

Det kan trekke seg tilbake, eller støtte seg på en ideologi som forklarer ikke bare sammenhengene, men også meningen med livet. Men det kjennes tungt, for verden produserer hele tiden motsetninger som river denne ideologien i filler.

Tilbake står det vestlige mennesket. Alene. Individualismen er blitt til ensomhet, av den mørkeste sorten. Den sammenheng som skal bære mennesket gjennom livet og bære frukt på dets eldre dager – familie og tradisjon, finnes ikke lenger. Begge deler er ødelagt, og det har – ufattelig nok – vært fremholdt som et ideal.

Kirkene er ikke bare tomme, slik pressen triumferende forkynner, men de er tomme for innhold. Det er verre..

Men når mennesket er i den største nød vender det seg mot der hjelpen er å finne, for det som en gang skapte Europa – står der fremdeles. Europa slik vi kjenner det var uløselig knyttet til kristendommen. Og Han står der fortsatt, mer levende enn noen gang. Men er det ett ord europeerne har vanskelig for å uttale, så er det ordet Jesus. Det svir i sjelen. Det gjør vondt. vi skyr Ham.

Men når solen synker mot sitt laveste punkt, skjer det noe med hjertene. Hva tusen år har nedlagt og som har avlejret seg over gammel mystikk, forsvinner ikke så lett.

Når menneskene blir i god stemning før jul er det ikke bare fordi det stunder mot vintersolhverv, det er også fordi Han er her. Menneskene føler Hans nærvær.

Hvorfor føler vi det? Fordi Jesus var noe som skjedde for ca 2000 år siden, og siden har ikke verden vært den samme. Så enormt og ufattelig er dette, og man trenger et helt liv for å ta det inn.

Hva er det som er så spesielt med Jesus? He breaks your heart. Når mennesket føler kontakten med Jesus er det som vi knekker sammen. Alt vi har båret på, som vi ikke kan legge over på noen andre, for de har nok med sitt, det får vi utløp for hos Ham. Vi kan bryte sammen. I denne smerten og overgivelsen kjenner vi og forstår vi at mennesket er syndere. Det får oss til å gråte, over oss selv og våre liv. Alle har vi den følelsen av å ha sviktet, av å ha laget a mess of things.

Denne følelsen av uopprettelighet, av å ha sviktet er det syndige i mennesket, og vi kan ikke annet. Vi er slik, men vi vet at vi er det. Det er det som gjør oss til mennesker. Jesus står der og lar oss gråte over våre liv.

Jesus er ikke moralist. Han vet at mennesker blir sårbare av sex og alkohol, at disse sidene i menneskene handler om det mennesket søker og har behov for, som det ikke makter. Han er ikke der for å fordømme, Han er der når du snakker med deg selv og bebreider deg selv, stiller spørsmål. Plutselig er det en annen stemme som svarer. Slik er det. Hvis hjertet spør av nød, i ærlighet, så er det en Annen som svarer.

Jesus er hånden på skulderen.

Mennesket trenger et liv for å oppdage at Han finnes. Vekten av et liv og alt som skjer i verden blir for mye. Vi har alle et breaking point.

Denne smerten ved å leve og være menneske er noe vi deler med alle og som verden gir gjenlyd av. Jesus er den lidende tjener. Alt det vonde som skjer i verden, og som flyter inn i våres sinn gjennom fiberoptikk, over alt, berører oss fundamentalt. Vi kjenner menneskeheten stampe tungt. Vi blir påminnet hele tiden om lidelsene. Vår følelse av utilstrekkelighet og tilkortenkommenhet og summen av menneskelig lidelse skaper en grunnstemning i det 21. århundre.

Denne gang er det ikke ideologien som skal redde oss. Det må være ekte.

I all ondskapen er det derfor et lys. Menneskene klarer ikke leve i Mørket, det må ha lys.

Derfor er også søken etter sannhet noe som er livsbekreftende, enten det er i våre personlige liv eller i arbeidet. Verden vil foredles, den vil reddes.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også